Nicolai Tangens nye bok lover innsikt i ledelse. Det blir mye namedropping og lite originalitet – men som kurator av ideer står han støtt.
Mange har mindreverdighetskomplekser. Ikke mange tar mindreverdighetskompleksene sine så langt som Nicolai Tangen. Fra NPC-oppvekst med dialekt på Sørlandet, til Forsvarets russiskkurs, via NHH videre til prestisjefylte Wharton – påspedd flere etterutdannelser – fine finansjobber i London, før eget hedgefond eleverte ham til Master of the Universe, milliardær og kunstmesén. En gloriøs karriere kronet med offentlig tjenerskap som sjef for Oljefondet. Eller har Nicolai Tangen tenkt å ta det enda et skritt?
Utgivelsen av boken Alt jeg har lært om ledelse – av Askeladden, en pokerspiller og verdens smarteste sjefer, gir all grunn til å tro at ikke siste kapittel er skrevet i historien om Nicolai Tangen.
Jeg plukket med et eksemplar av boken fordi Tangen er en mann man ser og hører hele tiden, fra LinkedIn til Dagsnytt 18, men som man ikke aner hvem han egentlig er.
Er det sant som Tangen hevder at han har transcendert den ærgjerrige streberen han var, at han har kommet videre fra jaget som drev ham så langt, at han i dag i stedet har begynt «å være i verden på en måte som er bedre for meg, og bedre for andre»? Eller er den påtatte ydmykheten bare skuespill, slik hans kone hevder?
Flyplasslitteratur med kjendisfaktor
Tangens bok kan plasseres i kategorien som lett nedsettende refereres til som flyplasslitteratur. Den står seg fint i hyllen ved siden av business-klassikere som James Clears Atomic Habits og Malcolm Gladwells samlede. Både Gladwell og organisasjonspsykolog Adam Grant er hyppig sitert innimellom toppsjefene Tangen har snakket med, i sin podcast In Good Company – som har formet basis for boken.
Det blir mye name-dropping. Istedenfor å bare si at trening om morgenen er bra hvis du vil bli leder, kan Tangen referere til at Goldman Sachs-sjef David Solomon starter hver dag i treningsstudioet i egen leilighet, tre kvarter til en time, til svetten pipler for alvor. Eller at Disney-sjef Bob Iger står opp klokken fire på natten, for å begynne dagen med en treningsøkt – uansett hvor han er. Om leseren var i tvil, så er han ikke det etter å ha lest boken. Nicolai er på dus med den ypperste globale eliten.
Originale ideer er det derimot lite av. Det er ikke dermed sagt at boken er uinteressant. Som han er kunstsamler, er Tangen også en god kurator av ideer. Det er med god grunn at han sitter i juryen for Financial Times’ kåring av årets beste business-bok. Det er ikke mange som er mer linked in enn Nicolai.
Innsiktsfullt om ledelse i praksis
Tangen tilbyr nøkterne, men interessante betraktninger om temaer som er blitt varme poteter i dagens næringsliv. Praktiske problemstillinger som om hjemmekontor er fremtiden eller om de ansatte skal tvinges tilbake på kontoret? Her ble det upopulært da Tangen la ned veto mot mer enn én dag i uken på hjemmekontor, da Oljefondet først hadde gått inn for en 3+2-ordning. Dette blant annet etter at BlackRock-sjef Larry Fink hadde sagt at programmerne i fondsgiganten ble 20% mindre produktive på hjemmekontor – «en katastrofe».
Hva angår tilbakemeldinger til de ansatte er han derimot mer tilhenger av gulrot enn pisk. Heldige er de ansatte i fondet som Tangen påtar seg en mentorrolle for. Han er også opptatt av lederens skygge, at toppsjefen må jobbe minst like hardt som de ansatte. Det er det ingen grunn til å betvile at han gjør. Tangen er kanskje ingen stor tenker, men han har enorm kapasitet og er uhyre kompetent.
Norges letteste jobb – men hjemsøkes av skandaler
Samtidig skal det sies at jobben som oljefondsjef trolig er den mest takknemlige toppjobben i det norske byråkratiet – kanskje ved siden av utenriksministeren. Så lenge fondet unngår å få hele nasjonalformuen stjålet i et cyberangrep og så lenge avkastningen klenger seg nogenlunde til referanseindeksen, er det lite som kan gå virkelig galt.
