Siden Kina ble medlem av WTO i 2001, har det opplevd en eventyrlig vekst som først produsentland for den vestlige verden, og utviklet seg til å bli verdens største eksportør og produsent. Med dette som sin hovedstyrke er Kina nå verdens nest størst økonomi, og mange har ment de kommer til å overta USAs posisjon innen kort tid – per i dag er Kina den største målt i lokal kjøpekraft, mens USA er størst målt i nominelle verdier (BNP). Men, i det siste har Kina støtt på flere problemer som kan påvirke de langsiktige utsiktene til landet.
Det var en gjengs oppfatning at når de ga slipp på de strenge Covid tiltakene ville det være en stor vekst i privat konsum, produksjon og generell økonomisk vekst, men dette ble både lavere og kortere enn forventet. De eneste sektorene som stort sett viste noe betydelig oppgang var service- og turistbransjen og statlig eide selskaper, SOE. Men disse SOE’ene opererer som oftest uten konkurranse og i «indrefiletene» i Kinas økonomi, dvs. de mest lønnsomme bransjene. Ser man nemlig på private investeringer falt dette i løpet av de første fem månedene i år, og industri sektoren har nå en ren tilbakegang, noe som sammenfaller med de nyeste PMI tallene som falt fra 50.9 i mai til 50.5 i juni. Alt under 50 betyr som kjent en negativ tro på framtiden og inntjeningen, og fører som oftest til mindre aktivitet og investeringer. Til og med eksportsektoren, som ble hardt rammet under Covid men likevel bidro til rundt 1/5 av den økonomiske veksten i årene 2020-22, viser nå tegn til svakhet. Fra et lite oppsving i årlig BNP i første kvartal på 4,5%, har nå mange av de store investeringsbankene nedjustert utsiktene og viser til en forventet vekst på bare rundt 1% kvartalsvis, sammenlignet med 2,2% fra forrige kvartal.
Eiendomssektoren, og til dels infrastruktur, har i årene før Covid stått for rundt ¼ av Kinas BNP, og har lenge vært både den største vekstfaktoren innenlandsk samt den største investering og formuesøkning for private husholdninger. Den har også vært den den største inntektskilden for lokale og sentrale myndigheter via skatteinntektene.
Sektoren har lenge vokst raskt pga. enorme mengder billig kreditt og midler fra eksportoverskuddet som har ført til utbygging av infrastruktur, boliger og leilighetskomplekser over hele Kina. Det var en forventning om at etterspørselen og prisene på disse boligene hele tiden skulle øke siden økonomien hele tiden var i framgang og mange flyttet inn til byene. Men etter hvert som de største eiendomsselskapene lånte mer og mer og bygde mer enn etterspørselen skulle tilsi, innførte kinesiske myndigheter en del restriksjoner på gjeldsbelastningen de kunne ha. Da viste det seg fort at denne gjelden ikke var bærekraftig, noe som førte til massive problemer i de store eiendomsselskapene og spesielt verdens da største eiendomsselskap, Evergrande. Det ble tatt store tap og myndighetene måtte skyte inn penger eller restrukturere mange av disse selskapene. Dette sammenfalt med at bobletendensene i eiendomsprisene ble tydelige, og mange private som kjøpte dyre eiendommer fikk redusert sin formue.
En stor konsekvens av dette var at det førte til store underskudd for lokale myndigheter. Både fordi det ble mindre skatteinntekter, men også de tidligere store inntektene fra å selge landområder til utbyggere ble redusert. Da begge disse sto for en stor del av inntektene, måtte de ta opp mer og mer gjeld og øke satsene for innbyggerne for å kunne yte normale kommunale tjenester. Etter hvert som gjeldsbelastningen ble for stor, begynte de å få problemer med driftsbudsjettet sitt, spesielt når Covid kom kort tid etter. Den samlede gjelden for lokale myndigheter er nå $9 trillioner, og nylig har de kinesiske statseide bankene visstnok økt løpetiden fra 10 til 25 år på lån til lokale myndigheter, samt gitt opptil 4 års rente- og avdragsfrihet. I Kina ligger mesteparten av gjelden nå hos private bedrifter og lokale myndigheter og har vokst til snart 300% av Kinas BNP. I mange vestlige land er det statsgjelden som er det største utfordringen, men dette er ofte fordi man bruker statsgjelden til støttetiltak for både bedrifter og private (trygd og ytelser) for å opprettholde den økonomiske aktiviteten, og statsgjeld er også billigere og noe lettere å håndtere. Høy privat og lokal gjeld som i Kina har derfor mye større negativ påvirkning på økonomisk vekst, da det hindrer næringslivet å vokse og kan føre til økt konkursrate og høyere arbeidsledighet, samt mindre støtte og infrastruktur fra lokale myndigheter for de som ønsker å etablere seg.
