Trump-administrasjonen står overfor en av de største økonomiske utfordringene i moderne amerikansk historie: en gjeldsbombe som truer med å detonere. For å unngå en finanspolitisk krise ser Det hvite hus ut til å følge en totrinnsstrategi: først stramme inn statsfinansene før markedet tvinger dem til det — deretter gradvis svekke dollaren for å lette gjeldsbyrden uten å utløse panikk. Spørsmålet er om Trump kan balansere på knivseggen og utmanøvrere markedet — eller om markedet til slutt vil utmanøvrere ham.
I offentlig debatt om Trump-administrasjonen blir det ofte fokusert på påstander om autoritære tendenser eller ekstreme ideologier. Likevel er det fra et rent økonomisk perspektiv en mer konkret og potensielt eksistensiell risiko som truer USA: vedvarende og massive budsjettunderskudd samt stadig økende statsgjeld, som har nådd 124 % av bruttonasjonalprodukt.
Tradisjonelt har USAs status som global reservevaluta — og det tilhørende «eksklusive privilegiet» (exorbitant privilege) med billig finansiering — skånet landet fra akutte kriser. Men etter hvert som underskuddene vokser, risikerer USA å nærme seg et «Triffin-vippepunkt», der omfattende gjeld og underskudd undergraver tilliten som er selve fundamentet for en reservevaluta. Når denne tilliten svekkes, kan global ustabilitet bli resultatet — et fenomen ofte omtalt som Triffin-dilemmaet.
Triffin-dilemmaet oppstår fordi en utsteder av en reservevaluta har et unikt ansvar: Den må forsyne verden med tilstrekkelig likviditet, vanligvis i form av statsobligasjoner og valuta, for å lette internasjonal handel og finans. Bivirkningen er at utstederen av reservevalutaen må betale lavere rente på sine statsobligasjoner fordi etterspørselen etter dem er høyere enn tilfellet ellers ville vært, alt annet likt.
Over tid fører dette til at landet får såkalte «tvillingunderskudd» — både budsjettunderskudd og underskudd på driftsbalansen — siden reservevalutalandet må «eksportere» store mengder av sin egen gjeld, og kan importere mer enn land som ikke nyter et slikt privilegium. Når gjelden hoper seg opp, svekkes troen på reservevalutaen, og frykten for mislighold eller devaluering øker. Fanget i dette paradokset står USA i fare for å tære på akkurat det privilegiet som ligger til grunn for landets globale finansielle dominans. Det eksklusive privilegiet ender paradoksalt opp som et eksklusivt problem.
I dette perspektivet skrev Stephen Miran — nylig utnevnt leder av Council of Economic Advisers — en innsiktsfull studie, A User’s Guide to Restructuring the Global Trading System. Hans analyse, sammen med for eksempel Scott Bessents «3-3-3»-plan, gir et innblikk i hvordan Trump-administrasjonens spirende økonomiske strategi kan komme til å se ut. Ved å sammenstille Mirans forslag med utsagn fra president Trump og hans høyre hånd Elon Musk, (som det felles intervjuet de to gav til Fox News tirsdag), samt presidentordrer og tiltak fra Department for Government Efficiency (DOGE), fremtrer konturene av en plausibel totrinnsplan.
Trinn 1: Stram inn statsfinansene før markedet gjør det
Administrasjonens første prioritet er ukomplisert og rett på sak: redusere budsjettunderskuddet og ha kontroll på lånekostnadene. Selv om enkelte kritikere mener DOGEs innstramningstiltak er drakoniske eller til og med diktatoriske, mener Det hvite hus at kutt i underskuddet er nødvendig for å unngå en umiddelbar gjeldskrise — noe som kunne undergrave tilliten til amerikanske statsobligasjoner og avspore Trump-administrasjonens bredere politiske agenda. Trump ønsker at aksjemarkedet skal gå opp. Men han er bevisst på at rentemarkedet kan stikke kjepper i hjulene for planene hans og i verste fall ruinere hele presidentskapet hans. Som Bill Clintons rådgiver James Carville sa: «Jeg pleide å tenke at hvis det fantes reinkarnasjon, ville jeg komme tilbake som president, paven eller en baseballspiller med 0,4 i batting average. Men nå vil jeg heller komme tilbake som obligasjonsmarkedet. Da kan jeg skremme alle».
Det som skiller Trump-teamet fra tidligere regjeringer og kommisjoner (som den fullstendig fruktløse Simpson-Bowles i etterkant av finanskrisen) er den presserende holdningen i et begrenset politisk vindu på fire år. I president Harry Trumans ord: En president kan utrette mye, hvis han vet hva han vil. Det er ikke udemokratisk eller grunnlovsstridig. Det er bare uvanlig i moderne demokratier, som først og fremst kjennetegnes av politisk paralyse — endeløs debatt kombinert med manglende vilje og/eller evne til å ta tak i politiske utfordringer.
