(+) Hva skjer hvis Norge sier opp eller krever reforhandling av EØS-avtalen?

Diskusjonen om vårt forhold til EU tiltar igjen i styrke. Dette reiser spørsmål som særlig langsiktige investorer og entreprenører bør sette seg inn i.

EØS-avtalen har vært sentral for Norges økonomiske forhold til EU i over tre tiår, og gir tollfri adgang til det indre markedet. Samtidig er avtalen omstridt, særlig på grunn av manglende folkeavstemning ved inngåelsen, tap av suverenitet og press fra EU-lovgivning på små og mellomstore bedrifter (SMB-er).

Mens Arbeiderpartiet og Høyre ønsker EU-medlemskap, vil Rødt, INP og Norgesdemokratene ut av EØS, og Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil reforhandle avtalen. Her presenterer jeg konsekvenser, utfordringer og muligheter ved oppsigelse eller reforhandling.

Juridiske rammer

Ifølge EØS-avtalens artikkel 127 kan Norge si opp avtalen med ett års varsel. Reforhandling er ikke forbudt, men avtalen gir ingen klare retningslinjer for prosessen, noe som gjør utfallet usikkert. EU-kommisjonen, som tradisjonelt støtter tettere integrasjon, kan motsette seg endringer eller presse på for at Norge skal få fullt medlemskap.

Norges forhandlingsposisjon

Norges rolle som leverandør av olje, gass og fornybar energi gir en viss forhandlingsmakt, særlig på grunn av EUs høye energipriser og klimamål. Likevel er denne makten begrenset. EU kan diversifisere energikilder, som LNG fra USA, og Norges økonomi er liten sammenlignet med EUs (3 % av EUs BNP). 80 % av norsk eksport går til EU, noe som gir EU sterke forhandlingskort.

Økonomiske konsekvenser

Ved oppsigelse vil Norge falle tilbake på handelsavtalen fra 1973, som gir tollfri handel for industrivarer, men ikke for sjømat (f.eks. 2 % toll på laks) eller landbruksvarer. WTO-regelverket vil gjelde for andre sektorer, noe som kan øke eksportkostnader. Tjenester, kapitalflyt og personbevegelse vil bli begrenset, og ramme sektorer som finans og teknologi. Brexit viser at usikkerhet kan føre til eksporttap, og EU kan innføre mottiltak som tollbarrierer. SMB-er, som er avhengige av eksport, vil rammes hardest, mens store selskaper som Equinor og Mowi har bedre tilpasningsevne.

Muligheter for alternative markeder

Oppsigelse kan styrke handel med land som USA, Kina og Storbritannia. Norge eksporterer allerede sjømat til USA (3-5 % toll) og Kina (10-15 % toll), men regulatoriske krav og tollsatser begrenser potensialet. Den bilaterale avtalen med Storbritannia fra 2021 er lovende, men britenes økonomi er langt mindre enn EUs. Selskaper utenfor EU kan ha insentiver til å støtte anti-EØS-bevegelser for å få tilgang til Norges marked, men slik støtte må håndteres transparent for å unngå kritikk.

EUs polarisering og mulig dominoeffekt

En norsk oppsigelse kan inspirere Island, Liechtenstein og Sveits til å kreve endringer i sine avtaler. EU-skeptiske partier som Fratelli d’Italia (Italia), AfD (Tyskland) og Rassemblement National (Frankrike) kan bruke Norges eksempel til å presse på for mer nasjonal uavhengighet. EUs polarisering mellom globalistiske og nasjonalistiske krefter kan gi Norge allierte i forhandlinger, men EU-kommisjonen kan svare med sanksjoner for å motvirke fragmentering.

Interne asymmetrier i Norge

Store selskaper som Equinor og Mowi nyter godt av EØS-avtalen og har ressurser til å lobbe gjennom NHO. SMB-er opplever at EUs reguleringer favoriserer de største bedriftene. Gratispassasjerproblemet hindrer SMB-ers koordinering: Mange ønsker endring, men håper andre tar kostnadene ved å kjempe. For å overvinne dette må anti-EØS-bevegelser skape insentiver for deltakelse, som felles organisasjoner eller synliggjøring av suksesshistorier. En sentralisert strategi, som gjennom Nei til EU, innebærer risiko relatert til intern uenighet og sårbarhet for skandaler.

Strategier for endring

For å lykkes med oppsigelse eller reforhandling kan følgende strategier vurderes:

Bygge koalisjoner: Opprette organisasjoner for SMB-er, finansiert gjennom små bidrag, og søke støtte fra ikke-EU-selskaper som ønsker markedsadgang.

Utnytte EUs polarisering: Alliere seg med EU-skeptiske bevegelser i EU-land for å presse frem fleksible avtaler.

Fokusere på narrativer: Fremheve ulemper som tap av kontroll over fiskeri, konkurransepress på SMB-er og EUs reguleringer, samt skissere en bilateral avtale som sikrer markedsadgang.

Mobilisere opinionen: Bruke plattformer som X og lokale kampanjer for å nå unge velgere og SMB-er.

Samarbeide med politikere: Bygge allianser med Senterpartiet og Rødt, samt med INP og Norgesdemokratene hvis de lykkes i Stortingsvalget, for å kreve en konsekvensutredning i Stortinget.

Redusere storbedriftenes innflytelse: Kreve åpenhet om lobbyvirksomhet og vise hvordan EØS favoriserer store selskaper på bekostning av SMB-er.

Konklusjon

Oppsigelse eller reforhandling av EØS-avtalen er juridisk mulig, men innebærer økonomisk usikkerhet og risiko for EU-mottiltak. Det er mulighet for betydelig økt handel med USA, Kina og Storbritannia, men det spørs om det fullt ut kan erstatte EUs marked.

EUs polarisering og en potensiell dominoeffekt kan gi Norge forhandlingsstøtte, men interne asymmetrier og gratispassasjerproblemet må overvinnes gjennom samlende koalisjoner og målrettede kampanjer. En åpen debatt om Norges forhold til EU er avgjørende for å sikre en balansert vurdering av alternativene.