Det blir mildt sagt ikke lett å kutte klimautslippene nok. Men jobben ble akkurat litt lettere for 34 europeiske land. Et nytt kart viser lokale utslipp i detalj.
Verdens ledere og forhandlere møtes i Glasgow om noen dager. Ett av hovedmålene deres er å sette mål for klimagassutslipp for hvert enkelt land.
I realiteten må verdens byer og småsteder lokalt iverksette mange av endringene som følger av disse overordnede målene. Men før de kan kutte, må myndighetene vite hvor utslippene lokalt kommer fra.
Akkurat dette kan OpenGHGMap hjelpe til med. Dette er et fritt tilgjengelig interaktivt kart som viser karbondioksidutslipp på ulikt lokalt nivå, som by, kommune eller fylke, i 34 europeiske land.
– Europakommisjonen har gjort det klart at byer kommer til å spille en sentral rolle for å nå de europeiske klimamålene. Å skaffe en oversikt over klimagassutslippene er det første steget for å forberede en lokal tiltaksplan for klimaet, sier Daniel Moran, seniorforsker ved NTNUs Program for industriell økologi.
Han er førsteforfatter av en ny artikkel som beskriver det interaktive kartet.
Fra langtidsplanlegging til individuelle byggeløyver
En detaljert oversikt på lokalt plan gjør at lokale myndigheter kan ta velinformerte beslutninger. Det gjelder uansett om vi snakker om å utvikle langsiktige strategier og investeringer i infrastruktur eller hverdagslige beslutninger om byggeløyver, forklarer Moran.
Alt i alt inneholder CRF 167 utslippstyper beskrevet i stor detalj.
Han og kollegene lagde det interaktive kartet basert på rapporterte, nasjonale utslipp fra 34 europeiske land. Dataene er fra 2018. De brukte ni forskjellige metoder for å fordele disse utslippene på 116.572 lokale administrasjonssentre.
Utslippsinformasjonen er rapportert inn fra hvert enkelt land ved å bruke en standardmetode som kalles CRF, eller Common Frame Network. Det gjør at utslippene kan kategoriseres etter hvor de kommer fra, om det så er fra skipsfart, luftfart, raffinerier og mye mer. Alt i alt inneholder CRF 167 utslippstyper beskrevet i stor detalj.
Drivstofforbruk er et eksempel på hvor stor detalj forskerne kan gå i. CRF har fem ulike kategorier for bruk av drivstoff, inkludert for biler, små lastebiler, store lastebiler og busser og så videre.
Forskerne brukte også tallene som er rapportert inn til EUs system for kvotehandel. Dette systemet krever at store utslippspunkter for CO2, som kullkraftverk, rapporterer inn utslippene sine, og hvor disse kommer fra.
Faktisk var det utslipp fra et kraftverk som omgjør søppel til energi som ga Moran inspirasjonen til prosjektet.
– Jeg kikket ut av vinduet og lurte på hvordan nullutslipp ville se ut i Trondheim, sier Moran. – Umiddelbart tenkte jeg på søppelforbrenningsanlegget på Heimdal, men lurte på hva ellers som ville forandre seg. Da ble jeg nysgjerrig på hvordan dekarbonisering ville se ut i hver enkelt by.
Store utslipp fra Oslo? Ikke egentlig
Forskerne kom også frem til noen overraskende resultater. For eksempel skulle du kanskje tro at Oslo, som er mye større enn alle andre norske byer, slipper ut mest klimagasser i Norge. Men nei. Den æren tilfaller oljebyen Stavanger, der mange av petroleumsselskapene offisielt står registrert.
Dette viser også hvor store utslag petroleumsindustrien utgjør for Norge. Det er et annet problem forskerne har hatt å stri med.
For hvem skal tilskrives utslippene? For offshoreplattformer kan du i det minste lenke utslippene til hovedkontorene for firmaene. Men hva gjør du med en passasjerferje? Eller luftfart? Skal utslippene følge en bane langs ruten der flyet eller ferja går? Da blir det fort altfor komplisert, og ikke nødvendigvis så nyttig eller klart heller. Isteden brukte forskerne forbruk av flydrivstoff på de ulike flyplassene.
Verktøy som dette kan være nyttig for EU.
Moran sier dette er blant modellens begrensninger, fordi lastefly, langdistansefly og militærfly kan være lokalisert til andre flyplasser enn dem som tar seg av det meste av passasjertrafikken.
Et redskap for Den europeiske grønne pakten
I juli i år underskrev alle de 27 medlemslandene under på en avtale om at Europa skal bli det første klimanøytrale kontinentet innen 2050. Et steg på veien mot dette målet er å love å redusere utslippene med minst 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990-nivåene.
Helene Muri er en av medforfatterne av artikkelen. Hun sier nettsiden kan være et hjelpemiddel for medlemsland som vil gjøre alvor av løftene sine.
– Verktøy som dette kan være nyttig for EU. Først for å identifisere de store utslippskildene sine, deretter for å bestemme seg for hvor de skal sette inn innsatsen for å arbeide mot noen av nøkkelpunktene i Den europeiske grønne pakten. Det gjelder energi, transport, industri, klima og miljø, sier hun.
Europeiske land må utarbeide retningslinjer umiddelbart om de skal ha noen sjanse til å kutte utslippene med 55 prosent innen 2030, mener Muri.
– De har ikke tid til å sitte å diskutere mer. Dette kartet bør kunne hjelpe dem med å gå til aksjon, sier hun.
Småbyene er de egentlige vinnerne
Mange større byer, som Trondheim der store deler av NTNU holder til, har allerede utarbeidet oversikter over utslippene sine, så funnene fra Moran og forskningsgruppen kommer ikke som noen overraskelse. De som først og fremst drar nytte av dette er små byer og bygder, der lokale myndigheter ikke har ressurser til å utarbeide egne oversikter.
– Mange av småbyene har ikke kapasitet til å gjøre dette, sier Moran. – Mange av de rikere byene og myndighetene har allerede oversikt, men store deler av Europa mangler informasjon om størrelsen på utslippene sine. Her er det GHG-kartet kan bli til mest hjelp.
Artikkelen finnes tilgjengelig her som en forhåndspublisering.
Sent i oktober hadde denne forhåndspubliseringen, delt på Morans LinkedIn-side, mer enn 110.000 treff.
