München. 1 Juli 2020.
Det så ut som en ordinær onsdagsmorgen, en slumrende sommerdag under den bavariske solen. Den lyseblå himmelen var dempet av et tynt skydekke som så ut til å lette når som helst. Arbeidere som knapt hadde gnidd søvnen ut av øyekroken hastet igjennom portene med blikket låst på et fast punkt ved føttene. En urolig knute knyttet seg i magen da de så kameramannskap og reporterne som sirkulerte utfor det inngjerdete området som sultne ulver. Det raslet lett da brisen tok tak i de vårgrønne bladene som dekket busker og trær rundt den mørkegrå, kalde fasaden til kontorbygget i Einsteinpark. Det hadde stormet godt rundt selskapet i det siste, men det hadde toppet seg da CEO Markus Braun ble arrestert mistenkt for korrupsjon noen dager i forveien. Jan Marsalek var som forduftet i løse luften og selskapet hadde søkt om insolvens noen dager i forveien, men allikevel var knuten i magen strammere i dag av en eller annen grunn. Menn og kvinner fra myndighetene trasket igjennom gangene med farevarslende, signalgule vester. De ansatte ble beordret som usle kriminelle om å ikke ta på noe og forlate bygningen eskortert ut av en vestkledd autoritetsfigur. Kameramannskapet på utsiden fokuserte linsen på den glasskledde fasaden og fanget en intetanende Wirecard ansatt i en følelsesladd telefonsamtale, ansiktsuttrykket avslørte maktesløshet, frustrasjon og håpløshet. Over vinduet hennes hang et digert Wirecard-skilt, den tidligere teknologiyndlingen hadde dratt navnet, rykte og de ansatte igjennom søla og tilbake lå korthuset i ulmende ruiner.
Storskala korrupsjon og selskapssvindel: TP € 0.00 per aksje. Zatarrarapporten
I starten på 2016 dukket det opp en over 100 sider lang rapport om Wirecards skyggefulle forretningsmodell. Rapporten ble kjent som Zatarrarapporten og etter alle definisjoner slaktet de anonyme bakmennene selskapet og selskapets ledelse etter alle kunstens regler. Mistanke om hvitvasking, korrupsjon, markedsmanipulasjon og svindel var stikkord uthevet med kraftige, røde bokstaver i rapporten. Bevisene pekte mot tidligere CEO av betalingsløsninger Dietmar Knochelmann som arkitekten bak systematisk svindel av betalingsgigantene Visa og Mastercard. Israelske myndigheter tok ut tiltale mot Knochelmann for hvitvasking og selskapssvindel under sin tid som CEO (2006 – 2009) for Wirecards betalingsløsninger. Ifølge rapporten var det usannsynlig at CEO Markus Braun og CFO Burkhard Ley ikke visste om Knochelmanns lyssky virksomhet.
Bedrageriet og andre regelbrudd pågikk i perioden 2006 til 2009, Cal og seks ledere, Knochelmann inkludert svindlet ifølge aktoratet betalingskortutstederne MasterCard og Visa ved å feilaktig å tilby kredittkort tjenester til onlinebaserte spillselskaper. Etterforskerne sa at forretningen ble så stor at selskapet opprettet en ny enhet Cal International for å håndtere mengden.
Israelske myndigheter og media var nådeløs i sin fremstilling av Wirecards ledelse og var fast bestemt på å henge de skyldige på korset. Ifølge det Israelske mediehuset Globe, var Dietmar Knochelmann blant de seks individene i Riksadvokatens uttalelser.
Det mistenkes at de to selskapene har gjennomført betalingstjenester for nettbaserte spillselskaper ved hjelp av feilkoding for å klassifisere dem som legitime handelsaktiviteter. Wirecard og Cal International godkjente selskap som kunder uten korrekt identifiserings prosedyrer og andre bedragerske aktiviteter.
