De siste års renteøkninger har ført til at avkastning på rentefond har begynt å bli attraktive igjen, etter en lang bølgedal i årene mellom finanskrisen og Covid.
Rentefond var før det ofte en stor del av investorers portefølje, fordi de hadde en veldig ettertraktet egenskap – motsatt korrelasjon med aksjer. Denne korrelasjonen har vært mye svakere de siste årene pga. høy inflasjon, men nå som inflasjonen begynner å nærme seg stabile lave nivåer, vil man kunne se at denne egenskapen er tilbake – og dermed vil dette være et godt argument for å øke renteandelen i ens portefølje, i tillegg til at man har fått opp mot 10% avkastning i enkelte rentefond.
Rentefond består som de fleste kanskje vet av lån til bedrifter eller det offentlige, der man bruker et påslag i tillegg til den risikofrie markedsrenten (i Norge som oftest Nibor) som total rentesats. Påslaget varierer mest i forhold til selskapets soliditet, da det skal i hovedsak speile risikoen for at selskapet ikke skal klare å betale enten de månedlige rentebetalingene, eller lånet i sin helhet. I motsetning til vanlige lån til private er det som oftest ikke noe fast avdragsbetaling, slik at som oftest er avdragsfritt fram til det det skal innfris i sin helhet ved utløp/forfallsdato. Dette er og typisk noe en forvalter vil se etter, for om det er mange lån som skal innfris på samme tid kan det også føre til problemer for bedriften.
En god del av disse låneavtalene til bedrifter har ofte det man kaller “covenants”, dvs. visse betingelser, som om brutt, utløser beskyttelse eller fordeler for långiver. Disse covenantsene kan være at egenkapitalen skal være en viss andel av total gjeld, at driftsresultat skal holde seg positiv, også videre. Om disse brytes kan det være at lånet forfaller i sin helhet, at renten øker, at man har krav på å få en viss eierandel i selskapet også videre.
Dette er en (+) artikkel.
På Investornytt kan du orientere deg og få innsikt i alle markeder.
