I en verden preget av økonomisk uro og politisk kaos står USA som et lyspunkt for kapitalen, mens Europa og fremvoksende markeder sliter i motvind. Med Bitcoin og AI som drivkrefter peker fremtiden mot innovasjon, men også større risiko. Hvordan navigerer du som investor i 2025?
Vestens fremtid: USA som lokomotiv, Europa på perrongen
Det er de beste tider. Og det er de verste tider. Verdensøkonomien i dag er så kompleks og mangslungen at det er vanskelig å male et entydig bilde av tingenes tilstand.
La oss likevel forsøke på å pensle i brede trekk, de viktigste trendene i året som har vært og i året som kommer, fra en investors perspektiv.
Kapitalmarkedene legger tilbake nok et år med høy avkastning, samtidig store deler av befolkningen sliter under byrden av vedvarende høy inflasjon og lønnsvekst som i beste fall såvidt holder tritt med prisveksten.
Den dominerende, men underkommuniserte fortellingen er todelingen av Vesten som utspiller seg på tvers av Atlanteren. I USA går økonomien sterkt, med BNP-vekst i overkant av tre prosent, anledet av en innovativ teknologisektor.
Trump 2.0: Kapitalismens renessanse?
Etter presidentvalget i høst står USA på trappene til det som kan bli en kapitalistisk renessanse under Donald Trumps andre periode i Det hvite hus.
Det amerikanske presidentvalget var et veiskille. Et valg mellom kapitalisme eller kommunisme. Mens det liberale kommentariatet i Norge og i Europa heiet frem den håpløse kandidaten Kamala Harris, ville amerikanerne det annerledes. Donald Trumps dundrende valgseier, gjorde nok en gang hovedstrømsmediene og meningsmålingene deres til skamme.
Det er grunn til optimisme. De beste og skarpeste hodene, the best and the brightest, fra amerikansk næringsliv har i disse dager gjort pilegrimsferden til Mar-a-Lago, Donald Trumps hvite hus i syd.
Mens Trump 1.0 var totalt uforberedt på presidentvervet og hans politiske agenda ble effektivt ko-optert av etablissementet i Washington, har Trump 2.0 lært hjemmeleksen. Den andre Trump-administrasjonen er av et helt annet kaliber enn den første og ankommer med en langt mer finslipt og forberedt politisk saksliste. Staten skal strupes, grensen skal stenges og næringslivet skal slippes løs.
Samtidig har Kamala Harris igjen blitt låst inne i kottet under trappen i Det hvite hus, bortgjemt fra offentligheten – der hun tilbragte mesteparten av de foregående fire årene, før hun ble utpekt som Demokratenes presidentkandidat – og noe mer kommer vi ikke til å høre fra henne.
Europa i dødvann: Grønn utopi, politisk kaos og økonomisk stagnasjon
På den andre siden av Atlanteren er Europa i en eksistensiell krise. Den europeiske union har veddet sin fremtid på et utopisk grønt skifte, proxy-krig mot sin viktigste energileverandør og skjødesløs masseinnvandring. Den europeiske økonomien er i stagnasjon, med BNP-vekst i eurosonen på under en prosent.
Til tross for store ambisjoner på verdenscenen har både den franske og den tyske regjeringen kollapset i møte med hjemlige politiske realiteter. I Frankrike har president Macron gått gjennom fire statsministere på ett år. Den tyske økonomien, med bilindustrien som ikke for lenge siden var Europas stolthet, er i fritt fall – utkonkurrert av Tesla og billigere elektriske biler fra Kina, og lemlestet av energikostnader som skviser det som er igjen av lønnsomhet.
Argentinas gjenoppstandelse under Milei: Kapitalismens nye fyrtårn
På den sydligste spissen av det sydamerikanske kontinentet har Argentinas president, Javier Milei, vist hva som er mulig når kraftig kapitalistisk lut settes til verk i en skakkjørt og sønderknust sosialistisk økonomi. På ett år har Milei balansert statsbudsjettet og fått bukt med den galloperende inflasjonen som har ruinert argentinernes levestandard. Økonomer forventer nå at Argentina vil bli blant de hurtigst voksende økonomiene i 2025, med BNP-vekst på over fem prosent.
Milei har gjestet Mar-a-Lago og forkynt sine erfaringer til Trumps hoff, som har vært lutter øre. Om Trump-administrasjonen vil lykkes med å føre en like kompromissløs linje som Milei i Argentina gjenstår å se. Men det viser at pendelen er snudd. Kapitalismen er igjen på fremmarsj på den vestlige halvkule. På en måte man ikke har sett maken til siden minst årtusenskiftet, og nok ikke siden Reagan-Thatcher-revolusjonen på 1980-tallet.
