Velferdsstatens kalkulasjonsproblem

Hva er årsaken til at noen store offentlige prosjekter overskrider budsjettene med flere hundre prosent? Halfdan Carstens peker på mangelfulle forhåndsundersøkelser av grunnforhold som en medvirkende årsak når det gjelder Fornebubanen. Martin Jacob Kristoffersen nevner at  undersøkelser av prosjektledelse  viser til menneskets psykologi, og at vi gang på gang legger idealscenariet til grunn, i stedet for at vi lærer av erfaring og velger det som er mest realistisk. Det er nok mange andre årsaker også.

Det er imidlertid én viktig faktor som sjelden nevnes.

Kalkulasjonsproblemet

I boka Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund (Aschehoug, 1938) dokumenterer redaktør og økonom dr. Trygve J. B. Hoff hvilke mekanismer som gjorde seg gjeldende etter at kommunistene kom til makten i Russland i 1917. De utraderte omtrent alt av privat eiendomsrett og frie markeder. Prosjektet var ekstremversjonen av det som skjedde i velferdsstater som omfavnet sterk statlig styring, deriblant i Norge.

Hoff viser at så å si alt av fri prisdannelse forsvant i Sovjetunionen. Dermed forsvant også det reelle innholdet i konseptet pris. Han demonstrerer at det i praksis gjorde det umulig for kommunistene å kalkulere kostnader. Da ble det å sette opp et budsjett ren gjetting. Derfor ble det nesten umulig for dem å planlegge. Det endte med overproduksjon, varemangel, prosjekter som ble stående uferdige og varer som ikke fant veien fra produsenten og frem til de som hadde behov for dem.

Kriser og kollaps

De fleste forsøkene på å erstatte markedets prismekanisme med politikernes «liksompriser», femårsplaner og andre former for sentralplanlegging, slo feil like raskt som de ble innført. De økonomiske konsekvensene ble enorme, og etter 74 år med mer eller mindre sammenhengende krise imploderte Sovjetunionen på spektakulært vis i 1991.

Størrelsen på offentlig sektor

I Sovjetunionen sto offentlig sektor for nesten hele samfunnets produksjon. I Norge utviklet offentlig sektor seg fra å utgjøre 25% av brutto nasjonalprodukt (BNP) på midten av 1950-tallet til å få en andel på nærmere 60% på 1990-tallet. I pandemiåret 2020 spratt den opp i hele 66%.

Dette betyr for det første at offentlig sektor har blitt dobbelt så stor som privat sektor.

For det andre så betyr det at to tredjedeler av det som produseres brukes av noen som ikke har et personlig ansvar for eksempel for å tjene tilbake det som de bruker. Nye penger kommer uansett på neste års budsjett, gjennom  blant annet skatter og avgifter eller overføring fra oljefondet. De prisene som oppstår når det offentlige kjøper varer og tjenester er tall som ser ut som alle andre slags priser, men sammenhengen mellom pris og kostnad blir svak sammenlignet med de prisene man får når de som eier ressursene selv møtes på markedsplassen som kjøper og selger.

Og for det tredje så er tallenes klare tale at det økonomiske systemet i Norge blir mer og mer likt slik det var i Sovjetunionen. Da kan vi ikke tillate oss å bli overrasket når vi får flere av de samme problemene som de hadde.

Offentlig sektor låner tall fra privat sektor

Den eneste realistiske muligheten som offentlig sektor har for å kalkulere kostnader, er å bruke priser fra privat sektor. Hoff viste at sovjetiske myndigheter også forsøkte dette, men med vekslende hell.

I Norge er kanskje frontfagsmodellen det beste eksemplet på at vi gjør dette. Den går ut på at det er eksportbedriftene som først forhandler om lønn. Resultatet danner et tak på hvor mye ansatte i offentlig sektor kan få i lønnsøkning. I praksis låner offentlig sektor fra privat sektor det tallet som offentlig sektor er mest avhengig av for å budsjettere; prisen på arbeidskraft. Dette kompenser for at det ikke er mulig å ha en fri prisdannelse i lønnsfastsettingen i offentlig sektor.

Tallenes kvalitet

Det er en hake ved det hele: Jo mindre andel av produksjonen som privat sektor står for, jo mindre kan man stole på at pristallene som den bidrar med kan gi et grunnlag for rasjonell planlegging i offentlig sektor.

I tillegg er det mange faktorer som forstyrrer prisdannelsen i privat sektor: Inflasjon, regulering, subsidier, et av verdens høyeste skatte- og avgiftsnivåer og svingninger i hvor mye og hva som det offentlige etterspør når det gjør innkjøp. Dette gjør det i sin tur vanskelig for de private aktørene å kalkulere kostnader, særlig når det gjelder kompliserte og langsiktige investeringer. Resultatet blir at privat sektor dreies mer i retning av forbruk, spekulasjon og investering i mer kortsiktige prosjekter.

Når offentlig sektor blir stor, og privat sektor blir liten og kortsiktig, ender offentlig sektor opp med å stå for en relativt sett større andel av de største og mest langsiktige investeringene. Offentlig sektor forsøker å dekke disse behovene ved å la bedriftene konkurrere om oppdrag i anbudskonkurranser, for eksempel ved bygging av jernbane og sykehus. Den prisdannelsen som man da får blir i stor grad et produkt av politiske avveininger, byråkratienes planlegging og de offentlig eide bedriftenes ulike målsetninger ved bruk av andres penger. Denne typen beslutninger reflekterer i liten grad kostnader i egentlig forstand.  Tallene man får blir i realiteten prissurrogater med lav informasjonsverdi.

Det at kvaliteten på den økonomiske grunnsteinen pris i privat sektor blir så dårlig, og at kvantiteten på pristall som reflekterer reelle kostnader blir lav fordi privat sektor har krympet så mye, innebærer ikke at det blir umulig å planlegge for det offentlige. Men, det bidrar til at det blir svært vanskelig å lage realistiske budsjetter, spesielt i de største og mest komplekse bygg- og infrastrukturprosjektene.

Oppsummering og konklusjon

Hoff dokumenterte at det å krympe privat sektor til det ugjenkjennelige, og å gripe sterkt inn i restene av den, gjorde det nesten umulig for kommunistene å identifisere kostnader. Uten reelle priser ble det å sette opp budsjett ren gjetting. Det er grunn til å tro at lignende mekanismer har noe av skylda for at mange kompliserte offentlige prosjekter i Norge ender med gigantiske budsjettsprekker.

Jeg avslutter der Kristoffersen begynte sitt debattinnlegg: «Er det noe vits å sette prislapp på store offentlige prosjekter?» Vel, hvis konseptet pris ikke lenger gir noen mening, må svaret nødvendigvis bli nei.