Kina har i tillegg til dette problemer med å omgjøre sin økonomi til en mer «moderne» økonomi – med det menes å øke det innenlandske forbruket som fortsatt er mye lavere enn i vestlige økonomier. Uten en viss grad av innenlandsk forbruk er man nemlig veldig avhengig av eksportindustrien og etterspørsel etter produksjon, men denne er prisgitt eksterne faktorer som kan være vanskelig å kontrollere: valutakurs, konkurranse, handelskrig og etterspørselen i landene man eksporterer til. Det vil si at om eksporten svikter av en eller flere av disse grunnene, vil Kina bli mye mer rammet enn f.eks. USA.
For å vise litt tall på dette er andel av BNP via innenlandsk forbruk i Kina på ca. 38%, mens i USA er det på nærmere 68%. De totale private inntektene er på rundt 50% av BNP, mot 80% i USA. Husholdningers sparing tilsvarer rundt 23% av BNP, mot et gjennomsnitt på 7% i resten av verden. Gjennomsnittlig sparer husholdningene i Kina hele 38% av sin inntekt, mot bare 4,6% i USA. Så man kan fort se at kineserne sparer mer og bruker mindre enn i andre land. Grunnene til dette er sammensatte, men f.eks. det sosiale sikkerhetsnettet (sykepenger, helsehjelp, pensjon etc.) er mye mindre enn i europeiske land, og delvis og dårligere enn i USA. Dette gjør at de fleste sparer mye til buffer for å ikke stå på bar bakke, og de som er blitt velstående er ofte vokst opp i fattigdom eller trange kår, som gjør at økonomisk trygghet er høyt prioritert for å unngå å komme i samme situasjon. En annen grunn til høy sparerate er kravet til over 25% egenkapital til bolig, og med høye priser i de store millionbyene er det mye man da må sette av. I tillegg førte eiendomskrisen som tidligere nevnt at mange sin formue har blitt redusert, de er mer forsiktig med å bruke mye på bolig, samt at de har blitt enda mer opptatt av å nedbetale gjelden sin. Skattesystemet i Kina hjelper heller ikke så mye på forbruket, da selv om man tjener lite må skatte oppimot 40%. Dette gjør at de som tjener lite vil ha mindre til overs enn i vestlige land der skattesystemet er progressivt, dvs. man har mindre skattesats om man tjener mindre.
Et annet problem for innenlandsk forbruk i Kina er at Kinas valuta Renminbi (Yuan) ikke har flytende kurs, men holdes av sentralbanken innenfor et visst kursintervall mot en samling av de største valutaene i verden. De aller fleste valutaeksperter mener derfor at valutaene er en god del svakere enn den egentlig skulle ha vært, og hovedgrunnen til at Kina gjør dette er for å holde sin store eksportindustri kontinuerlig konkurransedyktig. Men dette er et problem for innenlandsk forbruk fordi det gjør at importerte varer og tjenester er unaturlig dyrt for kineserne. Dette har jo man sett nå nylig her i Norge, da den svake kronen gjør at alt vi importerer blir dyrere som fører til nedgang i forbruk. I utgangspunktet betyr jo dyre importvarer at man heller kjøper innenlandske varer, som isolert sett burde være bra for økonomien. Problemet er at kineserne ofte ønsker å kjøpe utenlandske merker, da kinesiske varer inntil nylig ikke har hatt samme statusen. Når importerte varer er dyrere betyr det og mindre til overs til forbruk på innenlandske varer. Dessuten må bedrifter som importerer og selger videre, eller videreforedler produkter fra utlandet, ta en høyere pris med svak valuta, og dermed få lavere omsetning og etterspørsel totalt sett. Disse bransjene er ofte en betydelig del av den økonomiske aktiviteten i mange andre land.
Kunstig høy valuta er derfor et problem for innenlandsk forbruk, men det vil også komme et problem om valutaen går for lavt. Dette er fordi da vil man få større utgifter til olje- og gass importen, der Kina importerer nesten 90% av sitt behov og handelen nesten utelukkende foregår i dollar. De har nå inngått noen avtaler med Russland og Saudi Arabia om å bruke renminbi (Yuan), men dette er foreløpig veldig liten del av den totale importen, og også basert på egne avtaler – det er fortsatt ikke gyldig valuta i de åpne markedene. På grunn av lav rente og strukturelle problemer har nå renminbi svekket seg en del mot dollar, og man har nå nylig sett at mange av Kinas statskontrollerte banker går gjør støttekjøp av valutaen for å motvirke dette nettopp pga. oljekostnader. Siden valutaen ikke er flytende og da hadde gått mot et naturlig balansepunkt, vil her Kina ha problemer i begge ender.
