Et av verdens mest anerkjente analysehus, Wood Mackenzie, publiserte nylig en studie initiert av Aker BP som viser at de europeiske CO2-utslippene vil være 230 millioner tonn høyere fra 2024 til 2040 dersom Norge avvikler sin oljeindustri istedenfor å fortsette å utvikle de ressursene som er til stede på norsk sokkel. 230 millioner tonn CO2 tilsvarer utslippene fra 5 millioner biler i året.
(Dette er et debattinnlegg skrevet av Aker BP sin sjeføkonom Torbjørn Kjus)
Rapporten til Wood Mackenzie bør være obligatorisk lesning for norske journalister, politikere, interesseorganisasjoner, banker, næringsliv, skolelærere, finansanalytikere, velgere, etc. Rapporten underbygger med detaljerte data pr olje- og gass-felt, transportmåte og raffinering hvorfor det er en svært dårlig idé å avvikle norsk oljeindustri dersom målet er å kutte klimagassutslipp.
Oljeindustrien har gitt livsgrunnlag til milliarder av mennesker over hele kloden. Plutselig fikk en bonde tilgang til hundrevis av hestekrefter uten å kjøpe en eneste hest, og han ble i stand til å dyrke mye mer mat.
Dette har muliggjort sterk økonomisk utvikling jorden rundt. Det finnes om lag 26 millioner traktorer i verden og 98 prosent av dem driftes av oljeprodukter. Det kommer til å ta lang tid å flytte disse over på elektrisitet eller hydrogen produsert av sol og vind. Det innebærer at også for det neste tiåret kommer verdens landbruk til å være helt avhengig av olje.
Olje, dvs det raffinerte produktet diesel, brukes altså når bøndene over hele verden sår og høster og samtidig står naturgass bak 80-90 prosent av verdens kunstgjødselproduksjon. Skulle vi dermed forbudt bruk av olje og gass for eksempel innen 2030, som noen sikkert tenker er mulig og at vi burde gjøre, ville milliarder av mennesker sulte i hjel i løpet av kort tid.
Nordmenn bør derfor ikke være skeptiske til norsk oljeindustri, men isteden være ekstremt stolte av de verdensledende ingeniørene, geologene, økonomene og alle andre som jobber i Equinor, Aker BP, Vår Energi, etc.
For nordmenns’ del er det tilstrekkelig å vise til at oljeindustrien betalte ca. 85% av all norsk selskapsskatt i 2022. Da fremstår det absurd å påstå, som noen gjør, at oljeindustrien i Norge er subsidiert. De som påstår at oljeindustrien i Norge er subsidiert misforstår enten med vilje, eller så har de ikke skjønt hvordan oljeindustrien fungerer. Isolert sett kan en aktør på norsk sokkel som borer en brønn og ikke finner olje få dekket 78 prosent av kostnaden sin uten å bidra med oljeinntekter (brønnen var jo tørr) og dermed skatteinntekter.
Det er antagelig det noen påstår at er en subsidiert oljeindustri. Men for landet Norge er dette svært god business. Man kan ikke i oljeindustrien regne med at mer enn 20 prosent av brønnene man borrer finner olje eller gass som er kommersiell å utvinne. Men den femdelen som faktisk kommer i drift betaler åpenbart mer enn godt nok til å finansiere de tørre brønnene for landet vårt som helhet. Så må vi huske på at uansett funn eller ikke, så betaler alle selskaper på norsk sokkel 78% skatt (selskapskatt og særskatt).
Nordmenn bør derfor ikke være skeptiske til norsk oljeindustri, men isteden være ekstremt stolte av de verdensledende ingeniørene, geologene, økonomene og alle andre som jobber i Equinor, Aker BP, Vår Energi, etc. De vinner «OL-medaljer» hver eneste dag i sine grener, og de gjør verden og Norge til et bedre sted å leve.
I Aker BP har vi lenge vært klar over at det ikke vil bidra positivt for verdens klimamål å avvikle norsk oljeindustri. Wood Mackenzie’s verdensledende database tallfester og bekrefter i detalj hvorfor dette er tilfelle. Så hvordan kan dette ha seg?