Trump-administrasjon ser ut til å ville handle raskt, fremfor å skyve problemet foran seg. Og som Financial Times-kommentator Gillian Tett påpeker, har Overton-vinduet for potensiell politikk utvidet seg med Trump ved roret.
- DOGEs kostnadskutt: Rapporter antyder at DOGEs effektiviseringstiltak allerede har spart over 50 milliarder dollar, med sikte på å senke underskuddet fra nesten 7 % av BNP, eller 1,9 billioner dolalr, til nærmere 3 %. Dette vil dempe frykten for en skremmende gjeldsspiral, gitt at kostnadskuttene monner. Dog, etter at lavthengende frukter er plukket, som bistandsorganisasjonen USAID med sitt $50-milliarders budsjett, vil det bli ekstremt krevende for Musk og hans nerder å kutte dypt nok. Dette siden bare 1,6 billioner dollar, eller 23 % av det føderale budsjettet, er såkalt diskresjonært forbruk. De resterende 77 prosentene er låst fast i mandatert forbruk på velferdsprogrammer (som Social Security, Medicare og Medicaid), og kan ikke kuttes fra statsbudsjettet uten lovendringer. Om Musk skal nå sitt uttalte mål om å kutte en billion (først sa han to), må Doge altså kutte nesten all annen statlig pengebruk. Dette inkluderer forsvarsbudsjettet på 900 milliarder dollar. Trump vil ikke svekke det amerikanske forsvarets kapabiliteter, men DOGE retter nå fokus på dødvekt og sløseri på forsvarsbudsjettet.
- Signalisering av lave renter: Administrasjonen har gjort det klart at den ønsker lavere 10-års statsrenter, noe som sender et signal til finansmarkedene om at den ser en vei mot finanspolitisk stabilitet. Troverdige grep for å kutte underskuddet støtter opp under dette budskapet. I hvilken grad, om noen, finansminister Scott Bessent kan lykkes å styre markedets forventninger til fremtidig inflasjon og rentenivå forblir et åpent spørsmål. Tiårsrenten steg fra en bunn på 3,6 % da Federal Reserve begynte sine rentekutt i september, til en topp på 4,8 % i januar, og har siden trukket seg moderat ned til i underkant av 4,6 %.
- Tollsatser som verktøy: Mens Trumps toll mot handelspartnere kan gi nye inntekter, er det klare indikasjoner på at bruk av tollsatser er minst like viktig eller viktigere for Trump som et pressmiddel i handelsforhandlinger. Land som ønsker lav eller ingen toll på sin eksport til USA, må gjøre som Trump sier. Land som stjeler intellektuell eiendom (Kina), eller som har høyere toll på import av amerikanske biler enn på eksport av sine biler (EU), vil bli ilagt straffetoll. Både Stephen Miran og Scott Bessent er imidlertid fullt bevisste på at økonomiske teori sier at toll vil styrke dollaren, alt annet likt. Dette tyder på at administrasjonen ikke for øyeblikket er desperat etter å svekke dollaren på kort sikt.
- Revaluering av statens gullreserver: Finansminister Bessent har uttalt at Trump-administrasjonen vil monetisere aktivasiden av statens balanse. Det har ledet til rykter om en mulig revaluering av statens gullreserver — som bare er bokført til 1973-kursen på $42,22 per unse. Dette kan gi statsfinansene en boost på $800 milliarder — som for eksempel kan benyttes til å øke den gjennomsnittlige løpetiden på statens foruroligende kortsiktige finansiering. Med betingelse av at gullet faktisk finnes i Fort Knox. Elon Musk har varslet at DOGE vil foreta en full revisjon, hvilket ikke har blitt gjort siden 1953.
- Etablering av Bitcoin-reserve: Samtidig har Donald Trumps «tsar» for kryptovaluta og kunstig intelligens, David Sacks, fått oppgaven å utrede muligheten for etablering av en strategisk Bitcoin-reservefond. Sacks antydet i begynnelsen av februar at lovforslag vil presenteres innen seks måneder.
Trinn 2: Inflater vekk gjelden uten å utløse panikk
Når den umiddelbare trusselen fra underskuddet er avverget — eller i det minste under kontroll — vil en naturlig neste fase være å gradvis svekke dollaren uten å utløse en katastrofal flukt fra amerikanske statsobligasjoner og miste statusen som reservevaluta. Det spekuleres om en mulig «Mar-a-Lago-akkord», som speiler logikken bak historiske grep som Plaza-akkorden (1985), der USA i fellesskap med europeiske land og Japan sørget for en betydelig svekkelse av dollaren.