Et annet problem Kina har i tiden framover er demografien. Ettbarns politikk, som ble innført i 1979 for å unngå sosiale problemer og opphevet for bare kort tid siden, gjør at Kinas befolkning nå eldes utrolig rask. Fra en arbeidsstyrke på 900 millioner i dag vil det minkes til 700 millioner i 2050, altså 200 millioner på bare 25 år. Og den totale befolkningen vil minske fra 1,4 milliarder i dag til 1,3 milliarder i 2050, og helt ned til kanskje 800 millioner i 2100. En aldrende og nedadgående befolkning vil på sikt føre til store sosialutgifter, enda mindre forbruk, mindre arbeidsstyrke og at de som er unge må bruke mer av tiden sin på å hjelpe sine foreldre, som er tradisjonen i Kina.
I tillegg til dette viser ny statistikk at ungdomsledigheten er på rundt 20%, noe som er et tegn på ubalanse i arbeidsmarkedet og problemer med å skape nye ufaglærte jobber som igjen kan føre til mindre vekst.
Kina har i det siste opptrådt mer og mer aggressivt i sin utenrikspolitikk, både i Sør-Kina havet og Taiwan, men og i sitt diplomati mot land de føler ikke samarbeider godt nok. Kinas tette bånd til Russland og uvillighet til å fordømme Ukraina krigen har for mange andre land vært problematisk. I kombinasjon med stor økning i militæret har dette ført til at det begynner å bli en prioritet for USA å stagge Kina. Dette er også knyttet til at Kina i lang tid har brukt omfattende industrispionasje og krav om teknologideling for selskapene som ønsket inn i landet. Dette har Vesten og USA lenge vendt et blindt øye til fordi de tjente så mye, men nå som Kina begynner å bli en rivaliserende stormakt og utøver sin makt i Sørkina havet, har man sett at dette var en stor feil. I fjor vedtok USA en ny lov som gjorde det forbudt for amerikanske selskaper og alle som bruker amerikansk lisenser/patenter, å eksportere avansert halvleder (Semiconductor) teknologi til Kina. De fikk og med seg Taiwan, Japan og Nederland, som kontrollerer andre viktige deler av denne teknologien, på forbudet. Selv om Kina kan lage standard halvledere, er de nå stoppet fra å bruke de mest avanserte, som er en stor hindring da mye av dagens mest avanserte teknologiprodukter bruker disse. I tillegg har de nå begynt å se på en mulig investeringskontroll til Kina, dvs. at amerikanske firma og privatpersoner må ha tillatelse fra myndighetene for å investere der. Kina har som en motreaksjon begynt med eksportkontroll (dvs. muligheten til å nekte å eksportere) på mange av de sjeldne jordmetaller de har tilnærmet monopol på. Dette er blant annet Gallium (brukt i halvledere, transistorer og LED lys) og Germanium som er brukt innen siktesystemer i avanserte våpen. USA vedtok så nå nylig at de begrenser kinesere og kinesiske bedrifter tilgang til kraftige skybaserte datakalkuleringer fra amerikanske servere. I tillegg er det nå snakk om at Kina planlegger et nærvær på Cuba, noe som amerikanerne mener er spionasje og/eller militært treningssenter, og man kanskje husker en annen stormakt som drev på med..
Som en konsekvens av alt dette ser man nå tydelige tegn på at amerikanske og internasjonale firmaer begynner å flytte produksjon til andre lavkostland – hovedsakelig fordi de er bekymret for ytterligere sanksjoner og handelskrig, men også fordi mange land nå begynner å ha billigere produksjon enn Kina. Store investorer splitter opp sine investeringer og bedrifter i en kinesisk del og en internasjonal del, de stopper å investere i start-ups og techsektoren, og mange selger seg ned i det kinesiske aksjemarkedet. Dette kan og delvis være fordi Kinas mange kontrollorgan og antispionasjebyråer har fått større fullmakter og er blitt mer kontrollerende over landets næringsliv, spesielt i forhold til utenlandske eiere og investorer.
