Renter, inflasjon og BNP – økonomiske nøkkeltall alene gir ikke lenger tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. I 2025 må investorer innregne en geopolitisk risikopremie – en systemisk faktor som påvirker alt fra energipriser til valutamarkedet. Når verdikjeder, råvarer og teknologi gjøres til brikker i stormaktenes maktspill – fra gass som våpen til chip-krig mellom USA og Kina – krever kapitalallokering et nytt analytisk rammeverk.
Investorer har tradisjonelt vendt blikket mot makroøkonomiske nøkkeltall – renter, inflasjon, vekst og lignende – for å styre sine beslutninger. Men i dagens verden er ikke dette lenger tilstrekkelig. Geopolitikk har blitt en avgjørende faktor som kan overskygge klassiske makroanalyser. Geopolitiske sjokk som krig og konflikt kan nemlig utløse uforutsette og vedvarende markedsreaksjoner. Ifølge IMF har store geopolitiske hendelser, spesielt militære konflikter, en uforholdsmessig stor og langvarig effekt på aktivapriser. En samlet indikator for geopolitisk risiko globalt ligger nå på sitt høyeste nivå på flere tiår, og investorer verden over anser geopolitisk risiko som en av de største truslene mot økonomisk stabilitet. Kort sagt – verden har endret seg, og investorer kan ikke lenger se bort fra stormaktsrivalisering, ressurskamp og sikkerhetspolitikk når de plasserer sin kapital.
Ressurser som våpen: Russisk gass og asymmetrisk avhengighet
En viktig lærdom de siste årene er hvordan råvarer og energi kan brukes som geopolitiske våpen. Europa erfarte dette da Russland – tidligere kontinentets største gassleverandør – strupet gasstilførselen i kjølvannet av Ukraina-invasjonen i 2022.
Albert O. Hirschman, en økonom kjent for verket National Power and the Structure of Foreign Trade (1945), påpekte allerede den gangen at asymmetriske handelsforhold kan brukes som et politisk pressmiddel: Landet med minst avhengighet kan utnytte motpartens avhengighet for å oppnå politisk innflytelse. Akkurat dette så vi da Russland brukte sin dominerende gassposisjon til å presse Europa, på bekostning av europeisk energisikkerhet. Europas avhengighet av billig russisk gass gjorde regionen sårbar – en klassisk situasjon av det Hirschman kalte asymmetrisk avhengighet.
Utfallet ble dramatisk: EU reduserte raskt sine russiske gasskjøp fra over 20 % av total import i 2020 til kun rundt 5 % i første halvår 2023. Mangelen måtte erstattes gjennom dyrere import av LNG og gass fra bl.a. USA og Norge. Prisen for omstillingen ble høy, bokstavelig talt – europeiske gasspriser i fjor lå rundt dobbelt så høyt som før krigen, og langt over prisnivået i USA. Energikrisen skjøt inflasjonen i været i Europa og tvang frem harde prioriteringer for politikere og næringsliv. Selv om EU-landene med imponerende hastighet omstilte seg og kuttet det de kunne av russisk import, var de økonomiske kostnadene store. Ved utgangen av 2023 kjøpte Europa fortsatt nesten 15 % av gassen sin fra Russland (ned fra 47 % tidlig i 2021), noe som viser at enkelte land fortsatt er høyt utsatt for Russlands “energivåpen”. Eksempelet illustrerer poenget: rene makroanalyser av tilbud og etterspørsel i energimarkedet kunne ikke forutse et geopolitisk sjokk av denne typen. Geopolitisk risiko har blitt en del av energiprisbildet og inflasjonsutsiktene på varig basis.
