Da Demokratene utpekte Kamala Harris som presidentkandidat, var det dømt til å feile. Med Trump tilbake i Det hvite hus får USA nå en ny sjanse til å frigjøre sin økonomiske skaperkraft – mens Europa sakker ytterligere akterut. Istedenfor å bekymre oss for USA, burde vi europeere fokusere på å få orden i eget hus først.
“You can fool some of the people all of the time, and all of the people some of the time, but you can not fool all of the people all of the time,” sa Abraham Lincoln.
Demokratenes håp da de utpekte Kamala Harris som sin presidentkandidat bak lukkede dører, var at de kunne lure alle, hele tiden. Men til slutt lurte de bare seg selv.
De var bekymret for at Trump ville rive ned demokratiet, men endte opp med å servere ham republikken på et sølvfat. Demokratenes valgkamp vil bli stående som en case-studie i dårlig strategi.
Håpløs kandidat
Det begynte i juli, da partiet snudde på en femøring fra å insistere på at den aldrende og langt på vei senile Joe Biden fortsatt var skarp som en stift den ene dagen, til å kaste ham under bussen den neste dagen, i noe som minnet mer om et orientalsk palasskupp enn et sedvanlig amerikansk maktskifte.
Den første kardinalfeilen var å salve Kamala Harris som Bidens etterfølger uten noen demokratisk prosess. Ekteparet Obama argumenterte først for at kandidaten burde velges i åpent valg på partikonvensjonen i august. Men da høyere makter åpenbart ville det annerledes, sluttet også The Obamas seg raskt i linje bak Kamalas kandidatur.
I fire år som visepresident, var Kamala Harris for det meste innelåst på et kott i Det hvite hus. En av Bidens beste beslutninger som president. Hun var innkvotert på basis av kjønn og etnisitet, men var blottet for karisma eller politisk talent.
Dette måtte dekkes over. Partimaskineriet og media måtte derfor sette alle sine tankesmeder i sving for å fabrikkere et reality distortion field – for å bruke Steve Jobs’ begrep – rundt Kamalas kandidatur. Velgerne måtte forledes til å tro at Kamala var Barack Obama gjenoppstått, i kvinnelig drakt. En sterk, uavhengig svart kvinne (selv om hun stammet fra India), som ville lede amerikanerne til en ny og bedre fremtid, og beskytte dem fra en retur til fortiden under Trumps tyranni. Men dette forsøket på gaslighting av en hel befolkning feilet.
Dødsspiral
Årsaken er enkel. Kamala klarte ikke å artikulere eller konkretisere den forgylte fremtiden hun lovet. Det ble bare tomme fraser om “what can be, unburdened by what has been”, “the duality of democracy” og “the significance of the passage of time”. Og kanskje mest banal av alle: “when we vote, we win”. Problemet var bare at selv den mest ihuga partikanin ikke forstod bæret av hva Kamala bablet om. Alt falt flatt. Kaklingen hennes hjalp heller ikke.
Partiets strategi for kandidat Harris ble derfor den samme som for visepresident Harris. Gjem henne vekk fra folk i størst mulig valg. Det er dog en strategi det er vanskelig å vinne valg med. Trump-surrogat og teknologiinvestor David Sacks fikk rett i at denne strategien ville sende Demokratene inn i en dødsspiral. Jo lengre bak Kamala havnet i meningsmålingene, desto flere intervjuer og offentlige opptredener ville hun tvinges til å stille opp på, og desto mer ville hun havne bakpå i målingene. Jo mer velgerne så av Harris, desto mindre ville de ha henne.
Ved å hoppe bukk over den demokratiske prosessen gjorde Demokratene seg en bjørnetjeneste. Det var derfor vi allerede i august dristet oss til å erklære at Peak Kamala var passert.
Primærvalgene er politisk gjørmebryting. Men de gir også viktig politisk læring. De håpefulle kandidatene tvinges til å kvesse sine politiske ideer og uten å måle seg mot politiske motstandere. Partiet hoppet over dette demokratiske ritualet, og endte følgelig opp med en svak kandidat og uten politikk.
Kjendiser og superstruktur
Plan B ble å rulle inn kjendisene. Beyonce, J-Lo og hele bøtteballetten. Og ikke minst Obama. Det hjalp ikke stort. Mingling med Hollywood-eliten ble en dårlig substitutt for politiske ideer og politikk. Hvordan Demokratene trodde at dette kunne lykkes å vinne valget er ikke godt å si.
Dette fraværet av politisk substans åpnet for at Kamala ble anklaget for å være en kommunist i woke forkledning. Men kanskje burde hun lyttet mer til marxistisk teori.
