Hvorfor venstresidens jerntriangel kan gå opp i skjøtene – og hvorfor regningen til slutt havner hos LOs egne medlemmer.
I etterkrigstiden ble Statistisk sentralbyrå (SSB), finansdepartementet og økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo omtalt som «jerntriangelet» i et Norge som var dominert av Arbeiderpartiet.
Denne maktstrukturen har endret seg. Det skyldes delvis at i det gjeldsbaserte pengesystem som vi har hatt i hundrevis av år nå, må gjelden hele tiden vokse for at det skal være nok penger til å betale både renter og avdrag på lånene. Dermed øker bankenes økonomiske makt og politiske innflytelse nærmest automatisk over tid.
Det gamle systemet er erstattet av det jeg kaller «venstresidens jerntriangel», som er en politisk og økonomisk allianse bestående av tre parter, LO, Arbeiderpartistaten og storbankene.
Triangelet er ikke en konspirasjon, men et resultat av dynamiske prosesser der pengesystemet spiller en vesentlig rolle.
De tre partene i alliansen er gjensidig avhengige av å gi hverandre helt konkrete ytelser i form av hvordan de fordeler samfunnets overskudd – det vi gjerne kaller «kaken».
Hvis kaken plutselig fordeles skjevt sammenlignet med hvordan det har vært før, sprekker triangelets skjøter.
Men la oss først se nærmere på partene:
LO
Mer enn 1 million nordmenn er organisert i LO, som også er den aktøren som donerer mest penger til Arbeiderpartiet.
Arbeiderpartistaten
Den såkalte «Arbeiderpartistaten» er et samlebegrep for Arbeiderpartiet og den såkalte «permanente staten», det vil si de statseide bedriftene og byråkratiet, som tradisjonelt har vært arbeiderpartivennlig (NRK er et mye brukt eksempel).
Sistnevnte inkluderer også SSB, som blant annet fastsetter konsumprisindeksen (KPI). Arbeiderpartipolitikeren Geir Axelsen er i dag administrerende direktør i SSB. På grunn av Norges Banks inflasjonsmål, bestemmer SSB også indirekte prisen på penger, dvs. renta, gjennom at SSB fastsetter KPI. Dermed bestemmer SSB indirekte hva LOs medlemmer betaler til bankene for å ha lånt penger av dem.
SSB er videre det organet som på vegne av Arbeiderpartistaten beregner om LO-medlemmene summa summarum har fått økt eller svekket kjøpekraft.
Og ikke minst, det er SSB som er det fagorganet som Arbeiderpartistaten kan bruke til å beregne hvor store kostnadsøkninger LO-medlemmene tåler, i form av skatt, utgifter til bank og forsikring og andre levekostnader.
Storbankene
Så å si alle medlemmene i LO er kunder hos landets to største banker, DNB og SpareBank 1 Gruppen, indirekte gjennom at de de har forsikringene sine i Fremtind, som eies av de to. Dette gir LO-medlemmene gode forsikringer til veldig gunstig pris.
LO-medlemmene er også direkte kunder hos bankene, fordi mer enn halvparten av medlemmene har boliglånene sine der. (De to bankene har nær 50% av boliglånsmarkedet totalt, men siden LO-medlemmer får bedre vilkår i SpareBank 1 Gruppen enn andre kunder, er andelen medlemmer med lån i disse to bankene sannsynligvis høyere enn 50%.)
Hvis SSB beregner lav prisvekst (KPI) setter Norges Bank ned renta. Da låner LO-medlemmene og alle andre mer penger, noe som i praksis betyr at de bruker mer av pengene sine på bankenes låneprodukter enn på sparing eller kjøp av andre bedrifters produkter og tjenester. Det var blant annet det som skjedde under pandemien, da kjørte Norges Bank renta ned i null, noe som fikk folk til å «bøtte på» med mer gjeld.
Gjeldskostnadene og gjeldsutviklingen
På 1990-tallet lå vi på 12.-15. plass på listen over land i verden med husstander som hadde høyest gjeldsgrad målt opp mot disponibel inntekt. Fra årtusenskiftet og frem til i dag har vi klatret jevnt fra 10. plass og opp til 2. plass, bak Danmark. Der har vi har vært helt fra 2015 og frem til i dag. LO-medlemmene er derfor, i likhet med folk flest, i dag verdens mest forgjeldede.
