Statistisk sentralbyrås beslutning om å forlate X på et påfallende tidspunkt, er et politisk selvmål som risikerer å svekke publikums tillit til institusjonen.
La oss si at du er en faglig uavhengig institusjon ansvarlig for å samle inn, produsere og publisere offisiell statistikk relatert til økonomi, befolkning og samfunn på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, og i tillegg en omfattende forsknings- og analysevirksomhet.
Hvilke sosiale medier gir det mening å ha tilstedeværelse på?
Instagram, der solen alltid skinner og der folk har permanent ferie? Linkedin, der folk ryggsleiker hverandre i sirkel i håp om å rykke opp i rotteracet? Facebook, der feeden bare er full av spam? Eller X, tidligere Twitter, i historikeren Niall Fergusons ord, verdens urinalvegg?
Sosiale medier og SSB: Hvorfor tilstedeværelse betyr noe
Det høres ikke ut som en flatterende beskrivelse, men det offentlige pissoiret spiller tross alt en kritisk rolle i samfunnet. Det samme gjør X. Det ser ikke alltid vakkert ut. Men, som det amerikanske presidentvalget har vist, har X blitt den digitale offentligheten der meningsbrytningen i samfunnet finner sted.
Det var derfor oppsiktsvekkende da Statistisk sentralbyrå sist onsdag morgen varslet at etaten vil logge av X for godt. Det var ekstra oppsiktsvekkende at denne annonseringen kom på samme morgen som nyheten om at Donald Trump hadde gått seirende ut av det amerikanske presidentvalget, med ikke ubetydelig drahjelp fra Elon Musk, som kjøpte opp Twitter i slutten av 2022 og omdøpte plattformen til X.
Nå kan det sikkert diskuteres om og hvilke sosiale medieplattformer offentlige etater bør ha tilstedeværelse på. Det er et landskap fullt av fallgruver og latente interessekonflikter. Men, når en etat allerede har en profil på en plattform, bør det foretas en transparent og nøye overveid vurdering før etaten eventuelt beslutter å slette kontoen sin. For all del må det unngås å handle på en måte som fremstår vilkårlig og/eller lunefull.
Politisk motivert godhetsposering?
La oss si at en offentlig etat hadde besluttet å kategorisk stenge ned sine konti på tvers av alle sosiale medieplattformer, ville det vært en beslutning det var enkelt å argumentere prinsipielt for. Men om en etat sletter kontoen sin på en plattform, men blir værende på flere andre, da ser det besynderlig ut. Når SSB sletter kontoen sin på X – som man skulle tro var den mest relevante SoMe-plattformen for virksomheten, samtidig som etaten beholder alle sine øvrige SoMe-kontoer – fremstår det særskilt vilkårlig og lunefullt.
SSB har avkreftet enhver årsakssammenheng mellom presidentvalget og byråets X-exit. SSB hevder at beslutningen ble tatt uken før. Av personvernhensyn etter råd fra Datatilsynet. Mon det.
SSB kunne formodentlig slettet kontoen sin på Instagram eller Facebook uten at mange hadde brydd seg, eller engang lagt merke til det. Men på X er det få som kjøper SSBs forklaring.
Ockhams barberkniv postulerer at i valget mellom flere hypoteser, er det enkleste svaret, det mest sannsynlige. SSB kan si hva de vil. Men etatens avskjedspost på X bærer alle preg av politisk motivert godhetsposering. Tilfeldigvis, sammentraff dessuten SSBs post med tilsvarende poster fra en drøss av andre politisk liberale brukere som varslet sin avgang fra plattformen i protest mot de de anser som en ondskapens akse mellom Donald Trump og Elon Musk.
Et mønster av kontroverser: SSBs tidligere omdømmesprekker
“It takes 20 years to build a reputation and five minutes to ruin it. If you think about that, you’ll do things differently,” har den amerikanske investoren Warren Buffett sagt.
Om SSB hadde tenkt på det, ville de kanskje agert annerledes. Om saken var en enkeltstående episode, kunne man kanskje avblåst saken som en storm i et vannglass. Men det er ikke tilfelle. Saken føyer seg inn i en voksende rekke av mini-skandaler som har sådd tvil om SSBs politiske uavhengighet og faglige integritet over de siste årene.
Christine Meyer, som aldri var skikket til jobben som SSB-sjef til å begynne med, påførte institusjonen så omfattende omdømmetap med sin (tilsynelatende politisk motiverte) endevending av etaten, at hennes etterfølgere den dag i dag er nødt til å trå ekstra varsomt for å ikke sette almuens tillit til SSB på spill.
Deretter kom striden mellom SSB og sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness, som i korte trekk argumenterte (overbevisende) for at SSBs statistikk om innvandreres integrering i arbeidsmarkedet, og spesielt muslimske kvinners yrkesdeltagelse, tilslører mer enn den opplyser.
Tillit og troverdighet: Offentlige institusjoners største kapital
Når det settes inn i dette mønsteret, minner SSBs beslutning om å forlate X om ordene ofte tilskrevet Napoleons diplomat, Talleyrand: “Det var verre enn en forbrytelse, det var en blunder.”
Det eneste SSB har oppnådd med å forlate X, på et høyst påfallende tidspunkt, er å underminere publikums tillit til institusjonen. Folk kan fortsatt for det meste stole på SSB, men ikke like mye som før.
