Arendalsuka er landets største politiske festival. En intens uke der politikere, næringsliv og samfunnsaktører krysser spor, og der du kan gå fra spesialisert rehabilitering til kapitalmarkedspolitikk på under ti minutter. Hele Arendalspollen blir et åpent amfi for meninger, makt og muligheter.
Jeg har deltatt, moderert og lyttet. Om helse, miljø og medisin. Om næringspolitikk og kapitaltilgang. Og om arbeid og inkludering. Jeg fulgte SMB Norge om småbedriftenes kår, NHO om konkurransekraft, og jeg modererte en av ukens mest investorrelevante samtaler: debatten om norsk eierskap med Jens Rugseth, Stian Rustad og statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad fra Nærings- og fiskeridepartementet. I tillegg har jeg med meg en uvanlig bagasje inn i disse rommene: 28 år som toppleder og styreleder i ulike bransjer, fra spesialisthelsetjenesten (bl.a. styreleder i Virke Rehab) til Fretex Miljø AS (arbeidstrening, inkludering, gjenbruk). Jeg er ingen «tradisjonell» akademiker; jeg ser på politikkens virkning i praksis.
Og likevel står én brutal konklusjon igjen etter en uke med sterke innlegg: Norge mangler visjoner. Norge mangler et veikart.
Fra skatteforlik til politisk risikopremie
Vi hadde et bredt skatteforlik i 2016 som ga forutsigbarhet og retning. Det er borte. På få år har vi fått:
- høyere eierbeskatning (effektiv eierinntektsskatt nær 38 %),
- skjerpet exit-skatt med kortere betalingsfrister og bredere nedslagsfelt,
- og en signaleffekt som tilsier at rammer kan endres i takt med politiske vindkast.
For kapitalmarkedet betyr dette én ting: politisk risikopremie. I investorspråk: høyere krav til risk-adjusted return, svakere opportunity cost ved å plassere penger i Norge, og en rasjonell drift av kapital mot jurisdiksjoner med stabile regler gjennom hele investeringssyklusen – som Sverige, Danmark, Nederland. Kapitalen er ikke patriotisk; den følger forutsigbarhet.
Vi har 1 til 2 år, ikke mer
Et nytt, bredt skatteforlik må på plass innen 1 til 2 år. Ikke som et ønske, men som en frist. Hvert ekstra år med uforutsigbarhet koster i tapt kapitaltilgang, utsatte investeringer og lavere innovasjonstakt. Forliket må låse hovedprinsipper for eierbeskatning, exit-skatt og kapitaltilgang i 10 til 15 år. Ingen profesjonell investor legger milliarder inn i et marked der skatteregimet kan omskrives midt i investeringssyklusen.
Stoltenberg & Tangen – presis forvaltning, men ingen fremtidskurs
Et av Arendalsukas sterkeste trekkplastre var samtalen mellom Jens Stoltenberg og Oljefondets sjef Nicolai Tangen. Skarpe analyser, god formidling, høy relevans. Men her er poenget vi nesten aldri sier høyt: Oljefondet investerer kun i utlandet. Det er slik mandatet er utformet, av gode grunner: å skjerme norsk økonomi for overoppheting og valutapress.
Det betyr at når Tangen leverer solid avkastning, bygger han andre lands verdiskaping. Det er helt riktig gitt fondets formål, men det er ikke en nasjonal vekststrategi. Forvaltning av gårsdagens penger erstatter ikke investering i morgendagens Norge. Vi kan være verdens beste eier i Silicon Valley, Frankfurt og Singapore, men uten en hjemlig visjon og politikk for egen verdiskaping blir vi stående som en rik passasjer på andres tog.
Retorisk sagt: Oljefondet investerer i verdens fremtid. Hvem investerer i Norges?
Utenforskap – vekstbremsen vi kan fjerne
Om lag 700 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeid og utdanning, rundt 20 %. Dette er ikke bare et sosialt sår; det er en makroøkonomisk brems. Lavere sysselsetting = lavere produktivitet, høyere trygdeutgifter og svakere lønnsomhet i arbeidsintensive virksomheter. For investorer er dette ren førsteordensøkonomi: arbeidskrafttilgang løfter verdiskaping, øker skatteinntekter og demper fremtidig skattepress.
Kravet bør være ufravikelig: målbar reduksjon i utenforskap innen 1–5 år. Hver prosent ned er milliarder spart og skapt, og en direkte bedre risk-adjusted caselogikk for investeringer i Norge.
Konkurrentene løper fra oss
Mens vi diskuterer, bygger andre. Sverige fjernet formuesskatten i 2007 og ligger i toppen på Global Innovation Index. Danmark kombinerer stabile rammer med målrettet grønn eksport. Nederland og Irland tiltrekker seg tech-klynger med forutsigbarhet og skala. Forskjellen er enkel: De setter kurs, vi maler rekka.
Et visjonært veikart investorer kan prise ned risiko med
Kapital trenger en kurs å prise. Her er et konkret veikart som kan redusere risikopremien og øke investeringslysten:
Innen 1–2 år
- Skatteforlik låst i 10–15 år (forutsigbar eierbeskatning/exit-skatt).
- Første prosentvise reduksjon i utenforskap, målt og rapportert.
- Kraftig forenkling for SMB,
- én inn-/én ut-regel for nye krav.
Innen 5 år
- 10 % reduksjon i utenforskap.
- Halvert regulatorisk byrde for SMB (målt med definerte indikatorer).
- Bedre kapitaltilgang for vekstselskaper, fremfor alt innen grønn maritim, havvind/energilagring og helse/biotek.
Innen 10 år
- Norge inn på topp 10 i Global Innovation Index.
- Doblet eksport utenom olje/gass.
- Verdensledende posisjon i energilagring og maritim grønn teknologi.
Innen 15 år
- Halvert utenforskap fra 2024-nivå.
- Minst to norske næringer med > 100 mrd. i årlig eksport hver (målt, ikke ment).
Innen 20 år
- Topp 5 i global innovasjon.
- Balansert økonomi med bredt, konkurransedyktig næringsgrunnlag.
Innen 30 år
- Lav oljeavhengighet, høy produktivitet, skalerte AI- og havbaserte energiklynger.
Innen 50 år
- Norge som kunnskaps- og innovasjonsnasjon med høy levestandard, lavt utenforskap og finansielle reserver bygget på egen verdiskaping –ikke bare forvaltning av andres.
Hva jeg så – og hva jeg ikke så – i Arendal
Jeg så sterke fagmiljøer, modige røster og seriøse intensjoner. Hos SMB Norge og NHO gikk det igjen: reguleringsbyrde, kapitaltilgang, kompetanse. Jeg hørte helse- og rehabiliteringsmiljøer som vet hva som virker, og arbeid-inkluderingsfeltet som vil få flere inn. Alt dette er bra.
Det jeg ikke så, var kursen. Arendalsuka er en formidabel møteplass. Uten et veikart er den også et ekkokammer.
Siste ord til investorer
Ingen investor legger milliarder i et land som ikke vet hvor det skal. Markedene gir ingen rabatt for manglende visjon, de sender bare regningen. Kapitalen sover aldri. Akkurat nå sover Norge. Og mens vi sover, tegner andre land kartet for fremtiden – uten oss.
Vi har 1–2 år til å få på plass et skatteforlik. 1–5 år til å vise målbar nedgang i utenforskap. Og vi må definere hva Norge er om 10, 15, 20, 30 og 50 år – og begynne å bygge det nå.
Historien vil ikke huske oss for debattene vi hadde, men for retningen vi aldri tok.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