Så langt er det lite som tyder på at europeiske hovedsteder vil følge etter Trump og Milei. Snarere tvert imot. Men om både Macron, Scholz og von der Leyen skulle være fristet til å tale Trump midt imot, kan regjeringskollapsene i både Frankrike og Tyskland tvinge frem en kursjustering. Det kommer til å bli det avgjørende spørsmålet for europeisk politikk i det nye året. Spesielt om Trump-administrasjonen skulle gå inn for fredsforhandlinger med Moskva, vil den nåværende europeiske posisjonen i Ukraina-konflikten bli uholdbar.
For investorers del er det vestover man bør vende sine øyne og allokere sine porteføljer.
Oslo Børs: Idiotenes og innsidernes marked
Det er en av to grunner til å investere på Oslo Børs. Enten fordi du har et informasjonsfortrinn. Eller fordi du er en idiot.
Hvis du allerede bor og jobber i Norge, og kanskje eier både en og to og tre eiendommer i Norge, finnes det ingen logisk god grunn til å investere det du måtte ha til overs av likvid finansiell formue på Oslo Børs — med mindre du vet noe som markedet ikke vet, og er kløktig nok til å omsette dette informasjonsfortrinnet til profitt.
Hvis det ikke er tilfelle vil du ha bedre av å investere i et globalt indeksfond, enn i det uhellige utvalget av store delstatlige industriselskaper på hell og private bedrifter av veldig varierende kvalitet som man finner på Oslo Børs.
Der kapitalen går for å dø
I 2024 har avkastningen for hovedindeksen på Oslo Børs vært på 9,1%. Til sammenligning har S&P 500 i USA kastet av seg 23,3%, mens teknologidominerte Nasdaq Composite har levert 28,6% avkastning. Nesten uavhengig av hvilken tidsperiode man ser på, så har hovedindeksen på Oslo Børs levert dårligere avkastning, til høyere risiko enn den amerikanske S&P 500-indeksen. I de siste årene har forskjellen blitt ytterligere forsterket av den norske kronens svalestup.
Så må man alltid holde muligheten åpen for at kronefallet kan reverseres og at Oslo Børs kan få medvind i seilene, og overprestere mot global indeks. Men det er i seg selv ingen god grunn til å øke allokeringen til det norske aksjemarkedet. Du er allerede overeksponert til utviklingen i norsk økonomi og norsk næringsliv.
Norge som investering: På vei tilbake til periferien?
De rike og ressurssterke flykter fra landet så fort de kan. Det som inntil nylig var stigmatisert har blitt normalisert. En gedigen mistillitserklæring til den norske modellen. Men med sovjetisk tankegang svarer våre politikere med å gjøre det vanskeligere å flytte, enn å gjøre det mer attraktivt å bli værende.
Å flytte til Sveits er ikke for alle, men å forvalte finansiell formue utenfor det norske aksjemarkedet er noe enhver nordmann burde gjøre.
I norsk næringsliv vil fortsatt olje, gass og laks fortsette å levere superprofitt, muliggjort ikke av nordmenns eksepsjonelle humankapital, men av gudegitte forutsetninger. Resten av norsk næringsliv, der vi må belage oss på idékapital uten drahjelp fra naturressurser, er i det store og hele et sørgelig kapittel.
Peak Norge var i omtrent 2014, for et tiår siden. Den norske storhetstiden er over. Det er mye som tyder på at Norge er på vei tilbake til vår historiske rolle som en relativt underutviklet utkant av sivilisasjonen.
Indeks, men hvilken indeks?
Å anbefale indeksfond er vel og bra. Men hvilken indeks? Verden, Europa, USA, «fremvoksende markeder» — som ikke er så veldig fremvoksende lenger? Selv den mest passive blant investorer tvinges til å ta et aktivt valg.
Det amerikanske aksjemarkedet utgjør en stadig større andel av global indeks. Og teknologisektoren utgjør i sin tur en stadig større andel av det amerikanske aksjemarkedet. USAs andel av verdensindeksen (MSCI World Index for utviklede markeder) har krøpet opp til 73% – mer enn det dobbelte av USAs andel av globalt bruttonasjonalprodukt, på rundt 27%. Også om man slenger på fremvoksende markeder, utgjør det amerikanske markedets andel 67% (av MSCI All Country World Index).
De åtte billionbedriftene i USA—Apple, Nvidia, Microsoft, Amazon, Alphabet, Meta, Tesla og Broadcom—står nå for 36% av S&P 500-indeksen. Det er resultatet av en økonomi med sterke nettverkseffekter. Der vinneren kanskje ikke tar alt, men mesteparten. Det er markedets tale.
