Regjeringen kaller det kamp mot desinformasjon. I realiteten har vi fått et medielandskap der staten ikke bare deler ut milliarder til utvalgte redaksjoner, men samtidig setter premissene for hva som omtales og hva som ties.
Ta skattedebatten. Norge har på rekordtid gått fra å være et attraktivt land for gründere, eiere og kapital til å bli et sted der investeringer pakkes i kofferten og flyttes til mer forutsigbare rammevilkår.
Konsekvensen av formueskatten er enkel. Det blir færre investeringer, færre arbeidsplasser, svakere fremtidig verdiskaping. Likevel hører du sjelden denne helheten forklart i større norske medier.
Utdefinering fremfor debatt
«Hvor blir det av penga?!» har fått massiv oppslutning blant folk flest, men er nesten totalt ignorert av de store redaksjonene. Det er i all hovedsak uavhengige medier som Investornytt, Document, Minerva og Filter som har skrevet om den.
I den grad de store mediene i det hele tatt har nevnt filmen, har de vært mer opptatt av å definere skaperne ut av det seriøse ordskiftet enn å møte dem på innhold. Sindre Wiig Nordby reduseres til «influenser», som om det skulle diskvalifisere ham fra å stille kritiske spørsmål om offentlig pengebruk.
Når denne dokumentaren vises mer enn 2,5 millioner ganger, skaper den voldsomt folkelig engasjement. Men når de største mediene likevel ikke omtaler den, er det et varsko om at det offentlige ordskiftet er snevrere enn det burde være.
Martin Bech Holte ble blant annet stemplet som «årets sytekopp». Dette er en velkjent strategi: avsenderen angripes fremfor for å slippe å diskutere budskapet.
Når profiler som Øystein Stray Spetalen eller «Gutta» løfter kritikk, er også lite dekning i mainstream media. Men en enorm respons på sosiale medier. I praksis var det Investornytt og Document som tok det seriøst i første runde.
VGs dekning av Gutta fikk overskriften «dårlige forbilder» med uttalelser fra «Gauteshow»-Gaute. Gaute velger heller ikke å gå «dypt inn i politikken», men holder seg til subjektive uttalelser som: «Det bidrar til et kaldt samfunn og større forskjeller.»
Mediene på statsstøtte
Pressestøtte er økonomisk bidrag fra staten til norske aviser. Offisielt kalles den også mediestøtte.
De største kanalene, NRK, TV2 og regionavisene, er direkte eller indirekte avhengige av staten. Når regjeringen deler ut 7,5 milliarder til NRK, opp til 150 millioner til TV2 og hundrevis av millioner i pressestøtte ellers, er det naivt å tro at dette ikke farger prioriteringene.
I 2024 utgjorde produksjonstilskuddet alene 424,4 millioner kroner, fordelt på 162 aviser. Blant vinnerne finner vi særlig meningsbærende aviser:
- Klassekampen: 45 millioner kroner
- Morgenbladet: 26,7 millioner kroner
- Dagsavisen: 26,2 millioner kroner
- Vårt Land: 26 millioner kroner
- Nationen: 20,4 millioner kroner
- Dagen: 15,8 millioner kroner
Når staten systematisk holder liv i utvalgte medier gjennom økonomiske bidrag, er det naivt å tro at dette ikke påvirker prioriteringene.
Det betyr ikke at redaksjonene styres direkte fra Statsministerens kontor. Men det betyr at systemet er innrettet slik at visse perspektiver forsterkes, mens andre forsvinner i bakgrunnen. Kritikken av skatteregimet er et godt eksempel.
Det ser vi også i partilederdebatten under Arendalsuka, der NRK som premissleverandør valgte å la landets toppolitikere spille stein–saks–papir i beste sendetid. Når selve rammene for debatten settes på dette nivået, er det ikke rart at viktige perspektiver forsvinner.
Strategien mot desinformasjon
Regjeringen har utarbeidet en egen strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon (2025–2030). På overflaten ser det ut som et sikkerhetsprosjekt. Elever skal få mer kildekritikk i skolen, det skal opprettes varslingssystemer mot «desinformasjonsangrep», og Norge skal samarbeide tettere med NATO og EU.
Men strategien peker også på at «troverdige redaksjonelle miljøer» skal styrkes økonomisk og at faktasjekk-initiativ skal få støtte.
Med andre ord: Staten vil bekjempe desinformasjon ved å betale enda flere medier. Og samtidig gå i dialog med plattformer som TikTok, Meta og X for å få innsyn i algoritmene bak hva vi ser i feeden vår. I tillegg vil de sørge for tett dialog med sosiale medier i forkant av valg.
Når staten først bestemmer hvem som er «troverdige», og finansierer dem for å spre den riktige informasjonen, er det vanskelig å se hvor grensen går mellom å bekjempe desinformasjon og å kjøpe seg kontroll over sannheten.
Det er også verdt å nevne at Øyunn Krogh stiller også som representant for venstresiden på TV 2 samtidig som hun leder en «politisk nøytral» podcast med valgopplysning til ungdommen. Med over en halv million kroner i støtte fra Valgdirektoratet.
Bare halve bildet
Store deler av pressen fremhever gjerne fordelingshensyn, velferdsstaten og fellesskapets behov. Men de unnlater ofte å vise ulempene. Som for eksempel hvordan kapitalflukt og svekkede rammevilkår undergraver verdiskapingen som skal finansiere velferden.
Resultatet er at «vanlige folk» ikke får hele bildet. De ser skatten som en pris «rike må betale», men ikke hvordan den bremser investeringer, fortrenger arbeidsplasser og svekker framtidens næringsliv. Det er det næringslivet i sosiale medier som informerer om.
Demokratiets største paradoks
Regjeringen sier den vil beskytte demokratiet mot desinformasjon. Men når staten både finansierer mediene og setter rammene for den offentlige samtalen, er det ikke beskyttelse vi får, men informasjonskontroll.
Som den romerske poeten Juvenal sa: Quis custodiet ipsos custodes? Hvem vokter vokterne?
Den største faren er ikke «falske nyheter», men den ensidige historien fortalt med statens velsignelse.
