Formuesskatten splitter norsk politikk og samfunnsdebatt: Er den et verktøy for rettferdighet eller en trussel mot innovasjon og arbeidsplasser? Når SV-leder Kirsti Bergstø lanserer sitt «Wall of Shame» for norske gründere og investorer som flytter utenlands, stilles spørsmålet på spissen: Ødelegger vi for de menneskene som bygger landet vårt, eller er dette nødvendig for utjevning?
Elon Musk har kalt det «crazy». Norske gründere som Alex Svanevik har svart med kommentarer som «Når Sovjetunionen blir rollemodellen for landet ditt, er det på tide å GTFO». For de som ikke kjenner forkortelsen, står det for «get the fuck out». Enkelt og brutalt – og dessverre, svært talende for hvordan mange opplever realiteten.
Som gründer og eier av selskapet Frisk uten sukker, har jeg selv følt konsekvensene av en politikk som i praksis straffer vekst og innovasjon. Min bedrift står nå midt i en global satsing, med planer om å lansere tjenester som vil hjelpe millioner av mennesker med å bryte ut av sukkeravhengighet. Vi har internasjonale eksperter på laget og bygger en plattform som kan sette Norge på kartet innen helse og velvære. Ironisk nok tvinges jeg nå til å vurdere hvor i verden jeg skal bosette meg for å sikre at både selskapet og familien min kan fortsette å vokse – uten å bli kvalt av en beskatning som hverken belønner suksess eller oppmuntrer til risiko.
En politikk som kveler drømmer
Formuesskatten er spesielt ødeleggende for gründere. Den krever betaling for verdier som ikke er realisert, noe som betyr at penger som kunne blitt reinvestert i selskapets vekst, i stedet går til å dekke skatteregningen. Dette er ikke bare ineffektivt – det er en direkte demotivasjon for å ta risiko. Jeg kan ikke telle hvor mange netter jeg har ligget våken og regnet på hvordan jeg skal balansere investeringer i vekst med denne evig pågående beskatningen.
For å gjøre det hele verre, er ikke formuesskatten bare et økonomisk problem. Den er et symbol på en større utfordring: en manglende forståelse i norsk politikk for hva som faktisk skaper verdier. I stedet for å feire gründere og investorer, blir vi ofte fremstilt som egoistiske «nullskatteytere» som kun er ute etter å berike oss selv. Dette er ikke bare feil – det er direkte skadelig for motivasjonen til de som faktisk våger å satse.
Fra «Wall of Shame» til «Wall of Fame»
Bergstøs «Wall of Shame» er ment som et spark til de som velger å forlate Norge av skattemessige årsaker. Men kanskje det heller er et monument over politiske feilgrep?
Personlig ser jeg frem til å få æren av å være på den veggen, som jeg herved foreslår å omdøpe til «Wall of Fame».
For hva er vel mer imponerende enn mennesker som, til tross for politisk motgang, bygger selskaper som gir ringvirkninger langt utover Norges grenser?
Som gründer må jeg stille meg selv følgende spørsmål; Er det realistisk å fortsette å bygge en global virksomhet i Norge når formuesskatten, kombinert med utbyttebeskatning og selskapskatt, gir en total skattebelastning som overstiger min likvide kapasitet, og i tillegg kan kreve at gründere må betale skatt av verdier de aldri har realisert? Enda verre, systemet åpner for situasjoner der man kan bli tvunget til å betale skatt ved en verdsettelse i forbindelse med en planlagt exit – selv om selskapet senere skulle gå konkurs før gevinsten blir realisert. Dette er ikke bare urimelig; det er en direkte trussel mot innovasjon og risikovilje i Norge.
Kapitalflukt – et varselsignal
Kapitalflukt er ikke et abstrakt problem – det er virkeligheten. I land som Sverige og Danmark har man forstått at formuesskatten hemmer vekst. Derfor har de fjernet den. Hva er resultatet? Økt investeringsvilje, flere arbeidsplasser og en sunnere økonomi. Norge, derimot, velger å ignorere advarslene og fortsetter å stramme grepet rundt gründere og investorer. Dette er økonomisk harakiri.
Når vi ser norske talenter og kapital strømme ut av landet, er det ikke fordi disse menneskene er illojale. Det er fordi systemet vårt gir dem få andre valg. Dette er ikke et tegn på svik – det er et rop om hjelp og et økonomisk selvforsvar. En ironisk realitet er at jeg midt i planleggingen av en global lansering med potensial til å forandre livene til millioner, står jeg overfor en personlig utfordring; hvor skal jeg bo?
Som gründer er jeg vant til å håndtere risiko og ta vanskelige beslutninger. Men dette er annerledes. Det handler ikke bare om meg eller mitt selskap – det handler om barna mine som jeg har 50/50, og hvordan vi kan balansere det å leve et godt liv med det å bygge en virksomhet som kan gjøre en forskjell.
Så hvor bør vi flytte? Sveits? Danmark? USA? Jeg tar gjerne imot tips.
En appell til fornuft
Til slutt vil jeg rette en oppfordring til politikerne: Tenk nytt. Norge trenger gründere. Norge trenger investorer. Og Norge trenger et skattesystem som belønner, ikke straffer, de som våger å satse. Hvis ikke, vil vår «Wall of Shame» bare vokse – ikke med skam, men med navnene til de som ble tvunget til å forlate landet de elsker. La oss i stedet skape en økonomi der gründere hylles som helter, ikke henges ut som skurker.
Hilsen en gründer med globale ambisjoner – og med koffertene halvveis pakket.
