Mens politikere feirer 17. mai med festtaler og selvgratulasjon, rømmer gründerne landet og tilliten smuldrer opp. Norge er blitt en nasjon i forfall, drevet av politisk naivitet og økonomisk vanstyre. Er det fortsatt noe igjen å feire?
Illusjonen om tillit
Norge er et tillitssamfunn! Oslo er (fortsatt) en trygg by!
Det får vi stadig høre fra norske politikere. Jo oftere slike utsagn gjentas, desto større er sannsynligheten for at de ikke lenger forteller sannheten.
Faktum er at Norge var et tillitssamfunn, men ikke lenger. De siste tiårene har nordmenn, og norske politikere spesielt, innkassert den tilliten generasjonene før oss hadde bygget opp.
Tillit er både ferskvare og tar lang tid å bygge opp. Det må fylles på mer tillit i banken enn det tas ut. Som den amerikanske investoren Warren Buffett sa om det beslektede begrepet omdømme, kan en si om tillit: Det tar årtier å bygge opp, fem minutter å rive ned.
Det tillitssamfunnet våre forfedre bygget opp krevet nitidig arbeid og innsats. Et samfunn der døren kunne stå ulåst. Der sykler kunne parkeres uten å låses. Der glemte eiendeler ble rettmessig returnert til eier. Så sent som i min oppvekst på 90- og tidlig 2000-tallet, stilte foreldre opp med kakebaking og dugnadsarbeid i idrettsforeninger. For å tråkke opp skisporene i marka. For å fjerne kvist og kratt på golfbanen.
Fra åpenhet til mistenksomhet
På 17. mai ble flagget heist i flaggstangen på slaget åtte, og vaiet med stolthet i barnetoget. Det norske flagget. Derom var det ingen tvil. Det var ikke engang et spørsmål, men en selvfølgelighet.
I dagens Norge er både dører og sykler låst. Du kan ikke engang forvente at låste garderobeskap gir noen sikkerhet mot tyveri. Frivillighetsånden er på vikende front, dugnadsviljen er død.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.
Multikulturens pris
Den største politiske satsningen i Norge det siste halve århundret har vært på masseinnvandring fra den tredje verden. Befolkningssammensetningen har blitt radikalt forandret. Norsk kultur har blitt multikulturell. “Det store vi” har blitt en parodisk eufemisme for “vi og de andre”. Basisen for nasjonalt fellesskap har blitt brutt ned.
Samtidig har landets forsvarsevne blitt bygget ned. Staten bygger monumentale byggverk til seg selv. Men boliger til folket er det ingen politikere som bryr seg om. I Gerhardsen og Olof Palmes dager, var rimelige boliger for arbeiderklassen en grunnsten i det sosialdemokratiske prosjektet. Dagens venstreside er mer opptatt av grønt skifte, bistand, og internasjonalt samarbeid om klimakvoter og kvoteflyktninger.
Spør du en norsk stortingsrepresentant om hva hun vil gjøre for å tjene norske interesser, vil du bli møtt av hakeslepp og måpende blikk. Spørsmålet er ikke engang på radaren.
17. mai – hva feirer vi egentlig?
For mitt vedkommende har 17. mai vært en meningsløs dag siden pandemien. Da Stortinget fjernet borgernes grunnlovsfestede rettigheter til å bevege seg fritt i kongeriket, og markeringen av grunnlovsdagen ble avlyst. Bare noen uker senere satte ikke smittefaren ingen stopper, da tusenvis stilte opp med Black Lives Matter-bevegelsen for å minnes George Floyd – en seriekriminell som ble drept av en politimann i Minneapolis. Av alle tragedier i verden, var visst akkurat denne den viktigste for Norge og nordmenn. Viktigere enn vår egen grunnlovsdag.
På 17. mai går nordmenn rundt og gratulerer hverandre med dagen, en dag som for mange voksne er blitt lite mer enn en dekadent fyllefest. Hva er det egentlig vi gratulerer med?
Norge har hatt et tiår med nasjonal nedgang siden vi nådde toppen rundt 2013. Tilstanden i norsk næringsliv er dyster. Staten går så det griner, men strømkrisen har tatt kvelertak på lokalt næringsliv. De rikeste og mest ressurssterke, som lukter lunta, flykter landet. Rammevilkårene for norske gründere har blitt så dårlige at de gjør lurt i å flytte ut før de lykkes.
Tid for en ny norsk verdiskapning
Skal vi gi opp håpet? Tvert imot er det på tide å ta eierskap tilbake til det som gjorde Norge sterkt og velstående: en kultur bygget på tillit, skaperkraft og lokalt næringsliv.
Investorer og entreprenører spiller en avgjørende rolle i å snu utviklingen. Det er de som må gå i front og bære fanen, så folket kan følge etter. Til slutt vil kanskje til og med politikerne komme diltende etter.
Historisk sett har norsk velstand vært skapt gjennom nyskaping, entreprenørskap og en sterk privat sektor som ser muligheter der andre ser utfordringer. I dag spiller staten en for stor rolle. Det nominelt private næringslivet har blitt gjennomsyret av tilkarringsvirksomhet og grønnvasking – med NHO i spissen.
Vi trenger gründere som våger å satse i Norge, investorer som tror på norske idéer, og politikere som aktivt legger til rette for at næringslivet kan blomstre – ikke med subsidier, men ved å ikke stille seg i veien.
La oss bruke 17. mai som en påminnelse om at vi ikke bare feirer grunnloven, men også tilliten som vi i for stor grad har tatt for gitt.
Norge har fortsatt potensialet for fornyelse og vekst. Men det kreves kraftig lut nå. Timeglasset renner ut. Vi kan ikke fortsette å bare tappe av tilliten, vi må fylle på og bygge opp. La 17. mai være en påminnelse om det, at vi står i gjeld til våre forfedre, for alt hva fedrene har kjempet og mødrene har grett.
Til Dovre består
La oss investere i norske bedrifter og prosjekter som bidrar til å bygge et sterkere, tryggere og mer konkurransedyktig Norge. Som det sies i profeten Esaias: Bygg, bygg, rydd vei! Ta bort hvert anstøt fra mitt folks vei!
Til Dovre faller? Nei, heller til vi har sørget for at Dovre består – som en ekte påminnelse om at Norge igjen kan bygges opp nedenfra, med hardt arbeid, risiko og ekte verdiskapning. Slik at 17. mai atter en gang blir en dag verdt å feire.
Foto: Javad Parsa / NTB