Startpunktet i argumentasjonsrekken er at Europa i årevis har vært stor nettoimportør av olje og gass. Europa er faktisk kun selvforsynt med om lag en femdel for olje og to femdeler for gass. Mesteparten av denne selvforsyningen kommer fra Storbritannia og Norge. Europa er dermed fullstendig avhengig av meget stor import av både olje og gass. Europa importerte i fjor om lag 17 millioner fat om dagen av olje og gass, der om lag 12 millioner fat av dette er olje. Dersom Norge ikke eksporterte sine om lag 4 millioner fat om dagen, måtte dette legges til Europas importbehov.
Selv i et scenario der verden klarer å begrense global oppvarming til 1.5 grader, vil Europa være avhengig av netto import av både olje og gass. Samtidig er det slik at nesten all norsk eksport av olje og gass går til Europa, faktisk så mye som om lag 90 prosent. Hva er så implikasjonen av dette?
Implikasjonen er at dersom norsk olje og gasseksport synker raskere enn nødvendig (dvs hvis politikerne bestemmer seg for å avvikle norsk oljeindustri) må Europa finne enda større volum som erstatning for de norske volumene som eventuelt forsvinner. Wood Mackenzie har i sin studie kartlagt de største leverandørene av olje og gass til Europa og hvor store CO2-utslipp hver av disse leverandørene står bak i produksjons-, transport- og raffineringsfasen.
Ettersom Europa fortsatt i 2040 uansett skal importere både olje og gass i alle scenarier vil et eventuelt bortfall av eksport fra Norge måtte erstattes fra andre land. Dermed gjelder det å finne ut hva forskjellen til Norge i utslipp er for erstatningsfatene som Europa uansett vil trenge fra nå til 2040.
Forskjellen i utslipp mellom norskprodusert olje og gass mot konkurrentene er ikke bare på noen få prosent, den er massiv. For olje er Norge 300 prosent bedre enn snittet av konkurrentene og for naturgass 600 prosent bedre.
Så, hvor kommer disse fatene fra som eventuelt skal erstatte norsk eksport av olje og gass, og hvor store er utslippsforskjellene til norsk olje og gass?
De største eksportørene til Europa er land som USA, Brasil, Libya, Nigeria, Angola, Saudi Arabia, Irak, Qatar, Azerbaijan, etc. Og forskjellen i utslipp mellom norskprodusert olje og gass mot konkurrentene er ikke bare på noen få prosent, den er massiv. For olje er Norge 300 prosent bedre enn snittet av konkurrentene og for naturgass 600 prosent bedre. Kan dette virkelig være sant eller er dette manipulering? Vi har jo stadig hørt vitser om dette, selv på fredagsunderholdningen «Nytt på nytt» på NRK. Noen synes dermed ikke å tro på at dette stemmer, men vil heller vitse om det. Norsk olje er så ren liksom, ha, ha, ha…
Og forskjellen i utslipp mellom norskprodusert olje og gass mot konkurrentene er ikke bare på noen få prosent, den er massiv. For olje er Norge 300 prosent bedre enn snittet av konkurrentene og for naturgass 600 prosent bedre.
Antagelig er det altså mange utenfor oljebransjen som ikke tror på disse tallene. Det er det ingen grunn til. Det er helt naturlige årsaker til at Norge er best i klassen og rett og slett verdensledende på dette feltet.
For olje skyldes det for det første at vi i mange tiår har hatt høy CO2-avgift som har vært pålagt oljeprodusentene. Vi er også forpliktet til å kjøpe kvoter i et CO2-kvotemarked, og vi har elektrifisert de feltene som til nå kan elektrifiseres.
Dette har gitt store incentiver til å produsere olje med så lave CO2-utslipp som mulig. I tillegg har vi i Norge hatt forbud mot fakling siden 70-tallet for å ikke sløse med ressurser. Det gir også store utslippsreduksjoner.
Fakling er å brenne naturgassen som følger med oljeproduksjonen «on site» fordi man ikke har infrastruktur (for eksempel rørledninger) til å frakte denne gassen til et marked der man kan få solgt den. I mange andre land er fakling fremdeles vanlig og står bak svært store utslipp av klimagasser. De verste synderne her er land som Russland, Iran, Irak, USA, Venezuela, Algerie, Libya, Nigeria, Mexico, etc.
Når det gjelder utslipp relatert til Europas import av naturgass er Norges fordel vis a vis andre kilder ekstremt stor. Her er årsaken at nesten all norsk gass eksporteres via rørledninger, mens LNG-import av flytende gass fra land som Qatar og USA innebærer svært mye høyere CO2-utslipp.