Konklusjonen i Zatarrarapporten var ikke til å ta feil av, Wirecard var som andre før dem hadde påpekt, et luftslott, et sprekkeferdig fundament bygget på hvitvasking, bedrageri og kriminelle ledere. Rapporten stilte også spørsmål til Knochelmanns resignasjon fra Wirecard som offisielt skjedde i 2009, men beviser Zatarrarapporten la frem kunne så tvil i dette. Skandalen i Israel var langt i fra en isolert hendelse, men kun en brikke i Wirecards forretningsmodell.
Wirecard slår tilbake ved hjelp av tyske finansmyndigheter.
Wirecard kvesset klørne og nektet å gi seg uten kamp. Selskapets tidligere mentalitet hadde vært at angrep var det beste forsvar og denne gang skulle det ikke være noe annerledes, men de trengte allierte. BaFin, Tysklands finansvaktbikkje gikk inn med lukkede øyne da Wirecard inntok offerrollen og hevdet at svertekampanjen mot dem var på bestilling av shortselgere. I flere år hadde BaFin holdt Wirecard trygt under vingene og avist anklager og rapporter som satt selskapet i ett negativt lys. BaFin gikk ikke av veien for å opprette sak mot journalister som hadde uttalt seg negativt i artikler som handlet om Wirecard lyssky virksomhet, det tyske finanstilsynet hevdet journalistene samarbeidet med shortselgere for å manipulere markedsprisen til Wirecard.
I 2016 spilte BaFin samme note og startet etterforskning mot mennene bak Zatarrarapporten for markedsmanipulasjon. For Wirecard var ikke dette nok. Etter flere bestikkelsesforsøk, som kom helt fra toppen, kjørte Wirecard hardt ut mot det de kalte svertekampanjen mot selskapet. Lurkende i det skjulte hyret Wirecard inn etterforskere og hackere for å lage en egen svertekampanje mot de som ble sett på som fiender. Da 2016 nærmet seg slutten, begynte FT journalist og mannen bak House Of Wirecard serien på Alphaville, Dan Mccrum å legge merke til uvanlig aktivitet på nettet. Skjermbilder av mailkorrespondanse mellom journalisten og en privatetterforsker dukket plutselig opp på internett åpent for alles øyne. Om ikke det var bekymringsverdig nok, så var e-post korrespondansen etterfulgt av fabrikkerte chat-meldinger som angivelig skulle bevise at FT journalisten var i sammensvergelse med hedgefondforvaltere om å manipulere markedsprisen til Wirecard. På det populære nettsamfunnet Twitter dukket det opp anonyme bot-profiler som postet falske nyheter som beskrev journalisten som en kriminell på vei inn i fengsel. En respektert analytiker fra Commerzbank kastet seg på hylekoret og malte journalisten i et dårlig lys.
I går publiserte serieforbryteren fra den velrenommerte avisen FT, Dan Mccrum en ny negativ artikkel om Wirecard. Som før kom artikkelen ut etter en oppsving i shorthandel i ukene i forkant. Vi mener at her er det åpenbar markedsmanipulasjon. Vi er mer bekymret over den aktive rollen FT har i markedsmanipulasjonen.
Fintech yndlingen
Revisjonen fra EY viste ingen tegn til regnskapsjuks og kontantstrømmen var bedre enn konsensus, Wirecard svevde høyt på fintech himmelen. Investorene tok imot nyhetene med åpne armer og åpen lommebok, Wirecards aksjekurs doblet seg i verdi og all den negative publisiteten var et glemt kapittel i aksjonærkorttidsminne. Tyske banker og finansmyndigheter viftet vekk anklagene som ville konspirasjons teorier og markedsmanipulasjon. Wirecard var en tysk stolthet, ikke sett siden fotballandslaget tok EM-gull i 1996. USA hadde Silicon Valley, men i Tyskland vokste en utfordrer seg sterk med en politiskelite i ryggen. På under to tiår hadde Wirecard vokst fra en liten aktør svømmende i vannkanten med baderinger på, til å bli tatt opp i den prestisjefulle indeksen for de største selskapene i Tyskland. DAX indeksen ble neste stoppested i 2018 da Commerzbank ble danket ut til fordel for den tyske fintech yndlingen. Markedsverdien til Wirecard skulle aldri bli høyere enn den var på denne tiden, med en markedsverdi på rundt 24 milliarder euro var selskapet større målt i MCap enn den tyske gigantbanken Deutsche Bank. I kulissene, 137 kilometer nord for ekvator hadde murringene om ulovlig aktivitet begynt å infisere seg i hovedkontoret i Singapore. Den juridiske avdelingen hos Wirecardkontoret i Løvebyen, som Singapore betyr på gammelindisk ville starte en intern gransking av tre medlemmer av finansteamet etter en varsler hadde stått frem.