Til og med kinesiske selskaper selv begynner å diversifisere seg ut av Kina for å ha flere bein å stå på i tilfelle sanksjoner og handelskrig. En nylig analyse gjort av Goldman Sachs viser at i 2022 sank utenlandske investeringer i Kina til kun 1% av BNP, noe som er det laveste nivået siden 1990 – på det høyeste var dette tallet oppe i 8%. De antar videre at i løpet av 2023 vil Kina for første gang på nesten 40 år ha like mye investeringer som går ut av Kina som inn i Kina. I nesten alle disse 40 årene har Kina alltid hatt, og vokst på, netto positive utenlandske investeringer i landet, men dette er nå på vei til å snu. Statistikk fra IIF viser at Kinas andel av investeringene i fremvoksende markeder nesten har stoppet opp, mens de før hadde oppimot 50% andel. Dette underbygges av statistikk fra Stenoresearch.com, som viser til at Kina i løpet av 2022 har gått fra rundt + $60 billioner til – $20 billioner i den utenlandske direkte investeringsbalansen, og trenden fortsetter.
Så hva gjør da Kina med disse problemene? Vel, så langt gjør de det de gjorde med stor suksess umiddelbart etter finanskrisen, de senker renten og lager tiltakspakker for banker og bedrifter slik at disse kan opprettholde aktiviteten. Sist var dette rettet mot de store selskapene, denne gangen er det rettet mot litt mindre bedrifter og landbruket. Men som tidligere nevnt er ikke problemet til kinesiske bedrifter tilgang eller kostnad på kapital, det er den lave etterspørselen. I tillegg er det slik at lavere renter kan bidra negativt – for om renten senkes må private husholdninger spare enda mer for å opprettholde tilsvarende sparerate, som igjen gir mindre tilgjengelig til forbruk. Og når Kina har en privat og lokal gjeld som nærmer seg 300% av BNP bør man komme med tiltak som heller øker etterspørselen mener mange eksperter.
Innblanding i næringslivet, både innenlands- og utenlandsk, har i det siste par årene også økt. Det har faktisk vært tilfeller det store tunge investorer fra USA har hatt problemer med å få pengene sine ut av landet pga. forholdet til USA begynte å surne. Når Litauen støttet et taiwansk handelskontor i landet nektet Kina over natten å ta imot noe som helst varer fra landet, noe som førte til en massiv protest fra de fleste europeiske land. Det er heller ikke lenge siden et av verdens største selskaper, Alibaba, ble nektet å børsnotere seg på NYSE og delt opp i seks forskjellige deler fordi grunnleggeren hadde en kritisk kommentar til myndighetene. De har og nylig bestemt seg for å nasjonalisere alle de private utdanningsinstitusjonene fordi de ville ha full kontroll over hva som ble undervist, og at de ønsket at inntektene gikk til staten og ikke de private (høres kanskje kjent ut).
Når man ser denne økende kontrollen over næringslivet går dette i motsatt retning av hva de egentlig trenger, nemlig mer innovasjon, privat bedriftsvekst og innenlandsk forbruk.
Så hva har dette å si for oss investorer? Jo, når det i tillegg til negative strukturelle problemer brygger opp til handelskrig med verdens største økonomi, er det ikke vanskelig å tenke seg at dette kan bety problemer. Både for Kinas økonomi i seg selv, men også de globale markedene med tanke på at Kina har vært det største økonomiske vekstbidraget de siste 10-20 årene. Siden de aller fleste internasjonale selskaper har tilstedeværelse i Kina og har tjent godt på dette, og Kina er tungt investert i mange land og utenlandske bedrifter, vil dette ha store ringvirkninger om det fortsetter.
En sammenligning som mange eksperter ser på, er da verdens neste største økonomi den gang, Japan, hadde strukturelle problemer på slutten av 1980 tallet, som førte til en lang nedgangskonjunktur de fortsatt sliter med, med tilnærmet null vekst i økonomien, deflasjon, og stor nedgang på børsene og i eiendomsmarkedet over lang tid. Japan hadde da noen av de samme strukturelle utfordringene som Kina har nå, og den utløsende faktoren var lik – innskrenkinger etter vedvarende høy kredittvekst.
Men det finnes også muligheter i dette – økt internasjonal spenning vil mest sannsynlig føre til økt inntjeningen i våpenindustrien framover. Kina og Russlands aggressivitet gjør at militærbudsjettene i både Europa, USA og store deler av Asia øker kraftig, samtidig som mange av de samme landene må erstatte militært utstyr og våpen gitt til Ukraina. Det kan også være gunstige å investere i lavkostlandene som prøver å utnytte den økte geopolitiske risikoen for bedrifter i Kina, som for eksempel Mexico, Vietnam og India. Men det er verdt å merke seg at Kina fortsatt er definert som et emerging market, slik at de har en høy andel i diverse EM indeksfond. Derfor bør man heller se litt på egne investeringer eller mer aktive forvaltede EM fond, som helt sikkert har fått med seg denne trenden, om man skal prøve å tjene på dette.
