Det starter med at man mister pusten. Ikke nødvendigvis fordi man løper – men fordi man løper fra seg selv.
I mitt arbeid med høytpresterende toppledere ser jeg det igjen og igjen: mennesker som lever med fullt tankesett, men tom kropp. De er vant til å stå stødig, snakke med autoritet, og løfte ansvar ingen andre tør å ta i. Likevel vakler de – når lyset slukkes. Når kalenderen er tom og stillheten bråker.
Så hvor begynner man?
Med fotfeste. Det aller minste stedet du kan stå – og si: «Herfra går jeg ikke lenger vekk fra meg selv.»
Ikke med perfeksjon. Ikke med dietter, regime eller krav. Men med kontakt. Med deg. Med kroppen din. Med det som egentlig betyr noe, men som har blitt kvalt i e-poster, budsjetter, møter og mål.
Uroens kostnad
Uro er ikke alltid frykt. Noen ganger er det bare kroppen som prøver å rope: «Det du gir verden, gir du ikke deg selv.»
Vi snakker ofte om investering som noe utenfor oss. Penger, eiendom, tid. Men helse er den mest grunnleggende investeringen vi har – og den eneste som garantert påvirker alle andre.
Det handler ikke om helgerykk og nyttårsløfter. Det handler om å vokse røtter, ikke bare strekke seg opp og frem.
Fra fotfeste til rotfeste
Fotfeste handler om å kjenne bakken under deg. Rotfeste handler om å stå der – selv når det blåser.
For noen starter reisen med å legge inn en time i kalenderen sin som ikke kan flyttes. Den er mer hellig enn møter med CFO eller styreleder. Den heter «meg». Den er blokka ut. Den heter «pause».
Andre begynner med å spise sitt første måltid sittende, i stillhet. Ikke foran en skjerm. Ikke med telefonen i hånda. Men med smak. Med tilstedeværelse. Med respekt for drivstoffet som holder kroppen gående.
Noen må først tørre å kjenne etter hvor mye de egentlig har ignorert. Det er det vondeste. Men det er også inngangen til noe sant.
Hva det kan bety i praksis
- Å prioritere søvn like høyt som budsjettene dine.
- Å trene for å kjenne deg levende, ikke bare for å holde deg “i form”.
- Å gå saktere for å kunne stå sterkere.
- Å logge av – før kroppen tvinger deg til å gjøre det med sykemelding.
- Å sette grenser. Ikke bare for tiden din – men for hvem og hva som får tappe deg.
Dette handler ikke om “life hacks”. Det handler om livsvalg.
Eller kanskje det heller er slik: lifehacks er egentlig bare gode livsvalg – satt i perspektiv.
For å si det rett ut:
Dette handler ikke om trening. Det handler ikke om sixpack eller skritteller. Det handler om selvrespekt.
Du vet allerede hva du ville sagt til en ansatt som løper uten pauser, ignorerer kroppens signaler, og sier «jeg har ikke tid til å spise». Du ville kalt det uforsvarlig.
Hva kaller du det når det gjelder deg selv?
Avkastningen
Når helse får førsteprioritet, skjer det noe magisk. Ledere tenker klarere. Beslutninger treffer bedre. Relasjoner blir ekte. Tilstedeværelsen vender tilbake.
Og kanskje viktigst av alt: det vokser noe nytt i deg. Ikke stress, men styrke. Ikke utmattelse, men utholdenhet. Ikke distanse, men dybde.
Da er du ikke lenger bare en som presterer. Du er en som står.
Med fotfeste. Med rotfeste.
Klar for å blokke ut en time i kalenderen?