Norge har dermed i mange tiår hatt et stort forsprang på konkurrentene når det gjelder akkurat dette med å produsere og transportere olje og gass til kunden med lavest mulige utslipp av klimagasser.
Dette er ikke debattert blant noen i den globale oljeindustrien. Denne fordelen er noe landet vårt burde forsøke så godt som mulig å beholde.
Den nevnte Wood Mackenzie-studien tar et annet utgangspunkt enn tidligere studier av om det kan være god klimapolitikk å avvikle norsk oljeindustri. Wood Mackenzie flytter ikke på teoretiske priselastisitetskurver for tilbud og etterspørsel, men har i stedet fokus på harde data fra Europeisk olje- og gassindustri.
Elastisiteten viser hvor mye konsumet reagerer på prisendring. Dvs en elastisk etterspørselskurve trenger kun lite endring i pris for å få stor effekt på konsum. De fleste diskusjonene er svært teoretiske, og det er vanskelig å komme i mål. Noen bruker for eksempel data helt tilbake fra 70-tallet og 60-tallet og da får man mye slakere etterspørselskurver enn de som ignorerer data fra før 1980.
Det er svært logisk at etterspørselen etter olje var mer elastisk (slakere kurve) før 80-tallet fordi på 60- og 70-tallet brukte man mye olje til å generere elektrisitet. Dette sluttet man med i stor grad på 80-tallet etter de høye oljeprisene som traff markedet i forbindelse med revolusjonen i Iran og Iran-Irak-krigen. Man byttet da til andre energibærere enn olje i kraftgenerering, så dette markedet er allerede borte for olje og kan dermed ikke forsvinne en gang til.
Det er nå nesten kun gjennom elektriske biler at olje kan substitueres til elektrisitet og prosessen med å bytte bilpark tar lang tid grunnet at levetiden til biler er 15-25 år før de skrapes. Man har dermed gode argumenter for å hevde at elastisiteten som oppgis i visse metastudier brukt av blant annet miljøbevegelsen som argument for å avvikle norsk oljeindustri er altfor høy. Men igjen, dette med å diskutere elastisiteter kommer man vanskelig i mål med.
Uansett nivå på etterspørsel, er det av klimamessige hensyn best at den produsenten som har de laveste utslippene i sin produksjon er den som produserer det verden trenger de neste 10, 20 og 30 årene. Der er Norge desidert best, og det bør vi fortsette å være uansett hvor slak eller bratt etterspørselskurven ser ut. Det kan for øvrig opplyses at i IEA’s Net Zero scenario, der man når 1.5-gradersmålet, konsumerer verden fortsatt 24 millioner fat olje om dagen i 2050.
Wood Mackenzie’s database viser at Europa fortsatt trenger å importere olje- og gass i 2040, selv i et scenario der klimamålene nås. Da gjenstår det bare for Europa å velge hvor denne importen skal komme fra.
Vil Europa fortsette å importere fra land som Irak, Angola, Algerie, Nigeria, Libya og Mexico. Eller kan det være en idé å sikre seg at Europeisk produksjon, inkludert Norge, holder seg så høy som mulig så lenge som mulig og heller redusere importen fra de som slipper ut mye mer klimagasser i både produksjons- og fraktfasen?
Konklusjonen fra studien er at det er lite sannsynlig at en avvikling av norsk oljeindustri gir noe som helst bidrag til reduksjon av klimagasser. Det er derimot mer sannsynlig at utslipp av klimagasser vil øke dersom Norge avvikler sin oljeindustri.
I tillegg kommer det sikkerhetspolitiske aspektet for Europa ved en potensiell avvikling. Skal Europa presse bort det regionen har igjen av egenprodusert olje og gass og heller gjøre seg enda mer avhengig av import fra mindre demokratiske og autoritære regimer?
Dersom olje- og gassprisene faktisk stiger som følge av at Norge avvikler sin oljeindustri vil det innebære en styrket økonomi for land som Russland og Iran. Er det en ønskelig utvikling? Det er mulig å se for seg at det både av sikkerhetsmessige og klimamessige årsaker er i Norges og i EUs interesse å sikre langsiktige avtaler for avsetning av norsk olje- og gass.
På den måten kan selskaper som opererer på norsk sokkel få tilstrekkelig tillit og tilstrekkelig stabile rammebetingelser til å investere og dermed sørge for et lavest mulig fall i Europeisk lavutslipps olje- og gassproduksjon. Det vil i så fall komme Europa og verden til gode på alle måter.
