Uttalelser fra finansminister Scott Bessent ga nytt håp om en løsning på handelskrigen og utløste en kraftig rekyl på Wall Street tirsdag. Men ikke mer enn at mandagens nedgang ble hentet inn. Samtidig fortsetter flukten fra dollar og amerikanske statsobligasjoner, mens investorene søker trygghet i gull, og nå også Bitcoin. Er dette begynnelsen på slutten for dollaren som verdens reservevaluta?
Gullprisen krysset $3 500 for første gang, og Bitcoin klatrer tilbake over $90 000, for første gang siden 7. mars. Samtidig som aksjemarkedet vakler.
Investorer søker tilflukt i trygge havner. Men denne gangen er ikke de trygge havnene amerikanske dollar og amerikanske statsobligasjoner. De er blitt blant aktivaklassene investorer flykter fra. Gull har vært en trygg havn i usikre tider fra tidenes morgen. Med rekylen over $90 000, samtidig som aksjemarkedet har falt, sender også Bitcoin inn en seriøs søknad om å bli tatt på alvor som et finansielt tilfluktssted.
Rettferdig handel eller økonomisk selvmål?
Dette er ikke bare en handelskrig. Det er begynnelsen på slutten på det internasjonale pengesystemet, forankret i den amerikanske dollaren som global reservevaluta. I første fase fra slutten på andre verdenskrig til 1971, med en dollar med en viss forankring i gull. Og i andre fase fra 1971, med en dollar løsrevet fra det edle metallet og overlatt til det amerikanske finansdepartementets gode navn og rykte.
På den ene siden er det lett å si at markedspanikken utløst av Trumps handelskrig er selvforskyldt. På den andre siden arvet Trump-administrasjonen en lite misunnelsesverdig posisjon. Med et budsjettunderskudd på nærmere 7 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) og en statsgjeld på over 120 % av BNP, så var republikkens statsfinanser skakkjørte – før Trump kom til makten igjen.
Rentemarkedet kunne satt seg på bakbena når som helst. Det skulle ikke mer enn en dårlig statsobligasjonsauksjon til. Trump måtte gjøre noe. Fra dag 1. DOGE og Elon Musks radikale kostnadskutt i offentlig sektor var både riktig og nødvendig. Tollkrigen var en mer diskutabel strategi.
Dollarens privilegium – og prisen som følger med
Akademiske økonomer som Jeff Sachs med flere fremholder at det er idiotisk av Trump å klage på at resten av verden lar USA handle på kreditt. Men Trump har konkludert at dollarens status som verdens reservevaluta er et privilegium som koster mer enn det smaker. Triffins vendepunkt nærmer seg. Etter den søte kløen med fast food på avbetaling, kommer den sure svien med en gjeldsbyrde som hverken husholdningene eller offentlig sektor klarer å bære.
Trumps mål er en mer rettferdig verdenshandel uten store globale ubalanser – spesifikt et Kina som bruker alle triks i boken for å maksimere eksport, samtidig som styresmaktene undertrykker kinesernes konsum. Dette er i og for seg heller ikke et argument Trump fant på. Det var et ofte repetert talepunkt fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og i økonomkretser fra før finanskrisen.
Målet om mer rettferdig handel er rimelig. Men middelet er mer diskutabelt. Kunne ikke Trump trådt mer varsomt og konsensusbyggende frem enn å slenge på drakoniske tollsatser på Amerikas venner så vel som fiender? Fra sidelinjen lett å si at Trump kunne og burde vært mer skånsom, og fremmet en reset i den internasjonale handelsordenen på en måte som ikke utløste børskrakk og økonomisk bråstans.
På den annen side har USAs kroniske tvillingunderskudd (på statsbudsjettet og handelsbalansen) verket og vokst i flere tiår mens administrasjon etter administrasjon ikke har gjort annet enn å stikke hodet i sanden og latet som at problemet ikke eksisterer – med et hederlig unntak for Bill Clinton, som leverte sjeldne overskudd på statsbudsjettet fra 1998 til 2001.
Kyllingspillet mot Kina kan ikke pågå i det uendelige
Trump virker ikke villig til å vike en tomme fra den rettskafne sti, til tross for tiltagende rabalder i finansmarkedene. Strategien hans følger en viss spillteoretisk logikk. Men kyllingspillet kan ikke pågå i det uendelige uten at Trump eller Kina, eller begge, bukker under for presset og finner et kompromiss.
Finansminister Scott Bessent vedkjente såpass mye da han i et lukket forum uttalte at dagens stillingskrig mellom USA og Kina, som praktisk talt innebærer et totalt handelsembargo, er uholdbar. Bessent forventer at situasjonen vil de-eskaleres, slik den nødvendigvis må.
Dette betyr naturligvis at en kraftig strikkeffekt kan utløses ved første tegn til positive nyheter om en avslutning på, eller nedtrapping av tollkrigen. Tirsdagens kraftige rekyl på Wall Street etter at Bessents uttalelser nådde offentligheten, demonstrerer dette.
Samtidig er det en reell risiko for at det ikke kommer noen gjennombrudd i handelskrigen, før noe brekker i markedene. Presset øker.
