Østerrike 19 juni 2020:
Det var stille og folketomt på den lille flyplassen 4 kilometer fra småbyen Bad Voslau i Østerrike. Sigarformede skyer svevde lufting og lydløst på sommershimmelen over kontrolltårnet. Det var rundt 20 varmegrader, men en avkjølende trekk fra nordvest gjorde at sommerdagen føltes litt kaldere. Dekkene kvinte da taxisjåføren la en tung høyrefot på gasspedalen og bilen forsvant rundt svingen. Tilbake i eksosrøyken stod en mann kledd i Ravnsorte treningsklær, capsen var trukket langt nedover den høye pannen og skjermen skyggela de mørke øynene. Mannen hadde blikket godt festet mot skotuppene sine i det skyvedørene åpnet seg, og den kalde luften fra airconditionanlegget slo han i ansiktet i det han gikk inn i terminalen. En aldrene flyplassansatt skiftet søppelsekk fra bossdunken og smilte bredt til ham, mannen ga henne et kaldt, påtatt smil i retur og dro en rastløs hånd over tredagersskjegget på haken før han svingte til høyre med vaklende fotfeste. Han fiklet med nervøse fingre over mobilskjermen, kroppsspråket var engstelig og utilpass. Det rykket bekymret i brystpartiet da en dør med skiltet «kun ansatte» åpnet seg og en høy, slank mann i pilot uniform stod smilende ved dørterskelen. «Herr Marsalek?»
19 juni 2020 spente Jan Marsalek seg fast i setet, om bord i et lite, strømlinjet formet Cessna privatfly. Dette var kun dager før den tyske fintech yndlingen søkte om insolvens. Turbulensen rundt betalingsselskapets regnskapsføring hadde vokst seg så kraftig at styret, pressen og revisorer krevde svar fra ledelsen i Wirecard. Noen få dager etter at det lille Cessna flyet takserte ut på rullebanen på den lille flyplassen utenfor byen Bad Voslau med destinasjon Minsk, Hviterussland, ble Wirecards CEO, Markus Braun arrestert mistenkt for korrupsjon. Siden den gang har Marsalek klatret på Interpols liste over Europas mest ettersøkte personer. Hvilken stein den Østeriske eks-COO gjemmer seg under er fremdeles usikkert, men Moskva blir ofte nevnt som en potensiell frihavn for den etterlyste mannen.
Se hele tidslinjen oppsummert HER
Wirecard – Fra porno til DAX30
Wirecard ble grunnlagt i 1999 drøye 1 år og 3 måneder før NASDAQ Composite indeksen var på sitt høyeste under Dot-Com boblen. Da NASDAQ og internettrelaterte selskap begynte fallet etter toppen i Mars 2000, begynte også det privateide selskapet Wirecard å tape markedsverdi. I januar 2002, hang Wirecard lammet i tauene og inn kom tidligere KPMG konsulent, Markus Braun i stillingen som CEO. Braun ville fokusere på å legge til rette for nettbaserte betalingstjenester, primært for gambling og pornonettsteder. Han hadde ambisjoner og store planer og ønsket å børsnotere det privateide selskapet, men han måtte ta bakveien. Blikket ble vendt mot Neuer Markt, en tysk indeks for unge tek-selskaper i vekst. Der var telefonservice selskapet InfoGenie AG listet og hadde siden 2000 falt dramatisk. Deutsche Börse ville til og med fjerne InfoGenie fra indeksen 2004, men ble stanset av retten. Wirecard øynet muligheten til å bli børsnotert gjennom en Reverse IPO, eller omvendt oppkjøp hvor Wirecard kjøpte nok aksjer i InfoGenie til å kontrollere skallselskapet på Neuer Markt for å så skiftet navn til Wirecard.
Etter flere skandaler og innsidehandler i selskaper listet på Neuer Markt bestemte den Deutsche Börse for å omstrukturere indeksen for å sminke omdømmet og TecDAX ble opprettet i 2003. I stedet for å ha 50 selskap listet slik det hadde vært i Neuer Markt, ble TecDAX en indeks for de 30 største teknologiselskapene i Tyskland, rangert like under DAX. Wirecard var listet i TecDAX fra 2006 til 2018 da selskapet ble tatt opp i den prestigefulle indeksen DAX, hvor 40 (30 selskap i 2018) av de største selskapene i Tyskland var listet. I 2018 hadde Wirecard en markedsverdi på 24 milliarder euro noe som overskygget verdien til den tyske gigantbanken Deutsche Bank.
Wirecard strekker ut tentaklene.
