I skrivende stund deltar jeg på ISPIM-konferansen i Bergen – Europas ledende fagkonferanse for innovasjon, entreprenørskap og økosystemutvikling. Her samles forskere og praktikere fra hele verden for å diskutere hvordan vi styrker samfunnets evne til å utvikle nye løsninger, skape arbeidsplasser og mobilisere kapital og kompetanse til fremtidens næringsliv.
I morgen skal jeg selv presentere mitt vitenskapelige paper om viktigheten av mentorskap i innovasjonsøkosystemer. For vi vet, både fra forskning og praksis, at ingen gründer lykkes alene – det trengs mennesker, nettverk, kapital, støttestrukturer og kompetansedeling. Men mens vi her på konferansen diskuterer hvordan vi bygger opp systemet rundt verdiskaperne, tikker nyhetene fra regjeringens reviderte nasjonalbudsjett inn – og realiteten treffer som en kald dusj:
Regjeringen gjør det motsatte.
Fra verdiskaping til verdinedbygging
Revidert nasjonalbudsjett 2025 er et varsko forkledd som politikk: Økt offentlig pengebruk finansiert gjennom engangsinntekter og oljepenger, samtidig som man kutter i fremtidsrettede satsinger som forskning, innovasjon, eksportfremme og gründertilbud. Det er ikke en krisebudsjett – det er et politisk valg.
Samtidig videreføres en av Europas mest investeringsfiendtlige skattepolitikker – formuesskatt på arbeidende kapital. Skatt som må betales uavhengig av om verdiene er realisert, tvinger frem nedsalg, kapitalflukt eller rett og slett stagnasjon. Det er et system som straffer investeringer før verdiskaping har skjedd.
Dette er ikke bare dårlig politikk. Det er å sabotere egne ambisjoner om omstilling og bærekraftig vekst.
Kapitalfluktens nye normal
Seriegründeren Jim Roger Nordly er bare ett av mange eksempler. Når han nå flytter fire selskaper og 34 høykompetansearbeidsplasser til Sveits, skjer det ikke på grunn av markedsforhold, men på grunn av norsk skattepolitikk. Han følger etter flere andre som har flyttet investeringene sine ut – ikke på grunn av illojalitet, men på grunn av politisk risiko.
For investorer og eiere har denne risikoen nå blitt høyere enn markedsrisiko. Kapitalen reagerer ikke ideologisk – den reagerer rasjonelt. Den søker forutsigbarhet, stabilitet og insentiver for å vokse. I dag tilbyr Norge ingen av delene.
Regelrådet fjernes – vaktbikkja ble for plagsom
Som om ikke dette var nok, velger regjeringen samtidig å legge ned Regelrådet – den eneste instansen som har hatt i oppgave å vurdere regulatoriske konsekvenser for næringslivet. Rådet har advart gjentatte ganger mot tidstyver, overregulering og ineffektive prosesser. Nå fjernes det – trolig fordi det bjeffet for høyt.
Dette signaliserer en politisk linje som ikke lenger tolererer korrektiver. Når man heller fjerner dem som peker på utfordringene, enn å løse utfordringene selv – da undergraver man tilliten til styringsevne.
Innovasjon skjer ikke i vakuum
På ISPIM-konferansen snakker vi om betydningen av et sterkt innovasjonsøkosystem – akademia, kapital, inkubatorer, næringsliv og politikk som sammen bygger fremtidens verdiskaping. Men hva hjelper det med forskning og faglige anbefalinger når den politiske ledelsen konsekvent velger å ignorere dem?
Spørsmålet jeg stiller meg – og som flere her stiller seg – er dette: Hjelper det å presentere vitenskapelige artikler, når regjeringen uansett gjør som den vil, uavhengig av hva forskningen viser?
Det er et alvorlig spørsmål. For når politikken frikobles fra kunnskap, empiri og næringslivets behov, da mister vi ikke bare effektivitet – vi mister legitimitet. Og vi mister fremtidstroen hos dem som faktisk skal bygge landet videre.
Norge trenger et politisk taktskifte
Revidert nasjonalbudsjett 2025 inneholder ingen investeringsinsentiver, ingen vekstgrep, ingen forbedringer i kapitalmarkedstilgang eller skatteforutsigbarhet. Det vi får, er et ekspansivt forbruksbudsjett uten reell vekststrategi. Et budsjett som tapper fremtiden for å kjøpe ro nå.
Vi trenger et nytt politisk flertall – ett som forstår at verdiskaping ikke skjer i departementene, men i verkstedene, laboratoriene og gründerkontorene. Ett som evner å gi risikovilje, kompetanse og kapital de rammebetingelsene som trengs for å lykkes.
For som førsteamanuensis i entreprenørskap og økonomi ved USN, og som deltager i internasjonale innovasjonsfora, ser jeg hver dag hvilket enormt potensial som finnes i dette landet. Men jeg ser også hvordan systemet rundt disse verdiskaperne gradvis bygges ned.
Det haster å snu. Før vi står igjen med tomme budsjetter, tomme løfter – og tomme kontorer.