Samtidig underminerer dette fenomenet det opprinnelige rasjonalet for indeksfond, nemlig å ha en bredt diversifisert portefølje, uten for mange egg i samme kurv. Det er mer enn en smule urovekkende at man må tilbake til før Den store depresjonen for sist gang det amerikanske aksjemarkedet var like topptungt som i dag.
Diversifiseringens paradoks: Bort fra USA, men til hvor? Og gir det bedre risikojustert avkastning?
Men er det dermed sagt fornuftig å velge en likevektet amerikansk indeks istedenfor markedsvektet indeks? Eller å vekte ned USA til fordel for andre markeder? Isåfall hvilke?
Det er en vågal investor som velger å vekte opp i det europeiske aksjemarkedet, i en tid preget av en stagnant økonomi, energikrise og krig mot Russland i Ukraina. Europeiske aksjer har prestert enda svakere enn Oslo Børs i 2024, med en oppgang på 6,0% for Euro Stoxx 600-indeksen. Skjønt med dette begredelige bakteppet er det nesten en bragd at det europeiske aksjemarkedet har levert positiv avkastning i det hele tatt.
Som Draghi-rapporten belyste, er en av hovedforklaringene til at europeisk økonomi har blitt akterutseilt av USA, så vel som det europeiske aksjemarkedets relative underprestering, at kontinentet har mislyktes å utvikle en egen digital teknologisektor som kan rivalisere USA.
Europa: Mest regulering, minst innovasjon og avkastning
Det er mye sannhet i memene om at USA innoverer, Kina kopierer og Europa regulerer. Europa har reguleringer for sosiale medier, men ingen sosiale medier; Europa har reguleringer for kryptovaluta, men ingen kryptovalutaindustri; og Europa har reguleringer for AI, men ingen AI-industri.
På begynnelsen av 2010-tallet var europeiske startups som DeepMind ledende innen AI. Lenge før amerikanske selskaper som OpenAI og xAI så dagens lys. I dag er DeepMind et datterselskap av Google, og Europa har ingen lokal AI-industri som kan konkurrere med Amerika. Aller europeere bruker ChatGPT, på samme måte som vi bruker amerikanske iPhone, søker med Google, ser på Netflix og handler på Amazon.
EU-kommisjonens lansering av en felles standard for stikkontakter på tvers av unionen, illustrerer poenget.
Kina: Diktatur og døde markeder
Det kinesiske aksjemarkedet fikk en oppsving i september, i lys av nyheter fra Beijing om tiltak for å stimulere det skakkjørte kinesiske boligmarkedet. Likefullt handler Shanghai-indeksen fortsatt mer enn 40 prosent under toppen fra 2007, med få indikasjoner på at den tinden vil bli gjenerobret i overskuelig fremtid.
De dusin årene Xi Jinping har sittet som øverste leder har understreket at Kina aldri vil ta skrittet fullt ut til å bli en fri markedsøkonomi, men vil forbli et kommunistisk diktatur tross innslag av kapitalisme. I Kina styres børsnoterte bedrifter etter aksjonærenes interesse kun så lenge det ikke kommer i konflikt med kommunistpartiet – bare spør Alibabas Jack Ma. Å spekulere på kortsiktige svingninger er en ting, men langsiktig investering under et slikt regimé er dømt til å mislykkes, før eller siden.
Fremvoksende markeder: Et løfte som svant
Investeringer i Russland har likeså blitt utelukket av den pågående krigen i Ukraina og Vladimir Putins stadig mer autokratiske styre. Drømmene om et liberalt og demokratisk Russland med en åpen markedsøkonomi og likhet for loven, er forlengst begravet. Så skal det tillegges at Vestens konfiskering av $300 milliarder verdt av den russiske sentralbankens utenlandsreserver, neppe har bidratt til å styrke Russlands tiltro til den “regelstyrte” vestlige internasjonale verdensordenen.
Det øvrige fremvoksende markedskomplekset har heller ikke stort å friste med. India er kanskje mest lovende. Men ikke mer enn at det taler for en minimal allokering. Afrika og Latin-Amerika er heller ikke steder egnet for å vokse en portefølje, for ikke å snakke om å bevare den.
USA: Dyrt, men dominerende
Dermed koker det ned til at USA er det beste valget. Til tross for at det amerikanske aksjemarkedet er dyrt på de fleste målemerker, både historisk og relativt til andre lands aksjemarkeder, er det få om noen åpenbare alternativer som er bedre.
Bitcoin: Gullstandarden for en ny æra?
For Bitcoin ble 2024 nok et glitrende år. I hovedsak takket være av introduksjonen av børsnoterte bitcoinfond – spot Bitcoin ETFer – i USA i januar og Donald Trumps valgseier i november.