- Koordinert valutastrategi: Dialog med sentrale handelspartnere for å justere valutakurser. Med bruk av gulrot så vel som kjepp. Om forsøk på å svekke dollaren multilateralt mislykkes, vil nok Trump-administrasjonen ty til unilaterale tiltak. Det krever en samarbeidsvillig sentralbanksjef, hvilket bringer til:
- Ny sentralbanksjef: Å erstatte Federal Reserve-formann Jay Powell med noen som er mer åpen for en eksplisitt dollarsvekkelse, men samtidig varsom med å unngå økende renter. Dette vil neppe skje før Powells periode utløper i 2026. Men da er det sannsynlig at han vil erstattes av en av Trumps nærmeste økonomiske rådgivere — kanskje til og med Miran.
- Utvidet statlig investeringsfond (SWF): Ved å monetisere gull, Bitcoin eller andre aktiva kan USA potensielt «inflatere» vekk gjeldsbyrden på en mer kontrollert måte. Dette fremstår kanskje ikke som klassisk kvantitative lettelser, men kan like fullt oppfattes som en form for skjult pengetrykking. Som en rekke økonomer har påpekt, er ikke et SWF hverken logisk eller naturlig for et land som USA med store tvillingsunderskudd, i motsetning til Norge med vårt enorme olje- og gassoverskudd. For USAs del blir et eventuelt SWF en øvelse i finansiell akrobatikk for å svekke verdien av dollaren og statsgjelden vis-à-vis finansielle aktiva, men uten at dollaren blir helt verdiløs for husholdninger som bruker den til å kjøpe ikke-finansielle varer og tjenester.
Et for kraftig dollarfall eller åpenlys «pengetrykking» kan skremme obligasjonsinvestorer og utløse en selvoppfyllende kapitalflukt. Trump-administrasjonen vil heller ha en forsiktig svekkelse over tid, samtidig som dollarens status som reservevaluta bevares. Hvis dette lykkes kan det redusere den reelle gjeldsbyrden, støtte amerikansk eksport og samtidig bevare markedets tillit tilstrekkelig til at rentene ikke skyter i været.
Det krever imidlertid en hårfin balansegang, og en ikke ubetydelig dose flaks eller guddommelig intervensjon, på nivåg med da Trump vendte hodet i eksakt riktig millisekund, slik at snikskytterens kule bare streifet øret hans istedenfor å blåse ut den stabile genihjernen hans.
The Art of the Debt Deal: Kan Trump utmanøvrere markedet?
Sett i lys av Triffin-dilemmaet følger disse to fasene en dypere logikk: stabiliser underskuddene før kreditorene mister tålmodigheten, og fortsett deretter med en kontrollert svekkelse av dollaren for å redusere den store gjeldsbyrden. Selv om kritikere vil kalle nedskjæringene brutale og udemokratiske, mens andre avfeier snakk om gull eller Bitcoin som eksentriske påfunn, kan administrasjonens tilnærming betraktes som en balansegang for å bevare USAs finansielle privilegium uten å la underskudd og gjeld løpe helt løpsk.
Balansegangen kompliseres av at delmålene er dels motstridende. Fiskal innstramming er disinflatorisk og dollarstyrkende. Som sådan er det en latent konflikt mellom Doges budsjettkutt og Trumps tariffer på den ene hånden, og ønsket om å svekke dollaren og inflatere vekk statsgjelden på den andre hånden.
President Truman fleipet at han ønsket seg en enarmet økonom. Det fikk han aldri. Og det kommer heller ikke Trump til å få. I økonomifaget oppstår det ofte en motsetning mellom målsetninger på kort sikt og lang sikt — kjent som intertemporale avveininger. Finessen for Trump-administrasjonen vil bli å treffe på timingen: å velge rett tidspunkt for å skifte fokus fra kortsiktig budsjettstabilisering til det langsiktige målet om å lette på statens gjeldsbyrde gjennom inflasjon.
Om totrinns-strategien faktisk kan lykkes, gjenstår å se. Mye avhenger av administrasjonens evne til å opprettholde troverdighet i det første trinnet — ingen enkel oppgave med tanke på politisk motstand og størrelsen på underskuddene. Likevel ser det ut til at Trump-administrasjonen er innstilt på å gjøre det mange har snakket om i tiår, men sjelden gjennomført: å kombinere reell disiplin i finanspolitikken med en langsiktig, «stille» form for gjeldsmonetisering. Lykkes Trump-administrasjonen med begge steg, kan det forlenge dollarens globale dominans og skyve Triffin-vippepunktet litt lenger inn i fremtiden.
President Trump har alle odds mot seg. Han må balansere på en line. Som Napoleon sa: «Marginen mellom suksess og katastrofe er så liten at bare noen få tommer eller øyeblikk skiller de to».
I motsetning til sine forgjengere er Trump i det minste villig til å adressere trusselen den økende statsgjelden utgjør. Han har bare fire år til rådighet, men administrasjonens økonomiske strategi ser lengre inn i fremtiden. Kanskje må selv en demokratisk valgt president tenke mer som en diktator for å ha noen sjanse til å lykkes.