Det er en langt mer takknemlig jobb enn for eksempel statsministeren, finansministeren, eller Tangens sjef, sentralbanksjefen har. For en reell test av Tangens lederegenskaper hadde det vært langt mer interessant å se ham i en av disse stillingene. Mon tro er det også noe han har ambisjoner om.
Likevel har skandalene hopet seg opp for oljefondsjefen. Bruddet i bromansen med Elon Musk, etter at oljefondet stemte mot Tesla-sjefens astronomiske kompensasjonspakke, skriver Tangen om og redegjør godt for. Etter denne skribentens syn håndterte han den kinkige saken så godt som mulig – skjønt det må ha gjort vondt i egoet å bli offentlig utskjelt av Forbes-listens final boss.
Makt foran prinsipp
De siste skandalene er for ferske til å være med i boken.
Tangen henviser i boken til en toppsjef som overrasket sine undersåtter med å leve opp til bedriftens motto om at alle flyreiser skulle være i økonomiklasse. Det ble åpenbart en smule for spartansk for Tangen. Likevel var reiseregningssaken en storm i et vannglass.
Spørsmålet er om ikke Tangen selv bidrar til å forverre “skandalene”, så velvillig han er til å legge seg paddeflat og be om unnskyldning. Det kan i og for seg være greit nok, når beskyldningen er å ha brukt litt for mye penger på flyreiser. Men hva i mer prinsipielle saker? Som kontroversen rundt Oljefondets investeringer i selskaper med forbindelser til Israel.
Her har Tangen vist at han, som Stoltenberg, setter makt foran prinsipp. Til tross for sine betydelige mengder F*** You-money, som en skulle tro gjorde ham til en uavhengig mann, virker ikke Tangen villig til å stå opp for mye utenfor sin egen navle.
Etikk eller politikk?
Møtt med press for å de-investere fra israelske selskaper, var Tangen rask til å bukke under. Oljefondet kvittet seg med sine investeringer i 11 israelske selskaper i august og terminerte samarbeidet med israelske forvaltere. Dette ble fulgt av de-investering i fem israelske banker og det amerikanske gravemaskinselskapet Caterpillar – som visstnok bidrar til den humanitære krisen på Gazastripen. Tangen avslørte med dette at Oljefondets etiske retningslinjer har mer å gjøre med politikk enn etikk – der god etikk er lik maktens politikk.
Så lenge Tangen gjør som regjeringen sier, trenger han ikke bekymre seg for etikk. Dog ser det ikke ut til at Trump-administrasjonen ønsker å slippe Oljefondet så lett av kroken for den politiske de-investeringen i Caterpillar, noe som fort kan gi nok kjøtt på benet for et kapittel i Tangens neste bok.
Denne skribenten var blant de som stilte seg positiv da Tangen ble utnevnt til ny sjef for Oljefondet i 2020. Samtidig syntes jeg at likestillingen av fondets og Tangens interesser kunne vært løst mye mer elegant, ved at Tangen plasserte sin formue i fondet – istedenfor i bankinnskudd. Det er dog teknikaliteter. På forvaltningsfronten har Tangen gjort en upåklagelig jobb.
Hvem er Nicolai Tangen?
Likevel forblir han en polariserende skikkelse. For folk flest er få ting mer provoserende enn en breial spirrevipp som vender hjem fra utlandet med ormstukne hauger av underlig tilegnet gull, og samtidig forkynner at arv ikke skal følge slekters gang, men konfiskeres av staten i sin helhet.
For de som allerede var skeptiske til Tangen, er det nok ikke mye med boken som gjør dem mindre skeptiske. Det er dog uansett ikke småkarsfolket boken er skrevet for, men unge ærgjerrige strebere som Nicolai selv var, som vil opp og ut av Norge og frem i verden.
Boken er åpen og selvutleverende, men uten at leseren blir stort klokere av den grunn. Er det virkelig en mann bak, eller bare en tomhet? En maske bak sløret? Er Nicolai Tangen bare en woke Gordon Gekko – eller står han faktisk for noe mer?
For de av oss som leser boken for å få innsikt i hvem Nicolai Tangen egentlig er, og hva han egentlig vil, blir vi ikke stort klokere. Kanskje må vi vente på en biografi skrevet av andre enn hans egen ghostwriter.
