En ny uetisk studie på norske barn

Dette skjer ikke i et mørkt hjørne av verden, men på seks norske sykehus. Med 20 millioner kroner i støtte. Presentert som et forskningsløft mot ungdomsfedme. Men spørsmålet vi må stille – og det haster – er dette: Hva slags samfunn er det som behandler barn på denne måten?

Jeg skriver dette som fagperson i ernæring og med spesialisering i mat- og sukkeravhengighet. Og jeg skriver dette som medmenneske og mamma. Som en som har stått i rom sammen med sårbare mennesker, og selv opplevd maten og sukkerets grep på mitt belønningssenter. 

Når dårlig viljestyrke får skylda

I informasjonsmateriellet til eMAMMO-studien står det:
«Overvekt og fedme hos barn og unge kan gi redusert selvfølelse, lavere livskvalitet, smerter i knær og ankler, tung pust, dårlig fysisk form, sosial isolasjon, angst og depresjon. Vektnedgang vil redusere disse plagene.»

Med andre ord, kiloene er roten til alt vondt. Barna må rett og slett bare bli mindre. Dette uten å se på rotårsaken.

Dette er en skremmende forenkling. Det er ikke vitenskap, det er gammeldags, stigmatiserende tankegods pakket inn i hvit frakk.

Overvekt hos barn er i de fleste tilfeller et symptom, ikke en årsak. Et resultat av at ultraprosessert mat og sukker har tatt over for ekte mat. Når kroppen ikke får næring, men raske, kunstige substitutter, forstyrres metthetssignaler og blodsukker. Resultatet er ikke fråtseri grunnet dårlig viljestyrke. Det er fysiologisk ubalanse. Kroppen roper etter det den mangler.

Å svare på dette med mindre mat, det vil si: enda mindre næring – er direkte uforståelig. Vi vet jo bedre. Vi vet at løsningen ikke er å sulte seg tynn, men å spise seg god og mett på ekte mat. Ren, næringstett mat. Mat som stabiliserer sult- og metthetshormoner. Mat som bygger kroppen, ikke bryter den ned. Mat som smaker godt og gjør deg tilfreds.

Det moralske kompasset har sluttet å virke

Hvordan kunne vi komme hit i 2025, der staten selv legitimerer en sultekur for barn?

Vi vet at lavkaloridietter ikke gir varig vektnedgang. Vi vet at de skaper motsatt effekt, kroppen senker forbrenningen og øker sultsignalene. Vi vet at dette kan sette i gang et mønster av overspising, selvforakt og vektoppgang. Så hvorfor i alle dager gjør vi dette mot barna våre?

Og hva svarer forskningsprosjektet? Jo, de anbefaler tyggegummi, lettbrus og distraksjon som mestringsstrategi mot sult. På nettsidene står det: «Sultfølelse er ubehagelig, men ikke farlig. Den går over, uansett om du spiser eller ei.»

Dette er ikke bare uforsvarlig. Det er feil. Det er farlig. Det er å skamme barna. Det er rett og slett skammelig!

Sult er ikke et ubehag du skal ignorere. Det er en alarm. Et livsviktig kroppssignal som har hjulpet oss mennesker igjennom hele vår evolusjonære historie. Hvorfor stilles ikke spørsmålet hva som forstyrrer sult- og metthetssignalene. Å lære barn å overstyre kroppens behov med viljestyrke og aspartam, er et alvorlig tillitsbrudd.

Og hva med lettbrusen? Studier har vist at kunstige søtningsstoffer kan påvirke insulinproduksjon og blodsukkerregulering og dermed faktisk forsterke sultfølelsen. De kan ha negativ påvirkning på mage- og tarmhelsen. Og i Norge ligger vi i verdenstoppen på nettopp det problemet. I tillegg aktiveres belønningssenteret i hjernen, som gir økt cravings. Med andre ord, strategiene de anbefaler, kan og vil gjøre problemet verre.

De fysiske og psykiske farene ved lavkaloridietter er godt dokumentert. Det samme gjelder risikoen for å forverre et allerede vanskelig forhold til kropp og mat. Hva om noen av disse barna faktisk sliter med mat- og sukkeravhengighet? Dette opplegget kan bli starten på et enda mer sykelig mønster – med overspising, selvforakt og kontrollbehov som varer livet ut.

Dette burde vært en rød varsellampe. I stedet er det dyttet under teppet.

Et barn på 1200 kalorier

Vi snakker om ungdom i vekst. I pubertet. Med kropp, hjerne og hormoner i eksplosiv utvikling. Likevel skal de leve på en diett tilsvarende den beryktede knekkebrødkuren, 1200 kalorier om dagen.

Dette er ikke «veiledet livsstilsendring». Dette er medisinsk godkjent galskap.

Et barn i vekst trenger næring. Ikke kontroll. Ikke lettprodukter. Ikke distraksjon. Det trenger måltider som styrker kroppen. Ikke strategier for å ignorere den.

Slankehistorie som adgangskrav

Et av inklusjonskriteriene i studien er at barna må ha «minst ett seriøst forsøk på vektnedgang uten å ha lykkes».

Vi snakker altså om barn som allerede har mislyktes med slanking – og som nå skal forsøke igjen, denne gangen med statens hjelp og legemiddelindustrien i ryggen.

Det er en grotesk logikk. At et barn må «feile» for å få tilgang på hjelp. Hva lærer vi dem da? 

Dette er ikke behandling. Dette er en resept på fremtidig spiseforstyrrelse.

Vi må tørre å si det høyt

Vi trenger en ny samtale om den eksplosive utviklingen av vektutfordringer i samfunnet. En som handler om matmiljø, ikke kilo. Om årsak, ikke symptombehandling. Om ekte mat, ikke lettprodukter og kaloriregnskap.

Det finnes ingen som blir friske av å sulte seg. Det finnes ingen barn som har vondt av å spise seg mett på næringsrik mat.

Barn trenger voksne som tør å stå i dette. Som sier: «Det er ikke deg det er noe galt med. Det er maten. Det er systemet. Og vi skal gjøre det bedre.»

Tiden for stillhet er over

eMAMMO-studien reiser alvorlige spørsmål, faglig, etisk og menneskelig. Vi kan ikke stilletiende akseptere at norske barn skal brukes som forsøkskaniner i et prosjekt som baserer seg på utdaterte og skadelige prinsipper.

Det er fortsatt mulig å stoppe dette. Men da må vi løfte stemmen nå.

Vi må kreve at helsevesenet følger oppdatert kunnskap. At barnerettigheter respekteres. At studier som dette ikke får plass i et samfunn som sier det verdsetter barnets beste.

Barna våre skal ikke knekkes ned. De skal løftes opp.

La oss bruke kraften vår – og klokskapen vår – mens vi fortsatt har muligheten.