Folkerettseksperten Cecilie Hellestveit har skrevet bok om Ukraina-krigen og kommer med klare advarsler til norske politikere.
Forfatteren av bøker om krigene i Syria og Jemen tar i boken «Dårlig nytt fra Østfronten» et oppgjør med svart-hvitt-bildene som tegnes av krigen i Ukraina og påpeker hvordan den vil forandre Europa til det ugjenkjennelige.
Gjennom 22 teser forsøker Hellestveit å forklare bakgrunnen for krigen og hvilke geopolitiske følger den får, ikke minst for Norge og vårt forhold til omverdenen, først og fremst til Russland og EU.
– Jeg håper å kunne gi folk et litt større bilde av krigen og den økonomiske motkrigen mot Russland, sier Hellestveit til NTB.
Hellestveit etterlater ingen tvil om at Russlands invasjon av Ukraina var et klart brudd på FN-pakten, men mener samtidig at Vesten møter seg selv i døra.
Da USAs daværende president Bill Clinton i 1999 besluttet å bombe serbiske styrker ut av Kosovo-provinsen, var også det et brudd på FN-pakten. Det samme var USAs invasjon av Irak i 2003, påpeker hun.
President Vladimir Putin har gjentatte ganger vist til dette og hevder at det var USA som med disse krigshandlingene skapte en folkerettslig presedens. Vestlige lands tilnærming til maktbruk og folkerett oppfattes av Russland som dobbeltmoral, konstaterer Hellestveit.
Et av Russlands hovedmål i Ukraina er å sikre seg en landbro til Krim-halvøya og konsolidere sin rolle som Svartehavets stormakt, tror Hellestveit.
Azovhavet er utløpet fra vannveiene som binder sammen Russland gjennom elvene Volga og Don og via Kertsjstredet får Russland også adgang til Svartehavet. Stormaktene ruster opp maritimt og havene knytter verdensøkonomien sammen.
– Skulle Svartehavet blir en Nato-sjø, slik Østersjøen er i ferd med å bli etter Sveriges og Finlands medlemskap i Nato, vil alle russiske militære vannruter mot vest ende i nord, i Barentshavet. Russlands maritime kapasiteter vil dermed i større grad bli konsentrert i nord, i Norges nærområder, påpeker Hellestveit.
Skulle Russland tape krigen i Ukraina, vil trolig Kinas militære nærvær tilta i våre nærområder til støtte for Russland, frykter hun.
– Fortellingen om ukrainernes heltemodige kamp mot russiske invasjonsstyrker mobiliserer i så stor grad at det har vært enkelt for politikere i land som Norge å slå en strek over etterkrigstidens prinsipp om ikke å sende våpen til land i krig, konstaterer Hellestveit.
Norsk sokkel i Barentshavet, der oljen og gassen befinner seg, er ikke suverent norsk territorium og dekket av maktforbudet i FN-pakten. Et fremoverlent og militarisert Russland kan gi Norge betydelige utfordringer, noe norske politikere er uforberedt på, mener hun.
– Dersom Norge legger seg på et hardt sanksjonsregime, kan russerne se det som en utmerket anledning til sakte, men nærmest umerkelig å heve spenningene i Norges nærområder. Det kan koste oss dyrt, skriver Hellestveit, som minner om at Norge har inngått en rekke avtaler med Moskva om forvaltning og utnyttelse av fiske- og energiressurser.
Siden 1945 har norske militære deltatt i over 100 operasjoner i utlandet. Ingen har dreid seg om forsvar av landet. Norge har et forsvar på lavbluss som på ingen måte er skodd for ruskeværet vi har i vente. Vi har valgt den billigste løsningen og satser på amerikansk hjelp om det verste skulle skje. Men amerikanerne er på vei bort fra Europa og konsentrerer seg nå om Kina og utviklingen i Asia, påpeker hun.
EU er samtidig i ferd med å bli en sterk utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør, noe som vil styrke unionens innflytelse i Nato. Norge risikerer å havne i skvis, ikke som følge av beslutninger tatt i Oslo, men i Brussel, mener Hellestveit. Hun tror ikke EU-medlemskap vil løse de problemene Norge står overfor.
– EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk vil de neste årene trolig underkastes stadig tydeligere geopolitisk interessepolitikk, som vil gå ut på å beskytte EU og fremme EUs interesser, koste hva det koste vil. Avstanden mellom Brussel og Oslo vil trolig bli stadig større, tror hun.
– Risikoen ved å stå utenfor EU vil bli mye høyere, men det samme vil prisen for å gå inn i EU, sier Hellestveit, som etterlyser en bred diskusjon om veivalg som følge av Ukraina-krigen. Om det i dag er klima for å ta denne diskusjonen, tviler hun på.
– Men det norske demokratiet er robust nok til å tåle den, sier hun.
Russland er sammen med Saudi-Arabia verdens nest største oljeprodusent og de to landene samarbeider om oljeprisen. Russland har også verdens største gassreserver og er stor eksportør av mat og trevirke.
Mens USA er selvforsynt og Kina sikres fra Russland har Europa gått i fella og bringes nå sakte i knestående, mener Hellestveit, som minner om at 75 prosent av verdens land ikke har sluttet opp om sanksjonene mot Russland.
For energieksportøren Norge har krigen i Ukraina, som har resultert i høy oljepris, gitt store inntekter. Det samme har sanksjonene mot Russland, som Kreml har svart på ved å redusere gassleveransene til Europa.
Norge må som følge av sin beliggenhet og grense mot Russland ha et annet forhold til Kreml enn våre naboer i Norden og resten av Europa, noe som vil bli svært krevende å forsvare overfor våre allierte, konstaterer Hellestveit.
– Ingen ønsker å fremstå eller fremstilles som svikere av fellesskapet i en tid som vår, og mange vegrer seg for å ta eller stå i debatten, der spørsmål om ens lojalitet eller «funksjon som talerør for fremmed makt» lett dukker opp, skriver hun.
Hellestveit regner med at hun vil høste kritikk fra enkelte hold, men det tar hun lett på.
– Dette har jeg vært med på mange ganger før, og det er akkurat de samme mekanismene her som jeg kjenner til fra andre kriger og konflikter. En del mennesker er så tett knyttet til en av de krigførende partene at de ikke aksepterer verdens beskaffenhet, sier Hellestveit.
– Men jeg tåler litt juling, ler hun.
(©NTB)