For mens Trump kjørte på med basis, ble Kamala bare superstruktur. Er det en ting Trump har til felles med Marx, så er det troen på historisk materialisme, om at økonomi er den primære driveren for samfunnets utvikling. Trump vant valget på løfter om å slippe fri produksjonsmidlene. Og han vant den politiske idékampen på internett fordi han (på imponerende vis for en 78-åring), tok kontrollen over produksjonsmemene. Kamala-kampanjen ble derimot bare en plattform for wokeisme og gode vibber. Men hvem var hun selv? En kameleon, hvis eneste kvalitet var at hun ikke var Trump. Det holdt ikke.
Til og med Audun Lysbakken innser at hun ikke tapte mot Trump fordi hun er kvinne. Men fordi hun manglet troverdighet på økonomisk politikk. For å sitere Lysbakken: “Demokratene hadde ikke en tydelig nok plan for å gi vanlige folk økonomisk trygghet, og uten det vinner ikke sentrum-venstre valg.”
Det er virkelig en fallitterklæring for det demokratiske partiet at Joe Biden trolig kunne levert et bedre valgresultat enn sin protesjé. Som for Kamala var Bidens fremste salgspunkt at han var en anti-Trump. Men selv om Biden kan vandre avgårde både fysisk og kongnitivt, er han fortsatt sine våkne stunder i stand til å snakke mer troverdig og overbevisende om politikk enn sin arving.
Trumpjubel på børsene
Trump er ei heller ingen perfekt kandidat. Men denne ganger kommer han til Det hvite hus med lærdommer han ikke hadde i 2016. Den gang lovet han å bygge ned “Den dype staten” og at han ville “drenere svampen” i Washington. Men han lot seg raskt bli omkranset av neokonservative dypstatsmenn som trenerte ham fra dag 1.
I 2016 så aksjemarkedet med skepsis på Trump som president. Valgnatten falt indeks-futures’ene først som en sten på nyheten om at han hadde vunnet, før det svingte opp igjen. I år reagerer finansmarkedene med ekstase på at det ble seier for Trump og tap for Harris. De amerikanske børsindeksene klatrer til nye rekordhøyder. Dollaren stiger. Bitcoin har tatt ut gått forbi sin forrige toppnotering fra mars. I statsobligasjonsmarkedet er det kanskje noe bekymring for de fiskale konsekvensene av Trumps lovnader om skattekutt, mens uttalelsene hans om å redusere statsgjelden diskonteres. Tiårsrenten tar et byks til 4,45 prosent – sitt høyeste nivå siden januar.
Trump 47 har med seg et mye sterkere team enn Trump 45. Med J.D. Vance som visepresident, Robert F. Kennedy, Vivek Ramaswamy, Howard Lutnick som transisjonssjef og Elon Musk som en mulig tsar for effektivisering av staten, kan dette bli første gang med virkelig spennende økonomisk politikk i Vesten siden Reagan-Thatcher-revolusjonen på 80-tallet. Ja, et slikt “team of rivals” har absolutt potensial for personkonflikt. Men la det heller heftig politisk idékamp mellom Trump og RFK enn å overlate styringen av skipet til grå eminenser i Pentagon og utenriksdepartementet som aldri har sett et land i Midtøsten de ikke kunne tenke seg å bombe tilbake til steinalderen.
Vestens siste håp
Det er dermed med god grunn at markedene er optimistiske. Det europeiske kommentariatet og det overveldende flertallet av europeiske velgere er i dag i sjokk over at amerikanerne kunne velge Trump over Harris. Men det viser bare at det er vi europeere som har latt oss forlede av Demokratenes reality distortion field, der Harris ble malt som redningskvinnen mens Trump er tyrannen som vil rive ned demokratiet. Flere burde gjort som Lysbakken og sett valget i USA som et økonomisk valg, og ikke som et semantisk seminar for europeere som går på liberale frokostmøter der ingen amerikanske stemmer høres.
Faktum er at det er Europa som er skakkjørt, ikke USA. Det burde Draghi-rapporten ha gjort ettertrykkelig klart. USA har også utfordringer med en enorm og voksende statsgjeld. Men det er tross alt et mindre problem for en dynamisk økonomi med en teknologisektor Europa ikke kan drømme om maken til. USA vil klare seg fint. Som president vil Trump 47 gjøre alt i sin makt for å slippe fri den dyriske drivkraften i amerikansk næringsliv. Produktivitetsgapet mellom amerikansk og europeisk økonomi vil etter alt å dømme bare fortsette å øke. Istedenfor å bekymre oss for USA, burde vi europeere først få orden i eget hus.