Bankenes «eierandel» i boligene i Norge (lån målt mot bolig) har for øvrig ligget stabilt på ca. 50% siden 2000.
Størrelsen på kaken
Samlet sett har beregnet BNP (størrelsen på kaken) vokst beskjedent i Støres regjeringstid. Den lille veksten skyldes blant annet økt bruk av penger fra pensjonskassen vår, dvs. Oljefondet, et tilskudd som i dag utgjør 26% av statsbudsjettet.
Dessuten justeres BNP med en såkalt «deflator» som har de samme svakhetene som KPI. Mens KPI undervurderer kronas tap av kjøpekraft, bidrar deflatoren til å overvurderer veksten i BNP. Sagt med andre ord, kaken har sannsynligvis reelt enten bare holdt seg like stor eller blitt mindre mens Støre har vært statsminister.
Fordelingen av kaken
I Støre-regjeringens styringstid har det vært bare ett rentekutt og hele 14 renteøkninger. Nå betaler LO-medlemmene 2 prosentpoeng mer på lånet sitt enn svenskene. Dette, kombinert med at boligprisene har steget vesentlig mer enn andre priser i Norge, innebærer at bankenes andel av LO-medlemmenes disponible inntekt har økt vesentlig.
De økte boligprisene har også ført til at LO-medlemmene betaler mer til bankene i form av høyere forsikringspremie, fordi premiene blant annet må dekke forsikringsselskapenes økte utgifter til gjenoppbygging av boliger som brenner ned, får vannskade, osv.
Samtidig har bankene gått så det suser, og særlig gjelder det DNB, som fikk rekordhøyt resultat i 2024.
LO-medlemmene har i tillegg gitt Arbeiderpartistaten en større andel av det de eier. Det har skjedd fordi Støre-regjeringen har økt skatten på sparemidlene deres, både formuesskatten og skatt på avkastning av aksjefond. Det betyr at medlemmene må jobbe lengre før de kan pensjonere seg.
Samlet sett har LO-medlemmene vært nødt til å gi fra seg vesentlig mye mer av kaken enn de har gjort før Støre ble statsminister, til Arbeiderpartistaten og storbankene.
LO-medlemmenes reallønnsutvikling har også vært klart negativ i Støres regjeringstid, når vi tar hensyn til den betydelige økningen de har hatt i boligutgifter, som bare delvis er med i beregningen av KPI. Bildet blir enda styggere når vi tar hensyn til at den norske krona har utviklet seg som en «shitcoin» sammenlignet med sammenlignbare lands valutaer.
Triangelet går opp i skjøtene
Jeg tror at LO-medlemmenes negative økonomiske utvikling parallelt med den svært positive økonomiske utviklingen for Arbeiderpartistaten og storbankene kommer til å få varige konsekvenser for de fagorganisertes lojalitetsfølelse overfor Støre og Arbeiderpartiet.
SSB kom nettopp ut med beskjed om at nordmenn har fått bedre råd i løpet av andre kvartal. Jeg tror ikke at det er nok til å overbevise LO-medlemmene om at jerntriangelet tjener deres interesser. Antageligvis vil de innse at det har blitt et fengsel for dem, der det er de som plukker opp regningen som kommer av at bankene og staten vokser seg større.
I lang tid har de sittet og sett på at lederne deres i LO har latt de to andre partene forsyne seg med stadig større stykker av en kake som enten ikke vokser eller som bare blir mindre.
Tankekors
Selv om alle LO-medlemmene direkte finansierer Arbeiderpartiet gjennom å betale kontingent, er det bare omkring en tredjedel av medlemmene som stemmer på Arbeiderpartiet.
Kontingentbetalingen, og det at de gir så mye av pengene sine til storbankene, gjør at LO-medlemmene bidrar til å holde skjøtene i det skrøpelige jerntriangelet sammensveiset en stund til, på tross av at det klart strider imot medlemmenes interesser.
Hvor lang tid vil det ta før de gjør opprør? Og skjer det eventuelt allerede i årets stortingsvalg?
Rune Østgård er advokat og ekspert på pengehistorie og Bitcoin. Han er forfatter av bøkene Arrow of Truth – En unik bok om Bitcoin og bestselgeren Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
