Norge er ikke lenger et land for nordmenn. Arendalsuka viser hvordan: en uke solgt inn som demokratiets dansegulv – med fasade av åpenhet og kulisser av fellesskap. Bak scenen: en eksklusiv klubb for politikere, næringsliv og lobbyister. Vanlige folk holdes subtilt, men effektivt ute.
Arendalsuka destillerer motsetningene i det moderne norske samfunnet. Det inntrykket som er ønskelig å presentere er av en åpen folkefest – demokratiets dansegulv som slagordet har erklært – der alle slipper til og hver stemme har like mye å si. Teknisk sett er ikke dette feil. Arrangementene er i teorien åpne for alle. I tillegg bugner det av gratis kaffe og alkohol.
På den andre siden virker det sterkt ekskluderende å legge en slik uke til et så avsidesliggende, lite sted som Arendal. Et sted der hverken logistikk eller overnattingstilbud er dimensjonert for et arrangement av Arendalsukas omfang. Effekten er selvsagt at prisene skyter til værs. Om du ikke tilfeldigvis disponerer en sørlandsperle hvor du kan bo for uken, må du være forberedt på å betale 10 000 kroner og oppover per natt for en enkel leilighet. Det er ikke for vanlige folk.
Norge – for staten og utlendingene
Slik kan vi opprettholde den norske illusjonen av en åpen og inkluderende offentlighet, selv om den i realiteten nesten utelukkende består av politikere, næringslivsrepresentanter og lobbyister.
Dette forplanter seg i politikken. Norge er i ferd med å bli et land for utlendinger og staten. Utenlandske investorer, turister og innvandrere; utenlandskeide eksportbedrifter og non-government organisations (NGOs) finansiert av staten.
Den ene gruppen som går glemt i det hele er nordmenn, også omtalt som vanlige folk. For dem er det ikke lenger plass på dansegulvet. Vi er i ferd med å bygge et Norge uten nordmenn.
En økonomi bygget på svak krone
Martin Bech Holte trakk parallellen til Johan Mühlegg, og sier at norsk økonomi går på trippel doping: 1) Subsidier, 2) Offentlig forbruk – med en offentlig innkjøpsimpuls på 800 milliarder per år, og 3) Lav kronekurs. Denne dopingen kommer deler av næringslivet til gode, men ikke det jevne lag av befolkningen.
Norsk økonomi begynner å ligne stadig mer på Kinas eksportsubsidierte forretningsmodell. Eller som Bech Holte sier: Vi bygger en økonomi rundt lave prispunkter. Eksportnæringen subsidieres; både direkte gjennom subsidier, og indirekte gjennom lav kronekurs.
Som Bech Holte fremholder, betyr dette at vi holder liv i industri som ikke egentlig fortjener livets rett. Et grotesk eksempel han nevner er at butikker i Sverige er fulle av norske meieriprodukter. Det er ikke fordi norsk landbruk er effektivt – tvert om. Men ene og alene på grunn av en uhyre svak krone.
Turistenes invasjon: Symptom på et fattigere Norge
Tilsvarende med turisme. Hotellnæringen og privatpersoner som leier ut på Airbnb jubler over strømmen av internasjonale turister som har funnet veien til Norge de siste årene. Men er det en slik økonomi vi vil ha? Og er det disse turistene vi vil tiltrekke oss – de som kommer bare fordi Norge er billig? Har nordmenn blitt nedgradert fra å bli servert av grekere og spanjoler, til å skjenke kinesere og amerikanere?
Det er ingen land som har blitt rike på turisme. Tvert om er den økende masseturismen til Norge et symptom på et fattigere Norge, med nordmenn som ikke lenger har råd til å reise som før.
Baksiden av Kinas eksportsubsidierte vekstmodell er finansiell undertrykkelse av borgerne. Det er dessverre også en side Norge har kopiert, gjennom drakonisk eierbeskatning.
Det norske skattesystemet favoriserer utenlandske eiere over norske. For norske borgere har incentivene i skattesystemet, i Bech Holtes ord, en sterk vridning i favør av laftet tømmer på fjellet på bekostning av aksjer i nye selskaper. Det har ledet til en massiv overinvestering i hus og hytter, kombinert med lavt eierskap av aksjer blant norske husholdninger.
Gode analyser, null gjennomføring
Problemet er bare at fjerning av formuesskatten ikke er en politisk vinnersak – som mandagens partilederdebatt understreket. Bech Holte mener politikerne – og med det mener han de på høyresiden – må appellere mer til arbeidslinjen. Han fremholder at kun 24 prosent av befolkningen eier aksjer eller jobber i privat næringsliv, hvilket gjør næringslivet til noe kun for spesielt interesserte nordmenn. Bech Holte mener det er mer politisk opportunt å selge inn lavere skatt på arbeid, som også appellerer til de øvrige 76 prosentene av befolkningen – noe han viser til at har virket i Sverige.
Bortsett fra anerkjennende nikk fra politikere på høyresiden, som FrPs Tor Mikkel Wara og Høyres Mahmoud Farahmand, er det ikke mye i Arendal som tyder på at Bech Holtes anbefalinger vil bli omsatt til politikk, selv om de borgerlige skulle vinne valget – som uansett ikke ser veldig sannsynlig ut.
Da undertegnede møtte opp for tirsdagens første debatt klokken åtte på morgenkvisten, var det en eldre herremann som satt seg ned ved siden av meg. Jeg kjente ikke igjen at det var tidligere Hydro-sjef Eivind Reiten og nå styreleder i Kongsberg-gruppen, før han gikk bort til panelet.
Selv om Kongsberg er en av få norske suksesshistorier som trekkes frem i Arendal, var ikke Reiten stort optimistisk. Tvert imot fremholdt Reiten at den enorme og evig-ekspanderende staten våre politikere har bygget, gjør det nærmest umulig å redusere skattebyrden for nordmenn og norsk næringsliv så det monner.
Når styrmennene ser isfjellet – men ikke evner å endre kurs
Vi mangler ikke gode analyser – som vi har fra både NHO og McKinsey – men vi mangler gjennomføringsevne, sa Reiten. Han mener det finnes en vei til et Norge som om 5-10 års tid har strømlinjeformet staten og styrket næringslivets konkurranseevne. Men med politikere som drukner seg selv i målkonflikter, har han ikke troen på at vi vil velge den veien. Boston Consulting Groups mann i debatten trakk parallellene til Nokia og Titanic. I begge tilfellene så styrmennene henholdsvis iPhonen og isfjellet. Men ikke i noen av tilfellene klarte de å styre unna. Samme skjebne venter Norge.
Et lyspunkt, som Bech Holte skjøt inn avslutningsvis i en av debattene: Hvis Jonas Gahr Støre vinner gjenvalg, blir det billige hus å få kjøpt i Oslo.
