– Carola minnet meg om noe viktig. Hun sa «Du har en sang inni deg». Det er lett å glemme, sier Ina Wroldsen.
Den internasjonalt kjente låtskriveren, som har skrevet låter for store stjerner, fikk Carola til nærmest å måpe av begeistring over sin versjon av «Främling». Det skjedde i den første episoden av «Hver gang vi møtes», sendt tidligere denne uken.
– I iveren etter å komme meg et sted, gjøre det bra, var det lett å glemme hvorfor jeg begynte med dette. Jeg drev business i bransjen heller enn å være artist.
Ina Wroldsen er kjent som «den strenge» i «The Voice». Men hun har vært enda strengere med seg selv. Terapeuten hennes, som hun har gått til i senere år, ber henne gi seg selv de samme rådene hun gir andre.
– Det er fryktelig vanskelig. Jeg hadde jo aldri snakket til en deltaker i «The Voice» slik jeg snakker til meg selv, medgir Wroldsen.
Selv ble hun kåret til årets internasjonale suksess i Spellemann allerede i 2017. To år senere gikk hun på en smell hun beskriver som «ganske tøff». Den snakker hun om i lørdagens andre episode av «Hver gang vi møtes», der det er Wroldsen og sangene hennes som løftes fram.
– Det hadde vært et travelt år med mye stress. Det kulminerte i at stemmen min bare forsvant. Og den ville ikke komme tilbake. Det føltes som om noen hadde gått inn i systemet mitt og slettet den. Pusteteknikker, klangrom, alt forsvant. Så jeg var i en posisjon der jeg var nødt til å lære meg å synge igjen. Men det var vesentlig vanskeligere enn da jeg var sju år gammel. For jeg visste ikke hva jeg sang for!
Ina Wroldsen retter seg opp i stolen, dette er kjernen i det å være artist, sier hun:
– Som låtskriver kan jeg ha forskjellige roller i forhold til forskjellige artister, som jeg skal bistå. Men som sanger må du ha noe å si – og da kom jeg tilbake til noe av det samme som Carola minnet meg om: At jeg har en sang inni meg, og den måtte jeg finne tilbake til.
Flere av de andre «Hver gang vi møtes»-artistene forteller om hvor personlig og sårbart det å være artist er. Thomas Dybdahl, som blir å se i episoden 11. januar, hevder at det «ikke finnes en mer utrygg yrkesgruppe enn artister».
Det kjenner Ina Wroldsen seg igjen i:
– Det er et paradoks at vi er kreative mennesker på ett felt, som må gå ut og gjøre mange ting som vi ofte er ukomfortable med. Som dette – å møte presse, sitte i en intervjusituasjon. I dag må artister hele tiden lage seg sitt eget innhold, markedsføre seg selv med content i sosiale medier, noe plateselskapene følger med på: Er du populær nok? Det er et ganske umenneskelig press. Denne bransjen har alltid vært tøff, men det er ekstra tøft nå, tror hun.
– Og så vrir du skruen litt ekstra til og stiller opp i «Hver gang vi møtes». Hvorfor sa du ja denne gangen?
– Jeg følte at det var på tide. Skal man gjøre noe sånn som dette, blir man blottlagt – uansett om du vil eller ikke. Jeg var ikke klar til å gjøre dette før nå. Jeg har brukt mye tid på å være redd, noe jeg har kamuflert som sinne.
Ina Wroldsen innså at hun bare «måtte kaste seg uti det». Venninnen Maria Mena fortalte henne at årsaken til at hun la ut på turné ikke lenge etter at hun fikk sønnen, var fordi hun ikke måtte bli redd for det. Da innså Ina Wroldsen noe:
– Jeg hadde rukket å bli redd for å synge.
I ettertid kaller hun sangstemmen som forsvant, for «både det verste og det beste som har skjedd meg».
– Det høres jo helt galimatias ut, men det verste var å bli fortalt at det var noe i mitt tankesett som forårsaket det. Jeg la så mye selvverdi i det at jeg kan synge. Det var meg, jeg har alltid kunnet synge, hele livet. Hvem og hva var jeg når jeg ikke kunne det lenger? sier hun og svarer seg selv:
– Jeg tenkte at jeg er kanskje ikke en som folk liker så godt, men jeg er god til å synge. Jeg er kanskje ikke så veldig sjarmerende, men jeg er god til å synge. Det var alltid trumfkortet mitt. Når du mister det, ble det fryktelig svart. Det mørket måtte jeg lære meg å håndtere, lære meg å navigere i – og så måtte jeg lære meg å lete etter lyset.
Det tok sin tid – og Ina Wroldsen sier hun fortsatt jobber litt med å finne ut hvorfor hun synger. Men resultatet er at hun i dag har fått en helt annen respekt for sin egen kreativitet og sangstemme.
– Nå har jeg lyst til å lede med glede, og da passet det fint å bli med på «Hver gang vi møtes». For meg var det jo nesten en musikalsk rehab, sier hun.
– Jeg har aldri vært så redd før som da jeg skulle opp og synge «Främling» med Carola sittende rett foran meg, men nå gjør ikke redselen noe lenger. Jeg fikk jo også se at alle de andre var redde – for det er de. Selv de største av dem.
(©NTB)
