Landet der kapitalen døde – og gründerne flyktet

Når gründere rømmer landet, tar de med seg fremtidens arbeidsplasser og formuer. Mens Sverige avler enhjørninger, aborterer den norske formuesskatten nye industrieventyr før fødselen.

Norge står i ferd med å kvele sitt eget innovasjonsøkosystem. Når gründere flytter ut, tar de med seg mer enn ideer og arbeidsplasser – de tar med seg investorers fremtidige dealflow, multipler og verdiskaping. Historien om Anders Hamnes, omtalt i E24, er ikke bare en enkeltcase – den er et symptom på en systemsvikt som allerede har fått dramatiske konsekvenser.

Kapital som drepes ved fødselen

Som investor vet man at kapital er en forutsetning, ikke en kostnad. Likevel behandles formuesskatten i Norge som en budsjettpost, nærmest hellig, til tross for at den systematisk river bort grunnlaget for kapitaldannelse.

Hamnes’ situasjon illustrerer dette: med 18 prosent eierskap i Oneflow ville han i Norge blitt møtt med en årlig skatteregning på 1,58 millioner kroner – på papirverdier. For å betale måtte han solgt aksjer i egen bedrift.

Det sender ett signal til markedet: at gründeren selv taper troen. Dette er gift for investorer. Det gir feil prisingssignal, presser multipler ned og reduserer IRR (internal rate of return). Ikke på grunn av dårlig drift, men fordi staten griper inn i eierstrukturen. Dette er ikke bare kapitalødeleggelse – det er kapital som drepes i fødselen.

Når Sverige høster, mens Norge taper

Mens Norge klamrer seg til formuesskatten, fjernet Sverige den i 2007. Resultatet er veldokumentert:

• Sverige har skapt over 40 unicorns [oppstartsselskaper som verdsettes til en milliard dollar eller mer, red.anm.]. Norge har fem.
• Sverige tiltrakk seg venturekapital på nær 40 milliarder kroner i 2024. Norge under 10 milliarder.
• Stockholm er blitt en magnet for globale talenter – Norge fremstår som periferien.

Dette er ingen tilfeldighet. Kapital søker miljøer der rammevilkårene er forutsigbare, der private investorer kan reinvestere uten å tappes for likviditet underveis. Sverige har forstått dette. Norge har ikke.

For investorer betyr det at mens svensker bygger, ser nordmenn på.

Dealflowens stille død

Som investor er dealflow alt. Det er strømmen av nye caser, ideer og muligheter som gir grunnlaget for avkastning. Når gründere flytter, skjer tre ting samtidig:

1. Dealflow tørker inn. Norske investorer ser færre interessante oppstarter.
2. Signalrisikoen øker. Gründere presses til å selge aksjer for å betale skatt. Det skaper feil narrativ og svekker markedstillit.
3. Multipler svekkes. Norske selskaper prises lavere enn svenske og danske, fordi kapitaltilgangen er svakere.

En deprimert kapitalbase betyr at pengene parkeres i børs og eiendom. Venture og scale-up får smuler. For investorer er dette intet mindre enn en stille død av hele økosystemet.

Kapitalens asymmetriske spill

Fra et investorperspektiv er norsk skattepolitikk et negativt asymmetrisk spill:

• Oppsiden kuttes. Gründere tvinges til å redusere eierandeler, noe som svekker vekstkraften og investorers langsiktige avkastning.
• Nedsiden økes. Kapitalflukt og gründerflukt gjør porteføljen mindre diversifisert, med høyere risiko og lavere IRR.

Ingen rasjonell investor ville akseptert en slik struktur i en forhandling. Men likevel er det akkurat det norske myndigheter tvinger markedet inn i.

Staten teller milliarder – investorene teller tap

Politikere peker på formuesskattens 35 milliarder i årlige inntekter. De ser et budsjett som går opp.

Men investorer ser det langsiktige regnestykket: hundretalls milliarder i tapt verdiskaping, tapte arbeidsplasser og uteblitte exits. Kapital fungerer ikke som en melkeku – den må forvaltes, dyrkes og reinvesteres.

En stat som ser kapital som noe å høste umiddelbart, fremfor noe å dyrke langsiktig, havner i samme posisjon som en bonde som spiser opp såkornet. Avkastningen forsvinner.

Den tapte generasjonen

Hamnes påpeker at man har «røykt ut» en hel generasjon entreprenør-investorer. De som lykkes, flytter – til Sverige eller Sveits. Resultatet er at den selvforsterkende spiralen vi ser i Stockholm – der exits gir kapital og kunnskap tilbake til nye selskaper – aldri kommer i gang i Norge.

For investorer betyr dette ikke bare færre caser i dag, men langt færre i fremtiden. Økosystemet tappes for kompetanse, kapital og momentum.