Markus Braun utnevnte landsmannen og den unge protesjeen sin Jan Marsalek til selskapets COO i 2010. Braun og Marsalek hadde ambisjoner om vekst og ville at Wirecard skulle tre inn på den globale scenen og vendte blikket østover for å innta den asiatiske scenen. Mens Braun og Marsalek satset på organisk vekst i Europa, så hentet Wirecard inn 500 millioner euro i frisk ny kapital fra aksjonærene for å starte en kjøpsorgie i Asia. Første ervervelsen var E-credit plus Singapore som senere ble omdøpt til Wirecard Asia Pte ltd. Videre fant Wirecard veien mot Oseania for å etablere seg i New Zealand og Australia i 2014, men de stoppet ikke der. Det store målet, var markedet like over Atlanterhavet. Citigroup var en av verdens største investeringsbanker med hovedkontor i New York. I 2012 begynte Federal Reserve og stress teste de store bankinstitusjonene for å måle hvordan de ville håndtere en ny finanskrise. Med de kriteriene Fed la til grunn så strøk Citigroup testen både i 2012 og i 2014. Wirecard hadde følerne ute i USA og i 2016 kjøpte tyskerne forhåndsbetalte betalingskort tjenesten av Citigroup og med det hadde Wirecard en fot innenfor den amerikanske døren.
House Of Wirecard.
Det begynte å slå sprekker i Wirecard fasaden da Financial Times i 2015 publiserte artikkelen House Of Wirecard på FT Alphaville. Journalisten Dan McCrum tok et dypdykk i det fremdeles lite kjente, tyske selskapet, som på den tiden kun var verdsatt til 5 milliarder Euro. Millioner av euro flakset ut av selskapet i «forhåndsbetalinger» i forbindelse med oppkjøp av mindre selskap. Forhåndsbetalingene skulle gi eksklusive rettigheter til oppkjøpssamtaler mellom selskapene og Wirecard. Innbetalingene havnet bare som en liten fotnote i årsrapporten og ble noen år etterpå ført som Kundeforhold. «Jeg vet ikke om kunder som ville vært villig til å betale en så stor andel av kjøpesummen for å få eksklusivitet, det var ikke vanlig i Asia -avtaler.» Sa en erfaren M&A advokat FT snakket med. Wirecard fortsatte sitt aggressive oppkjøpsraid av kundeforhold i Asia og skjulte gjeld som lån fra Wirecard ved flere anledninger.
Den kraftige veksten i immaterielle eiendeler og den uvanlige måten handlene ble gjort på var oppsiktsvekkende og etterfulgt av House Of Wirecard tok J Capital Research frem skalpellen og begynte å dissekere Wirecards skyggefulle Asiaforretninger. Da JCaps research-team pakket reisevesken for å dra på Asiaturne oppdaget etterforskerne at flere av datterselskapene til Wirecard i Sørøst-Asia bare var tomme skall, uten en fungerende organisasjon rundt seg. Trans InfoTech, et selskap Wirecard kjøpte i 2014, hadde hovedkontor i Singapore. Selskapet hadde rundt 20 ansatte, men burde hatt 100 for å kunne levere tilfredsstillende tjenester. Kontorlokalene til InfoTech i Hanoi og Ho Chi Minh var også underbemannede med 5 ansatte i et kontorlandskap for 50. Da nesen ble vendt mot Laos og Kambodsja klarte ikke J Capitals etterforskere å finne noe tegn til operativdrift for Trans InfoTech eller Wirecard. Telefonnummeret i Kambodsja var ikke aktivert, og da Susannah Kroeber fra J Capital besøkte kontorlokalet kom hun i kontakt med utleier som fortalte at det ikke var utleid lokaler til Wirecard, InfoTech eller andre med tilhørighet til det tyske Teknologiselskapet.
I Laos var den eneste adressen med tilknytting til Wirecard eller Trans InfoTech en postboks og telefonnummeret som var oppgitt var bare en telefonsvarstjeneste. Når Susannah besøkte adressen som var tilknyttet postboksen kom hun til et kinesisk dominert handelsdistrikt. Butikker, dagligvareforretninger og pengeoverføringstjenester som var i nabolaget hadde ikke hørt om InfoTech eller Wirecard.
Etter den omfattende, kontroversielle og dissekerende rapporten fra J Capital, konkluderte analyseselskapet at selskapet var et luftslott, et korthus i ferd med å falle. Dette var i sterk kontrast til analytikerne fra 23 banker som dekket selskapet, 17 hadde kjøpsanbefaling, 5 med hold og kun 1 med salgsanbefaling. Wirecard gikk hardt ut mot JCaps rapport og mente analyseteamet ikke forstod seg på Wirecards forretningsmodell. Analytikerne fra J Capital mente selskapet var overpriset og rapporten anbefalte leserne å gå short Wirecard.
Wirecardskandalen sluttet ikke der. Den hadde knapt nok begynt. Konflikter, kontanter i bæreposer, politiskbeskyttelse, trusler og arrestasjoner skulle senere bli synonymt med Fintech yndlingen fra Tyskland. Varslere, shorthandlere og massemedia kom til å rette lupen mot Wirecard før selskapet kollapset som et vaklende korthus.
Mer om dette i del 2.
