34 arbeidsplasser tapt til Sveits – fordi Norge straffer eierskap

Seriegründer Jim Roger Nordly kunne fortsatt å skape arbeidsplasser i Norge. I stedet flytter han fire selskaper og 34 høykompetansejobber til Luzern i Sveits. Ikke på grunn av markedstilgang. Ikke på grunn av forskningstilbud. Men på grunn av én ting: formuesskatt.

Dette er ikke et særtilfelle – det er et varsko.

Når staten blir den største risikoen

Formuesskatten har siden 2022 blitt vesentlig skjerpet. For norske eiere betyr det skatt på urealisert, ofte illikvid kapital – et regime uten sidestykke i Europa. Det som skulle være en rettferdig beskatning», har i praksis blitt en effektiv straff for dem som bygger selskaper og arbeidsplasser.

Nordly er ikke en kapitalflyktning – han er en verdiskaper. Han startet med fiskevaksiner på 1980-tallet og bygget opp et bioteknologisk konsern. I 2023 hadde konsernet 190 millioner sveitsiske franc i omsetning. Nå flytter han hoveddelen av virksomheten til Sveits og etablerer blant annet ACD Pharma og Pitancia AG – selskaper som tilbyr antibiotikafrie løsninger for fiskehelse. Teknologi Norge sårt trenger. Verdier vi nå gir fra oss.

Mens Luzern jubler, sover Norge

Luzern jubler over etableringen. 34 nye arbeidsplasser, skatteinntekter og investeringer. Nordlys kompetanse og teknologi skal nå utvikles og kommersialiseres i Sveits. Og det med sveitsisk skattepolitisk tilrettelegging og forutsigbare rammebetingelser.

I Norge er det tyst. Ingen refleksjon. Ingen erkjennelse. Ingen handling.

Dette er ikke bare en næringspolitisk unnlatelsessynd – det er strategisk selvskading.

Et skattesystem som diskriminerer vekst

Det norske skattesystemet behandler ikke alle formuer likt. Hvis du eier en utleieleilighet eller et aksjefond, beskattes du mildt. Men hvis du eier verdier i et selskap du har bygget selv – og som skaper arbeidsplasser – blir du skattet hardt, til og med på papirverdier.

Dette rammer spesielt gründere, vekstselskaper og familieeide bedrifter. De tvinges til å ta ut utbytte for å dekke formuesskatt, selv om det svekker selskapets evne til å vokse, investere og ansette. Det er en asymmetri som svekker Norges konkurransekraft – og som ikke finnes i land vi liker å sammenligne oss med.

Når eierskap mistenkeliggjøres, forsvinner verdiene

Altfor ofte presenteres norske eiere som en gruppe som skal tåle litt mer». Men realiteten er at mange eiere ikke sitter på likvide midler – de sitter på verdiskapende virksomheter, ofte med store investeringsbehov og lav kontantstrøm. Disse menneskene har tatt risiko, bygget bedrifter og skapt ringvirkninger. Likevel blir de mistenkeliggjort, stilt til veggs og til slutt – presset ut.

Det er ikke de rikes klagesang vi hører. Det er næringslivets dødsklokker.

Dette kunne vært i Norge – og det er dét som gjør det alvorlig

Jobbene Nordly nå skaper i Sveits, kunne vært i Norge. Han ønsket ikke å flytte. Men han så seg tvunget, slik mange nå gjør. Når Sveits tilbyr bedre vilkår for eierskap enn Norge, så vinner Sveits – og Norge taper.

Dette er ikke et spørsmål om personlig gevinst. Det handler om verdiskaping, nasjonal konkurransekraft og framtidens skatteinntekter.

Fra verdiskaping til verdiforringelse

Vi kan ikke bygge en moderne velferdsstat på kapitalflukt, investeringsbrems og negativ seleksjon. Når det ikke lenger lønner seg å eie og reinvestere i Norge, men derimot å flytte ut, så står vi foran et systemisk problem. Vi subsidierer i praksis utflytting av både kapital og kompetanse.

Mens næringslivet etterlyser vekstfremmende politikk, får de en formuesskatt som dobles. Mens gründere roper etter forutsigbarhet, får de økt byråkrati og mistenkeliggjøring. Og mens investorene peker på behovet for privat eierskap, svarer Stortinget med økt offentlig kontroll.

Det er ikke bærekraftig. Det er farlig.

Konklusjon: Norge må velge side

Jim Roger Nordly er ikke problemet. Han er symptomet. Symbolet på hva som skjer når du straffer de som bygger – og belønner de som forlater. Vi må bestemme oss for om vi ønsker flere slike historier, eller om vi vil snu. Det krever mot. Og det krever at vi våger å føre en politikk som faktisk belønner eierskap, innovasjon og arbeidsplasser.

Hvis vi fortsetter å ignorere dette, vil flere følge etter. Og neste gang er det ikke bare 34 jobber vi mister – men hele kunnskapsmiljøer.

Av Dr. Glenn Agung Hole, førsteamanuensis i entreprenørskap og økonomi ved Universitetet i Sørøst Norge.

Dette er en kommentar. Teksten gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.