Varsleren
Pavandeep Gill vokste opp i en subsidierte bolig sammen med sin mor, med sterke moralske overbevisninger i Singapore. Hun var ambisiøs og målbevisst på vegne av sin sønn og motiverte ham igjennom byens beste skoler. Gill ble ansatt i Wirecards juristavdeling i September 2017, med ansvar for Asia-regionen, men rapporterte direkte til München. Den nyansatte juristen hørte tidlig rykter som sirkulerte på kontoret, om bøying av regler og tøying av lover, men det var ikke før to ansatte anklaget kollegaer for regnskapsjuks han innså alvoret. Prosjekt Tiger ble opprettet, en intern granskning som fokuserte på uregelmessigheter i selskapet, med spesielt fokus på den unge indonesiske lederen Edo Kurniawan. Edo var lederen for regnskapet i Asia-regionen og Gill beskrev ham som den tredje viktigste ansatte i selskapet innen finans og regnskap globalt. Prosjekt Tiger fant raskt beviser for ulovlig atferd i selskapet, hvor ansatte fabrikkerte fakturaer og forfalsket kontrakter og Pav Gill syntes det var merkelig at en med så lite erfaring som Edo var ansatt i så viktig stilling. Han ble sjokkert da COO Jan Marsalek tok kontroll over granskningen og da Marsalek sammen med toppledelsen globalt vendte det døve øret til da det ble snakket om uregelmessighetene.
Et normalt selskap, da spesielt et børsnotert selskap ville suspendert de umoralske aktørene selv om det bare var for synsskyld.
Gill hadde brukt opp kreftene og motivasjonen var langt nede i en bølgedal. Hele granskningen hadde han jobbet i konstant motbakke. Ledelsen var enten ikke villig til å innse at ble utført storstilt regnskapsjuks eller så var de med på leken. Selskapet hadde viste en tendens til å ødelegge granskningen i tre måneder og nå hadde juristen fått nok. Han leverte inn oppsigelsen, men ikke før han hadde sikret seg databevis som pekte virksomhetens ulovligheter. For Gill var prøvelsen over, han ville bare glemme alt og jobben en annen plass, men Wirecard ville det annerledes.
De prøvde å ødelegge meg. Personlig, profesjonelt og følelsesmessig.
Mystiske skikkelser lurket rundt leilighetskomplekset hans, snakket med naboene og virket interessert i leiligheten hans. Da han ble innkalt til jobbintervju føltes det som han ble lokket til å fortelle om Wirecard og taushetserklæringene han hadde signert. Han ville ikke gå til politiet med trakasseringsanklager, men han måtte gjøre noe så han kontaktet FT som ville ta saken hans videre. Noen nervepirrende måneder senere ble artikkelen publisert og Wirecard måtte nok en gang svare for seg. Denne gang var det CEO Markus Braun som måtte forsvare selskapet navn og rykte til analytikerne.
Etter Pavandeep Gills avsløringer og FTs artikkel, gikk Wirecard rett i forsvarsmodus og spilte de samme kortene som alltid. De beskylte ondsinnede hedgefond og grådige shorthandlere for å takle i knehøyde. Nok en gang var den griske sammensvergelsen ute etter å utgi feilaktig informasjon for å knekke aksjekursen. Hvor lenge kunne Wirecard spille den samme låten med hakk i platen?
Mer om dette i del 3.