Teknologikrig og blokkrivalisering: Halvledere i skuddlinjen
Geopolitikk påvirker ikke bare råvarer, men også høyteknologiske forsyningskjeder. Rivaliseringen mellom USA og Kina – en ny type blokkdannelse – handler i stor grad om teknologi og kontroll over kritiske verdikjeder. Et talende eksempel er Taiwan, som produserer majoriteten av verdens mest avanserte halvledere. Denne lille øya har fått en «outsized» strategisk rolle: Over 90 % av de mest avanserte chipene lages i Taiwan, hovedsakelig av TSMC, og hele verdensøkonomien er avhengig av disse komponentene. RAND-instituttet advarer om at Taiwans dominans skaper betydelige sårbarheter for USA og allierte – og selvsagt for Taiwan selv – fordi Kina får et potensielt asymmetrisk overtak så lenge halvlederproduksjonen er så konsentrert. Med andre ord, om en konflikt lammer Taiwans chip-industri, vil vestlige økonomier stå uten gode kort på hånd. Ingen tradisjonell makroanalyse av halvledermarkedet fanger opp denne unike risikofaktoren.
USA har allerede iverksatt omfattende tiltak for å motvirke denne sårbarheten. Høsten 2022 innførte Washington strenge eksportkontroller som forbyr salg av avanserte halvledere og utstyr til Kina, med eksplisitt mål om å bremse Kinas teknologiske fremmarsj av nasjonale sikkerhetshensyn. Kina på sin side investerer massivt i egen chip-industri og kontrollerer mye av verdens produksjon av kritiske mineraler (som sjeldne jordarter) – råvarer vestlige høyteknologibedrifter trenger. Resultatet er en teknologikrig der begge parter forsøker å sikre seg kontroll over nøkkelressurser og -teknologi. Denne våpenifiseringen av gjensidig avhengighet er grundig beskrevet av forskerne Henry Farrell og Abraham L. Newman: Når makt konsentreres i sentrale knutepunkter i globale nettverk, kan stater utnytte sin posisjon til å samle informasjon eller nekte motstandere tilgang – det være seg finansielle systemer, digitale nettverk eller høyteknologi. USA har for eksempel brukt sin sentrale rolle i det internasjonale finanssystemet til å innføre harde sanksjoner mot Iran og Russland, blant annet ved å kutte tilgangen til SWIFT og dollarmarkedet. Slik “weaponized interdependence” viser at globaliseringens nettverk også kan bli maktmidler. For investorene betyr dette at teknologisektoren og globale verdikjeder ikke lenger styres kun av markedslogikk, men i økende grad av politiske og sikkerhetsmessige hensyn. Forsyningskjeder fragmenteres nå langs geopolitisk oppdelte blokker, noe som kan påvirke alt fra leverandørtilgang og kostnader til selskapers inntjening på uforutsigbare måter.
Valuta og finans: sikkerhetspolitikk påvirker markeder
Også finansmarkedene og valutakursene reflekterer den nye geopolitiske virkeligheten. Da Russland invaderte Ukraina, sank rubelen som en stein og kapitalmarkedene frøs russiske verdipapirer. Vestlige sanksjoner frøs den russiske sentralbankens valutareserver – et dramatisk grep som få hadde sett for seg på forhånd. Dette har fått mange fremvoksende økonomier til å tenke nytt omkring reserveplasseringer. Flere land søker nå å diversifisere vekk fra ensidig dollardominans i handelsoppgjør og reserver, både for å redusere sårbarhet for sanksjoner og for å bygge egen pengepolitisk autonomi. Samtidig har gull ettertraktet en ny rolle: Når usikkerheten øker og sanksjonsfrykten brer seg, øker sentralbanker (særlig i østlige økonomier) sine gullbeholdninger som en trygg havn mot geopolitisk risiko. For investorene har disse endringene flere implikasjoner. Valutamarkedene kan oppleve flight-to-safety-bevegelser – for eksempel styrker ofte «trygge» valutaer som amerikanske dollar eller sveitsiske franc seg i krisetider, mens valutaene til geopolitisk utsatte land svekkes. Dessuten kan langsiktige endringer som fragmentering av det globale finanssystemet skape nye kostnader og ineffektivitet. Med andre ord må investorer nå også følge med på G20-møter, sikkerhetspolitiske toppmøter og sanksjonsmeldinger, ikke bare rentebeslutninger.