Valget av Trump ringer inn en ny ære for kryptovaluta generelt og Bitcoin spesielt. Washingtons krig mot krypto er avblåst og over. Staten måtte gi tapt. Bitcoin er kommet for å bli. Trump har lovet å bli presidenten som ikke bare omfavner kryptovaluta, men som skal gjøre USA ledende på kryptovaluta. Stor spenning er derfor knyttet til om Trump-administrasjonen i løpet av sine første 100 dager vil lansere noen form for strategisk bitcoin-reserve og lansere annen kryptovalutavvennlig politikk, under direksjon av teknologiinvestor David Sacks, som har blitt utpekt som Trumps tsar for AI og digitale aktiva.
Kan Bitcoin atter doble seg og nå $200 000 i 2025, etter å ha krysset milepælen $100 000 i 2024? Minste motstands vei er oppover.
Forvaltningsgiganten Blackrock, som gikk fra å være blant de krasseste kritikerne av Bitcoin til å bli en av de største promotørene av Bitcoin, anbefaler nå at en porteføljeallokering på 2% til Bitcoin er rimelig. I takt med at stadig flere private så vel som institusjonelle investorer nærmer seg en slik allokering, er det rimelig å forvente at vi vil få se anbefalinger om enda høyere andeler i tiden som kommer – om både 20% og 50% Bitcoin-andel av samlet portefølje.
Dette fordi Bitcoin kommer til å overta, om ikke hele så iallefall deler av porteføljeandelen som statsobligasjoner har utgjort.
Gjeldskrisens lange skygge: Markedets største trussel
Dette bringer oss til den potensielt største trusselen for finansmarkedene i 2025. Nemlig at rentene på amerikanske statsobligasjoner fortsetter å stige. Siden Federal Reserve begynte å kutte styringsrenten i september, med i alt ett prosentpoeng til dags dato, har renten på tiårige amerikanske statsobligasjoner steget med ett helt prosentpoeng, fra 3,60% til 4,60%. Markedet har talt sentralbanken midt imot.
Dette er den største synlige risikoen for Donald Trump når han tar fatt på presidentembetet – eller known known i navnebror Donald Rumsfelds terminologi. Markedet kan komme til å tvinge Washington til å skru igjen kostnadskranen, lenge før Elon Musks nyopprettede departement for effektivisering av staten kommer med sine anbefalinger om å gjøre det i midten av 2026. Vi fikk allerede se konturene av hva som er i vente med de dramatiske gjeldstaksforhandlingene i Kongressen før jul. Trump og hans finansminister, Scott Bessent, vil få en gjeldskrise i fanget fra dag én etter innsettelsen den 20. januar.
Det er derfor verdt å følge med på utviklingen i rentene på amerikanske statsobligasjoner i begynnelsen av året, både i den korte og lange enden av rentekurven.
Med tiårsrenten på i underkant av 4,60% er det for tidlig å snakke om noen finanskrise. Men med vedvarende seig prisvekst som ikke viser noen tegn på å synke ned til Feds inflasjonsmål på to prosent, og statsfinanser som ikke er noe i nærheten av bærekraftige på lang sikt, er markedet allerede skeptisk til å eie amerikanske statsobligasjoner med lange maturiteter. Den amerikanske statens gjeldsutstedelse er hensynsløst frontladet, med en gjennomsnittlig løpetid på bare 71 måneder – hvilket betyr at rundt en sjettedel av gjelden må refinansieres hvert år.
Med slik finansiering stiller man seg lagelig til hogg – om man er en husholdning, en bedrift, eller en nasjonalstat.
Fremtidens markeder: Navigasjon i ukjent terreng
2025 står foran oss med en skjør balanse mellom store løfter og overhengende trusler. USA fremstår som et relativt lyspunkt i en ellers dyster verden. Men med seig og potensiell re-akselerende inflasjon, stigende renter og en ustabil verdensorden, vil ingen portefølje være immun mot risiko.
Bitcoin og AI-drevet teknologi peker mot en fremtid der innovasjon og desentralisering kan revolusjonere investeringslandskapet. Kanskje er diversifiseringsprinsippet spilt falitt i en økonomi der vinneren tar alt? Kanskje er den tradisjonelle 60/40-porteføljen (med 60% aksjer og 40% obligasjoner) død i en tid der statenes finanser ikke lenger er bærekraftige?
For investorer blir oppgaven å kombinere robusthet med tilpasningsevne – å allokere kapital der veksten er sterkest, samtidig som man bevarer evnen til å håndtere uforutsigbare stormer og sorte svaner. Som alltid er kapitalens vei ikke uten farer, men samtidig har mulighetene aldri vært større for de som evner å se fremover.
Med dette utbringer vi en skål for kapitalismen og ønsker lykke til i det nye året.
