Markedsstyrt vern av skog skulle være mer effektivt for skogen, global oppvarming og øke levestandarden. En ny rapport slår fast at ingen av målene er oppnådd.
Den mest omfattende studien noen gang av skogvern slår fast at handels- og finansdrevne initiativer har «begrenset» framgang i å stanse avskoging og at det i noen tilfeller bidrar til økt økonomisk ulikhet.
Rapporten
samler kunnskap fra studier og feltarbeid fra over 15.000 forskere i 20 land i regi av International Union of Forest Research Organizations (IUFRO), ifølge nyhetsbyrået AFP.
Forfatterne tar til orde for en «radikal omlegging» av stadig mer populære markedstilpassede tilnærminger i skogvernet. De privatiserte tiltakene blir markedsført som mer effektivt i å redde skog, viktig for å bremse global oppvarming og for å gi økt levestandard i utviklingsland.
– Fakta støtter ikke opp under påstandene som mange legger fram om markedsstyrte tiltak som vinn-vinn og trippel vinn for miljø, økonomi, klima og mennesker, sier medforfatter Maria Brockhaus ved Universitetet i Helsingfors.
Hun skriver i en epost at forskningen viser at fattigdom og avskoging er vedvarende i områder der bruk av markedsmekanismene har vært den rådende politikken over flere tiår.
«Mekanismene følger målet om økonomisk vekst med finansielle aktører og aksjeeiere som ofte er mer interessert i kortsiktig profitt heller en langsiktig rettferdig og bærekraftig skogforvaltning», heter det i rapporten.
En av hovedforfatterne, Constance McDermott fra the University of Oxford, sier at dette neppe gjelder for alle individuelle private prosjekt.
– Men det er vanskelig å si at de har vært en dundrende suksess, sier hun.
Rapporten argumenterer for å gjøre små skritt over tid med klare mål.
– Progressive små skritt mot forandring er mye bedre for å skape en ny politikk, enn å gå for den til enhver tid store ideen som opptar verdens skogforvaltere, heter det i rapporten.
Den viser til tall fra FNs matvareorganisasjon, FAO, som anslår at det årlige tapet av skog i verden gikk ned fra 13 millioner hektar per år i 2010 til 10 millioner hektar i 2020.
Rapporten viser til ett eksempel fra den Demokratiske republikken Kongo. Her har et prosjekt til 120 millioner dollar ført til at lokalbefolkningen blir stengt ute fra skogen mens skogindustri hogger ned for fote.
I Malaysia ble urfolksgrupper lovet bedre levekår fra et utenlandsk selskap som etablerte en plantasje på deres jord. Urinnvånerne så ingenting av gevinsten fra plantasjen.
– Begge tilfellene viser at gevinsten hentes ut andre steder, mens byrden med tap av skog og eiendom tas lokalt, sier Maria Brockhaus.
Samtidig innfører velstående land grønn handelspolitikk, som når EU knytter opp import til avskoging. Det ser kanskje bra ut i Brussel, men tar ikke høyde for de negative effektene, ifølge hovedforfatter Constance McDermott.
– Det er ingen ansvarlighet dersom tiltakene ikke virker, eller at bønder blir jaget fra jorda som følge av skogvern. Uansett merker ikke personer i Storbritannia eller Tyskland noe når de spiser sjokolade, sier hun.
Store selskaper vil i økende grad ty til grønne kreditter for å møte sine nullutslippsmål. De grønne kredittene kjøpes fra prosjekter, ofte i utviklingsland, som reduserer eller hindrer klimagassutslipp. Eksempler kan være vern av regnskog eller torvmyr som binder CO2.
Den kenyanske presidenten William Ruto ser karbonbinding i Afrika som en mulig gullgruve som kan innbringe mange milliarder dollar framover. Men det er en økende bekymring over hvor mye av disse inntektene som vil gå til fattige samfunn.
Ifølge Maria Brockhaus kan markedsbasert tilnærming være fristende for beslutningstakere, men neppe en god løsning hvis vi ikke tar høyde for utfordringene med økonomisk ulikhet i skogforvaltningen.
– Vi går inn for en radikal omlegging i hvordan vi tenker, sier hun.
(©NTB)