Geopolitikk: en varig dimensjon i kapitalallokering
Eksemplene over viser et tydelig bilde: Geopolitikk er ikke lenger adskilt fra økonomien – den er vevd inn i den. Under den kalde krigen ble økonomi og sikkerhet ofte behandlet separat, men i dag er det skillet utdatert. Global økonomisk samhandling styres nå i økende grad av sikkerhetshensyn. Pandemien og krigen i Ukraina blottla sårbarheten ved dype gjensidige avhengigheter – fra medisinsk utstyr til naturgass. Resultatet er at stater prioriterer robuste forsyningslinjer og nasjonal sikkerhet fremfor billigst mulig produksjon. Vi ser en mer fragmentert verdensøkonomi der handel, investeringer og til og med valutareserver i større grad følger politiske allianser. Dette er ikke noen forbigående «støy», men et strukturelt skifte. For investorer betyr det at enhver investeringsbeslutning – enten det gjelder aksjer i et teknologiselskap, obligasjoner fra et fremvoksende land, eller et infrastrukturfond – må vurderes med et geopolitisk blikk. Hvilke forsyningskjedesårbarheter ligger under? Er profittene avhengige av evig fred mellom stormakter? Avkastningsutsikter formes nå av geopolitiske faktorer på en måte vi ikke har sett siden midten av 1900-tallet. Som IMF advarer, kan økt geopolitisk spenning utløse høyere risikopremier, mer volatilitet og potensielt finansielle smitteeffekter hvis investorer plutselig revurderer risikoen. Geopolitikk har kort sagt blitt en varig del av risikobildet – en systemisk dimensjon ved allokering av kapital som man ignorerer på egen risiko.
Veien videre: Hvordan håndtere geopolitisk risiko?
Til slutt: Hva kan investorer faktisk gjøre i praksis for å håndtere denne nye kompleksiteten? Her er noen konkrete tilnærminger:
- Integrér geopolitisk analyse i beslutningsprosessen: Invester i kunnskap. Følg med på internasjonale nyheter, analyser fra politiske risikoeksperter og rapporter fra institusjoner som IMF og Verdensbanken. Vurder å bruke scenarioanalyser der man tester porteføljen mot ulike geopolitiske sjokk (f.eks. en konflikt om Taiwan, eller kraftigere sanksjoner mellom USA og Kina). Selskaper som BlackRock har til og med egne geopolitiske risikodashbord for å overvåke slike hendelser i sanntid.
- Diversifiser og bygg robusthet: Unngå overeksponering mot enkeltland eller regioner med høy geopolitisk spenning. Sørg for at porteføljen har en bred geografisk spredning, og vurder kvaliteten på selskapers forsyningskjeder. Investorers versjon av “ikke legge alle egg i én kurv” betyr nå også å unngå å legge alle eggene i et geopolitisk risikoområde. Det kan også bety å inkludere eiendeler som tradisjonelt gjør det bra under uro – for eksempel råvarer (gull, energi) eller forsvarsindustri – som en hedge mot bestemte scenarier.
- Stresstest og tenk langsiktig: Akkurat som banker stresser sin balanse mot krisescenarier, bør investorer jevnlig stressteste porteføljen for geopolitisk risiko. Hva skjer med investeringen dersom en viktig eksportør plutselig faller bort fra markedet? Hvordan påvirkes rentenivå og valutakurser om spenningen øker i Asia? Slike spørsmål bør flyttes fra bakhodet til regnearkene. Samtidig må man erkjenne at geopolitiske trender er langsiktige – det handler om å identifisere varige vinder (f.eks. energiomstilling som følge av sikkerhetspolitisk ønske om uavhengighet) og posisjonere seg deretter.
Til syvende og sist er ikke målet å spå neste krig eller krise – det er sannsynlig uansett umulig med presisjon. Men ved å erkjenne at makroøkonomien nå co-drives av geopolitikken, kan investorer rigge seg bedre for overraskelsene. Kapitalallokering anno 2025 krever en bredere linse: de største mulighetene og farene vil oppstå i skjæringspunktet mellom økonomi og geopolitikk. En nøktern, kunnskapsbasert tilnærming til geopolitisk risikoforståelse har dermed blitt en nødvendig del av investorenes verktøykasse – på lik linje med fundamental- og teknisk analyse. Som ordtaket (med en vri) sier: “Hope for peace, but prepare for geopolitics.”
Av Dr. Glenn Agung Hole, førsteamanuensis i entreprenørskap og økonomi ved Universitetet i Sørøst Norge.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
