Risikoen øker i begge ender av Feds doble mandat. Stien den amerikanske sentralbanken må trå, blir stadig smalere. Inflasjonen biter seg fast, arbeidsledigheten truer. Mandatet kommer i økende grad i konflikt med seg selv. Jerome Powell vet ikke hva han skal gjøre – og derfor gjør han ingenting.
Med økende risiko både for inflasjon og arbeidsledighet, blir handlingsrommet til den amerikanske sentralbanken stadig trangere. Når inflasjonsmålet og sysselsettingsmålet drar i hver sin retning, kommer Feds dobbeltmandat i reell konflikt. Powell vet at feil grep nå kan slå galt ut i begge ender – og derfor gjør han ingenting.
Forsiktighet fremfor handling
Onsdag holdt Federal Reserve styringsrenten uendret for tredje møte på rad. Uttalelsen fra sentralbanken hadde en varsom tone, og advarte om at «risikoen for både økende arbeidsledighet og økende inflasjon har økt», samtidig som usikkerheten rundt utsiktene for den økonomiske veksten har «økt ytterligere». I klartekst: Fed aner ikke hva som skjer fremover – og Powell har ingen hast med å late som han gjør det.
Dagens mantra: Vent og se
«Vent og se» ble dagens gjennomgangstone. Powell gjentok ulike varianter av uttrykket gjennom hele pressekonferansen, og understreket sentralbankens dataavhengige tilnærming. Med kraftig økonomisk kryssvind i seilene – toll, vekstbrems og inflasjon som ikke slipper taket – velger Fed å stå stille i stormen. Budskapet var klart: Kostnaden ved å vente er lav, og kostnaden ved å ta feil er høy.
BNP-tallet var misvisende
Powell ga også kontekst til det svake BNP-tallet for første kvartal, og påpekte at svingninger i nettoeksport hadde forstyrret helhetsbildet. En mer akademisk formulering av at importører frontrunnet Trumps tollsjokk, og fremskyndet import til første kvartal, før tollsatsene trådte i kraft. Renset for denne forvrengningen, var signalet mer positivt: Den underliggende økonomiske aktiviteten fortsetter å vokse i et solid tempo, med vekst i innenlandsk etterspørsel på tre prosent. Også dette støtter Feds beslutning om å vente.
Først og fremst: Ikke gjøre skade
Dette er pengepolitikkens Hippokratiske ed – først, ikke gjør skade – slik Jeff Gundlach uttrykte det i et intervju med CNBC. I møte med et uklart landskap og økt risiko på begge sider av mandatet, velger Powell å ikke gjøre noe fremfor å gjøre noe for tidlig – og feil.
Splittet mandat, sprikende data
Feds dobbeltmandat har sjelden vært mer motstridende. Inflasjonen er fortsatt «noe forhøyet», med kjerne-KPI opp 2,8 prosent å/å i mars – den laveste økningen siden mars 2021. Sentralbankens foretrukne mål, kjerne-PCE, steg 2,6 prosent. Samtidig viser jobbtallene fra april 177 000 nye stillinger – en solid, men avtagende utvikling i arbeidsmarkedet. Spesielt om man også legger de negative revideringene på tilsammen 58 000 jobber fra de to foregående månedene til grunn.
Jokerkortet: Trumps handelskrig
Den åpenbare jokeren i kortstokken er Trumps tollsjokk, som har truffet langt hardere enn markedet ventet. Selv om presidenten de siste ukene har lagt seg på en mer forsonende linje, med utsettelser og forhandlinger. Powell anerkjente at både omfang og timing kan påvirke både inflasjon og sysselsetting – men sa også at Fed vil «måtte vente og se» før de handler.
Det «forbigående» spøkelset
Likevel virker det som Powell ser på toll-drevet inflasjon som et engangssjokk. Tidligere i år brukte han faktisk ordet «forbigående» om denne effekten – noe som antydet at prisstøtet kunne bli brått, men kortvarig, så lenge det ikke forplantet seg i varig høyere inflasjonsforventninger.
Men akkurat det ordet har han unngått etter at markedsaktører reagerte med vantro på at Powell kunne hente frem et så stigmatisert ord fra ordboken. Etter kritikken Fed fikk i kjølvannet av pandemien, da sentralbanken feilaktig stemplet inflasjonen som forbigående, har begrepet «forbigående» blitt pengepolitisk radioaktivt – et symbol på tapt troverdighet.
Likefullt er ikke tankegangen dramatisk endret. Så lenge tollene ikke fører til bredere lønnsvekst eller forventningsdrevet inflasjon, vil Fed trolig betrakte effekten som midlertidig. Foreløpig ser Powell etter andrerunde-effekter – og lar renten bli der den er.
Markedet senker forventningene om rentekutt
Det samme signalet gikk gjennom i hele pressekonferansen: Arbeidsmarkedet er robust, inflasjonen er lav. Powell uttrykte at de har råd til å være tålmodige mens situasjonen utvikler seg, og la til at kostnaden ved å vente er lav. Med andre ord: Fed ser ingen grunn til hastverk.
Markedet har tatt signalet. For en måned siden forventet investorene fire rentekutt i 2025 – nå er tallet redusert til tre. Forventningene dempes gradvis i takt med Powells forsiktighet og inflasjonens seighet.
Selve avgjørelsen overrasket ingen. Men tonen har endret seg – fra optimisme til årvåkenhet. Soft landing-feiringen fra tidlig i 2024 er over. Nå gjør Fed seg klar for uvær, uten at noen vet hvor det leder.
Å gjøre ingenting – med vilje
Gundlach kalte dagens stikkord «usikkerhet». Andre vil kanskje si «lammelse». Powell tenker ikke på rentekutt, og han lar seg ikke presse politisk. Selv om Trump daglig maser om rentekutt som en guttunge i leketøysbutikken, som ikke får det han ønsker. Powell gjør ingenting, med hensikt. Akkurat nå, kan det vise seg å være det klokeste han gjør.
