Storbritannia forbereder seg på å miste 91 milliarder dollar og titusenvis av formuende innbyggere. Men det er ikke bare en britisk krise – det er en europeisk trend Norge har ledet an. Når skatt på eierskap og investering blir ideologisk, flytter kapitalen i stillhet. Resultatet er ikke bare lavere skatteinntekter, men svekket verdiskaping og tapte arbeidsplasser.
91 milliarder dollar. Så mye privat kapital vil forlate Storbritannia i løpet av 2025, ifølge den nyeste rapporten fra Henley & Partners. Samtidig viser tallene at 16.500 dollarmillionærer flytter ut. Bildet fra Visual Capitalist gjør dette brutalt tydelig. På toppen av listen troner De forente arabiske emirater med netto tilflytting av 9.800 millionærer. Nederst finner vi Storbritannia. Dette er ikke bare en global trend. Det er en konsekvens. Og i bunn og grunn er det en historie om politikk – og om Norge.
Norge gikk foran – Storbritannia følger etter
For dette er ikke en utvikling Storbritannia selv har skapt. Det er en kurs de har valgt å kopiere. Den samme kursen som Norge har vært først ute med i Europa: en politikk som skattlegger privat eierskap hardere enn før, og som undergraver incentivene for å investere og skape verdier i eget land. Norge har siden 2021 gått i bresjen for en mer aktiv og ideologisk betinget beskatning av næringskapital. Økt formuesskatt på selskapseide aksjer, kraftig redusert verdsettelsesrabatt og en ny exit-skatt på urealiserte gevinster har forverret investeringsklimaet. Samtidig har opsjonsbeskatning og arbeidsgiveravgift for unge gründerselskaper fjernet viktige verktøy for vekst og rekruttering.
Storbritannia følger nå etter. Labour har fjernet den såkalte “non-dom”-ordningen, som tidligere gjorde det mulig for internasjonale investorer å bo i landet uten å bli fullt skattepliktige.
Investorvisum er borte. I tillegg varsles skjerpelser i eiendomsskatt, kapitalskatt og arveavgift. Begrunnelsen er kjent: økonomisk utjevning, rettferdighet og at “de som har mest, må bidra mer”. Det er den samme retorikken som vi kjenner fra norsk skattepolitikk de siste tre årene.
Exit skjer i stillhet, ikke i protest
Kapitalflukt skjer ikke med horn og plakater. Den skjer i stillhet. Kapital reagerer ikke med protest – den reagerer med bevegelse. Når lokale eiere flytter ut av Norge og over til Sveits, eller gründere velger å etablere neste ansettelse i København fremfor Oslo, så gjør de det ikke i sinne. De gjør det fordi det er rasjonelt. Forutsigbarhet, likviditet og skatteposisjon betyr noe. Og det vet de fleste investorer. Som Hirschman formulerte det i sin klassiske modell: når lojalitet er brutt, og stemmen ikke når frem, velger folk å forlate systemet. Exit er ikke opprør – det er en justering.
Jeg har selv sett dette utfolde seg gjennom mitt forskningsarbeid med eiere og investorer i Vestfold, Telemark og Buskerud. Mange av dem uttrykker den samme bekymringen: Skatteregimet gjør det stadig mindre attraktivt å investere i egne selskaper. Usikkerheten gjør det vanskelig å planlegge, og marginale beslutninger tipper i feil retning. Flere har sluttet å investere privat i norske vekstselskaper. Noen har flyttet. Andre lar være å ansette.
Dette bildet ble ytterligere bekreftet da jeg tidligere i år presenterte våre funn på EDUCON 2025 i London, en av Europas største akademiske møteplasser for innovasjon og entreprenørskap. Der møtte jeg kolleger og næringslivsledere fra hele verden, som med stigende forbauselse så hvordan Norge – og nå Storbritannia – valgte å skattlegge sine egne verdiskapere ut av landet.
Andre land vinner på tillit og forutsigbarhet
Samtidig skjer det motsatte andre steder. Land som UAE, USA og Sveits vinner frem på det nye internasjonale investorkartet. UAE har ingen formuesskatt, ingen inntektsskatt og en politikk som aktivt tilrettelegger for investorer og gründere. USA tilbyr skattemessige fordeler for reinvestering, og Sveits har lav selskaps- og formuesbeskatning kombinert med høy rettssikkerhet. Det disse landene har felles, er ikke bare lave satser – det er tillit til privat eierskap og en politisk stabil ramme rundt verdiskaping.
Og det er nettopp det Norge nå risikerer å miste. For hver investor som flytter, forsvinner ikke bare skattegrunnlag – det forsvinner investeringsevne, arbeidsplasser og lokal verdiskaping. Dette rammer særlig vekstnæringer som teknologi, eiendom og eksportindustri, hvor kapital og kompetanse er mobile og der beslutningene tas på marginen.
Når eiere ikke lenger har tillit til at reglene står fast, lar de være å satse. Når skattleggingen av kapital som er investert i norske selskaper blir for høy, velger man heller trygghet i utlandet enn risiko hjemme. Da svekkes ikke bare enkeltaktører – da svekkes hele samfunnets økonomiske bæreevne.
Veien videre: Gjenreis tilliten til privat eierskap
Det er ikke for sent å snu. Men det krever politisk mot. Norge må reversere kursen og gjenreise tilliten til næringskapital og privat eierskap. Det betyr å fjerne exit-skatten, gjeninnføre nøytrale vilkår for kapital bundet i norske selskaper, og skape insentiver for reinvestering og langsiktig eierskap. Ikke fordi vi skal skjerme de rikeste – men fordi vi skal sikre de beste rammebetingelsene for vekst, sysselsetting og omstilling.
Kapitalflukten fra Storbritannia er et speilbilde av Norge. Vi må lese dette bildet før det er for sent. Det neste flyet som letter fra Gardermoen tar kanskje ikke bare med seg en eier – det tar med seg en fremtid vi ikke får tilbake.
Av Dr. Glenn Agung Hole, førsteamanuensis i entreprenørskap og økonomi ved Universitetet i Sørøst Norge.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