Et historisk perspektiv: Fra industrifamilier til kapitalflukt

Norge har hatt perioder der kapital ble bygget og reinvestert over generasjoner. Tenk på rederifamiliene, industribyggerne i Telemark eller Sunnmøres skipsmiljøer. Lokalt eierskap la grunnlag for verdiskaping, arbeidsplasser og investeringer som strakk seg langt utover enkeltselskapene.

I dag ser vi det motsatte: eierskapet forvitrer, kapitalen presses ut og internasjonale aktører tar over. Når 90 % av fergetrafikken langs kysten er utenlandsk eid, er det et direkte resultat av at norske kapitaleiere ikke lenger kan stå langsiktig. Dette er ikke bare et økonomisk problem – det er et spørsmål om nasjonal kontroll og robusthet.

Investorenes samfunnsrolle

Investorer skaper ikke bare avkastning til seg selv. De er en nøkkel i hele verdikjeden for å bygge selskaper, skape arbeidsplasser og drive frem innovasjon. Når kapitaltilgangen strupes, mister ikke bare investorene avkastning – hele samfunnet mister dynamikken som gjør at nye næringer vokser frem.

Et eksempel er hvordan Spotify i Sverige ikke bare skapte milliardærer, men et helt økosystem av nye selskaper, arbeidsplasser og reinvesteringer. Det er slike ringvirkninger Norge mister når rammevilkårene driver Hamnes og andre ut.

Konsekvenser for distrikts-Norge

For en Oslo-basert investor kan dette virke som et hovedstadsproblem. Men konsekvensene er særlig alvorlige i distriktene. Lokale SMB-er som ønsker å vokse, møter veggen når eiere må selge seg ned for å betale skatt. Resultatet er at eierskapet glir over på større aktører, ofte utenlandske.

Dette betyr at verdiskaping trekkes ut av lokalsamfunnene. Investorens rolle som lokal verdiskaper undergraves. Kapitalen blir ikke en motor for arbeidsinkludering og vekst – den blir et bytteobjekt.

Internasjonale eksempler

Andre land har valgt en annen vei:

• Finland har Tekes som co-investor i tidligfase, og har bygget selskaper som Supercell og Wolt.
• Danmark har fjernet arveskatt på familiebedrifter, noe som sikrer kontinuitet og langsiktig kapital.
• Storbritannia tilbyr investorer skatteincentiver som EIS og SEIS, som har utløst en venturekapitalbase på over 200 milliarder kroner årlig.

Norge fremstår i denne sammenligningen som en anakronisme. Ett av bare tre land i Europa med formuesskatt, uten brede ordninger for å stimulere privat risikokapital. For investorer er budskapet klart: avkastningen ligger utenfor landegrensene.

Hva bør investorer gjøre?

Når politikken står stille, må investorene handle. Strategien bør være todelt:

1. Reposisjonering i Norden. Norske investorer må aktivt søke dealflow i Stockholm, Helsinki og København.
2. Syndikering. Gjennom samarbeid kan norske investorer skape større muskler og dele risiko.
3. Politisk press. Skattedebatten må løftes fra moral og symbolpolitikk til det den faktisk er: en kamp om kapitaltilgang og fremtidig avkastning.
4. Kompetansebygging. Uten miljøer som håndterer exits og vekstcaser forblir kapitalen passiv. Investorene må bygge opp miljøene selv.
5. Følg talentet. Kapitalen bør posisjoneres der talentene samler seg – i økende grad Stockholm, Helsinki og København.

To scenarier for fremtiden

Scenario 1 – Status quo:
Formuesskatten beholdes. Gründere flytter. Dealflow dør. Norske investorer blir kapitalimportører og må jage avkastning i utlandet.

Scenario 2 – Reform:
Formuesskatten fjernes. Kapital frigjøres. En ny generasjon entreprenører reinvesterer. Norge får sin egen Spotify eller Klarna – og investorer får multipler å leve av.

For investorer er valget enkelt. Spørsmålet er om politikerne evner å forstå det.

Konklusjon: Når solen slukkes

Hamnes beskriver Norge som «dødt». Som investor vet man at et dødt landskap ikke gir avkastning. Kapitalen visner når rammevilkårene suger ut oksygenet.

Dette handler ikke om en debatt mellom høyre og venstre. Det handler om hvorvidt vi i det hele tatt skal ha et investeringslandskap å spille på.

Gründerflukt er ikke bare et symptom – det er selve diagnosen. Og den varsler et scenario der Norge taper både gründere, arbeidsplasser og investorer.

For investorer er spørsmålet enkelt: skal vi sitte stille og se solen slukkes – eller skal vi kreve et rammeverk som tenner lyset igjen?

Av Glenn Agung Hole, Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst Norge | Geoøkonomisk spesialist & økonomisk skribent

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.