Kreft er en sykdom som angår oss alle. Enten det er oss selv, noen vi er glade i, eller bare frykten for sykdommen – de fleste har et forhold til kreft. Det er også en sykdom med mange meninger, mye følelser og sterke interesser. Og nettopp derfor bør vi kunne ha en åpen og nyansert debatt om hvordan vi forstår og behandler kreft – uten å bli stemplet som farlige, useriøse eller konspiratoriske.
I senere tid har det blåst rundt Anders Haakenstad etter hans uttalelser i podcasten Wolfgang Wee. Han hevdet at det ikke finnes solid dokumentasjon på at cellegift forlenger livet for de fleste kreftpasienter, med unntak av noen få kreftformer. Kreftforeningen svarte raskt med å avvise påstanden og hevdet at det finnes forskning som dokumenterer nytten av cellegift. Samtidig skrev de at det er «uetisk» å forske på dette spørsmålet, fordi man ikke kan unnlate å gi behandling til en kontrollgruppe. Dette paradokset, at man både sier det finnes forskning, og at det ikke er mulig å forske på det – fortjener i seg selv en diskusjon.
Men denne debatten handler ikke først og fremst om én person. Den handler om noe større: Er det fortsatt rom for å stille kritiske spørsmål til etablerte sannheter i møte med en sykdom som hvert år tar livet av millioner av mennesker?
Et paradigmeskifte i forståelsen av kreft?
I over 50 år har den dominerende forståelsen vært at kreft er en genetisk sykdom, forårsaket av mutasjoner i DNA som fører til ukontrollert celledeling. Dette har ført til at store deler av kreftforskningen og utviklingen av legemidler har vært rettet inn mot genetiske mål.
Men det finnes også andre perspektiver. Ett av de mest fremtredende kommer fra Dr. Thomas Seyfried, professor i biologi ved Boston College. Han bygger videre på arbeidet til Nobelprisvinner Otto Warburg, som allerede på 1920-tallet beskrev hvordan kreftceller har en unormal energiproduksjon. Altså ikke ny kunnskap, men oversett: De fermenterer glukose, selv i nærvær av oksygen, det som i dag kalles Warburg-effekten.
Seyfried hevder at kreft først og fremst er en metabolsk sykdom, altså en sykdom som skyldes feil i cellenes energiproduksjon, og at genetiske mutasjoner ofte er en konsekvens av disse feilene, ikke årsaken. Dette kan få store konsekvenser for hvordan vi behandler sykdommen.
Nye muligheter – og vanskelige spørsmål
Dersom man aksepterer at kreftceller er avhengige av fermenterbare brensler som glukose og glutamin, åpnes det for en helt annen strategi: å sulte kreften ut. Dette er kjernen i den såkalte Press-Pulse-strategien, utviklet av Seyfried og hans kolleger. Ved å kombinere en ketogen diett (som reduserer tilgangen på glukose) med målrettet bruk av medisiner som reduserer glutamin, forsøker man å angripe kreftcellene uten å skade friske celler.
Dette er langt fra en kvikk fiks eller en «mirakelkur». Men det er et seriøst forskningsfelt med økende interesse. Flere studier pågår, spesielt innen glioblastom og andre vanskelige kreftformer. Og selv om dette fortsatt er på forsøksstadiet, finnes det dokumenterte tilfeller der pasienter har levd lenger og med bedre livskvalitet med denne tilnærmingen enn det tradisjonell behandling alene kunne gi.
Hvorfor vet ikke flere om dette?
Det er naturlig å spørre hvorfor denne kunnskapen ikke er mer utbredt. Svaret er sammensatt. For det første krever det et paradigmeskifte i måten vi forstår sykdom på. For det andre utfordrer det økonomiske interesser. Det er ingen hemmelighet at kreftindustrien er gigantisk. Cellegift, strålebehandling og målrettede medisiner er milliardmarkeder. En tilnærming basert på diett og livsstil gir ikke samme mulighet for patenter og profitt.
Men det betyr ikke nødvendigvis at noen «skjuler sannheten». Det betyr bare at vi som samfunn må våge å se nærmere på hva som styrer prioriteringene våre og hva som kanskje har blitt oversett.
Et forsvar for nysgjerrigheten
Når noen stiller spørsmål ved dagens praksis, slik Haakenstad gjorde, bør ikke det møtes med moralsk forargelse. Det bør møtes med åpenhet og nysgjerrighet. Ingen, hverken leger, forskere eller pasienter er tjent med at vi gjør kreftbehandling til et dogme. Tvert imot: Vitenskapen er bygd på tvil, spørsmål og stadig ny innsikt.
Det betyr heller ikke at man ukritisk skal forkaste etablerte metoder som cellegift. For noen kreftformer, som testikkelkreft eller visse typer lymfekreft, har cellegift vært livreddende. Men for mange andre pasienter gir behandlingen kun marginal livsforlengelse, til en svært høy pris i form av bivirkninger og redusert livskvalitet. Da er det både legitimt og nødvendig å stille spørsmål ved om dette er den beste tilnærmingen.
Hva nå?
Det finnes ingen enkle svar. Kreft er ikke én sykdom, men hundrevis av forskjellige sykdommer. Derfor finnes det heller ingen universell kur. Men vi trenger en større verktøykasse. Og vi trenger et helsevesen og en offentlighet som tåler at nye tanker blir løftet fram, selv når de utfordrer det bestående.
Som pasient, pårørende eller bare engasjert menneske har du rett til å stille spørsmål, søke informasjon og utforske alternativer. Det er ikke farlig, det er ansvarlig.
Her er noen forslag til hvordan man kan gå videre:
- Les mer: Bøkene og forskningen til Dr. Seyfried, samt nyere studier om Warburg-effekten og mitokondrienes rolle i kreft, gir et godt faglig grunnlag.
- Still spørsmål: Spør legen din hva slags forskning som ligger bak behandlingsvalg. Be om nyanserte svar.
- Følg utviklingen: Det skjer mye spennende innen metabolsk kreftforskning. Flere kliniske studier er i gang, særlig i USA og Tyskland.
- Vær åpen: Det handler ikke om å velge enten skolemedisin eller alternative tilnærminger, men om å integrere det beste fra begge verdener.
Dette handler ikke om å finne «den ene rette veien». Det handler om å tillate nytenkning, beskytte ytringsrommet, og ikke minst: gi håp og flere muligheter til mennesker som står i en livskrise. Kanskje er det på tide at vi igjen lytter til pionerene som våger å stille spørsmål og tar metabolsk helse på alvor.
