Fristen for å få søke om å fiske etter makrellstørje utløper 22. april. I fjor satte Team Big Blue europarekord og delte ut hundrevis av kilo med tunfisk.
Fra å være utrydningstruet og vernet art, gjorde makrellstørje comeback i 2012. Ifølge Havforskningsinstituttet
har den blåfinnete tunfisken økt markant i mengde og utbredelse i norske farvann siden det. Fiskeridirektoratet sier interessen for sportsfisket har økt kraftig siden det ble lov i 2019.
– Jeg vokste opp med historiene om disse gigantiske fiskene, men trodde aldri jeg skulle få oppleve det selv, sier Asmund Aasheim fra Stord til NTB.
Han, Bjørn Furre og Geir Åge Iversen i «Team BigBlue,» er alle godkjente teamledere for fiske etter makrellstørje, med en teamkvote på én fisk hver per sesong. I oktober i fjor fanget de en på 448,5 kilo utenfor Austevoll i Vestland og satte dermed ny norges- og europarekord.
I tillegg er de såpass erfarne at de får merk- og slipptillatelse, som gir dem mulighet til å fiske flere størjer og beholde en ekstra fisk på teamet. I fjor hadde de sju napp av makrellstørjer, som resulterte i tre fisk til båten. En av disse ble merket og sluppet ut igjen.
Påmelding for deltakelse
i dette fisket i 2025 er åpent fram til 22. april.
I 2019 var kvoten til sports- og rekreasjonsfiske 1 tonn. I år er den 10 tonn.
– 8 tonn kan landes, og de resterende 2 tonnene er lagt inn for å dekke utilsiktet dødelighet i forbindelse med merk- og slippfisket. I 2024 landet rekreasjonsfiskerne 4,7 tonn makrellstørje, godt under den avsatte kvoten, skriver senior kommunikasjonsrådgiver Nadia Jdaini i Fiskeridirektoratet i en epost til NTB.
– Lagene som får tillatelse til å delta, kan kun lande én fisk til matauk. Ettersom det ikke er tillatt å omsette størja som fiskes i denne gruppen, og fiskene som tas er veldig store, synes de fleste dette er tilstrekkelig, sier Jdaini.
Lagene som bidrar til forskningen på bestanden gjennom merk og slipp, får lande ytterligere én størje som en kompensasjon for arbeidet.
Fiskeridirektoratet sier de fleste rekreasjonsfiskerne er mest opptatt av selve fangstoperasjonen, og ikke nødvendigvis ønsker å hente hjem flere gigantiske fisker.
Ansvaret for at alt går rett for seg, ligger hos teamleder på fartøyet. Det må være minst tre per båt: En båtfører, en handler (medhjelper) og en som står med stanga.
– Det er sabla gøy og skikkelig action når det står på, sier Bjørn Furre og beskriver hvordan det er å finne makrellstørje.
– Du ser sjøfuglen ligge på overflaten, så begynner de å lette fra vannet, og så ser du mindre fisk hoppe. Da er det en stim av makrellstørje som driver for eksempel makrell til overflaten. Etter hvert begynner havet å skumme, når makrellstørja kommer opp, fuglene stuper etter småfisken, og så hopper kanskje makrellstørja. Det er skikkelig texas, sier Furre.
Det var han som sto med stanga da rekordfisken ble tatt i fjor. Fisken, som var nesten tre meter lang, tok to timer å få om bord i båten. Furre kjente det i kroppen i mange dager etterpå.
– Jeg hadde ikke hud igjen på knærne etter at de hadde blitt gnidd mot rekka på båten.
I 2020 var det 24 rekreasjonslag, hvorav 18 deltok i merk- og slippfiske. I fjor var det økt til hele 79 lag. 34 av dem fikk delta i det populære tilbudet om merk og slipp.
Foreløpig er det et krav at lagledere er bosatt i Norge, og ingen utenlandske aktører får fiske etter makrellstørje i norske farvann på selvstendig grunnlag. Fiskeridirektoratet bekrefter at flere i utlandet er interessert.
Både Furre og Aasheim i «Team Bigblu» syns det kunne vært en idé å åpne for at amatørene kan ta med seg betalende, kvalifiserte turistfiskere.
– Tenk for en norgesreklame, sier Furre.
Rekordholderne påpeker at å være amatørfisker, det er bare utgifter og ingen inntekter.
Etter at de har fått en gigantfisk om bord, gjenstår det en kjempejobb. Det trengs heisekran for å få den av båten, truck og paller for å frakte den, enorme mengder med is å legge fisken på for å holde den kjølig. Så skal den stykkes opp, vakuumpakkes og leveres ut til de som skal ha.
– I fjor delte vi ut over 600 kilo fisk uten å kunne ta noe for det, sier Aasheim.
– Kunne vi bare fått lov til å selge én av de tre makrellstørjene vi tok, så hadde vi kunnet gå i null. Dekke utstyrsutgifter, dieselkostnader og håndteringen av fisken, sier Aasheim.
Furre påpeker at selv om det er et evig tapsprosjekt, er det vel verdt pengene.
Noe av det viktigste for deres gjeng, er at det skapes et miljø rundt rekreasjonsfisket, der man kan utveksle erfaringer, lære opp nye fiskere i poolen.
– Da kan vi også varsle hverandre når alle båter er ute på de fine dagene, og vi ser en stim, sier Furre.
(©NTB)
