Om en knapp måned frem i tid, sitter om lag 33% av oss rundt frokostbordet på julaften og skuer bort på kjøkkendisken. Her står den store kjelen som bærer navnet «pinnekjøttpannen» fylt til randen av saltede, tørkede og kanskje også røkte saueribber. Vannet har gjennom natten gjort de rare ved-lignende pinnene om til saftige stykker med perfekt saltet sau. Snart skal du helle av væsken, legge bjørkepinner i bunnen og dampe kjøttet skånsomt mens duften av jul sprer seg i huset.
Tradisjonsmaten i Norge oppstod i en tid der man måtte spare på alt, forelde de rareste stykningsdeler og bare være glad for at du hadde nok penger til å legge lammesidene i salt slik at du faktisk hadde kjøtt gjennom vinteren. Disse handlingene av nødvendighet har så blitt en del av det vi setter mest pris på. En vestlending (eller i alle fall 76 % av oss) må ha pinnekjøtt på julaften, selv om vi ikke trenger det lengre. Men det blir rett og slett ikke jul uten luktene, smakene av pinnekjøttet servert med en perfekt kålrabistappe på siden. Vestlandet består av høye fjell og dype daler- ikke flat mark det er lett å dyrke på. Så for å drive kjøttproduksjon i landsdelen vår, har vi av nødvendighet måtte tydd til primært sau og geit som kunne vandre i bratt og ulent terreng. Da kan man jo kanskje sende en liten ekstra takk til topografien vår, som også har gitt grobunn for de beste lokale dråpene du kan drikke til nettopp pinnekjøttet.
Dette er en (+) artikkel.
På Investornytt kan du orientere deg og få innsikt i alle markeder.
