Jeg kjenner en bismak hver gang noen spør hvorfor unge ikke får barn. For veldig mange er svaret åpenbart: Småbarnslivet har blitt en luksusvare i Norge. Det krever ressurser langt utover det mange har. Likevel later politikerne som om de ikke forstår. Som om det fortsatt handler om verdier og holdninger – og ikke om strukturene de selv har bygget.
Det var en investor i Marbella som spurte meg – oppriktig nysgjerrig – hvordan norske småbarnsforeldre gjør det her. Jeg har ikke barn selv, men jeg ser det på nært hold. Det er beintøft.
Jeg svarte: “De får noen få måneder på pupp og trygghet, så er det rett ut i dagens produksjonslinje – nå skal du sosialiseres, lille venn!” Han så sjokkert ut og svarte:
— Her nede popper de barn som aldri før!
Og det gjør de faktisk.
Dette handler ikke om rik vs. fattig. Dette handler om at politikerne har laget et system der kun de med gullhår i ræva som får bestemme hvordan “frihet” ser ut.
En bekjent sa det så ærlig:
— Jeg har ikke råd til å være hjemme med barnet mitt lenger, men jeg har heller ikke råd til å gå tilbake til jobb. Jeg føler jeg svikter uansett hva jeg gjør.
Mens andre selger unna boligen for å få økonomien til å gå rundt.
Marbella er unntaket
For Spania som helhet? Der stuper fødselstallene. Med en fruktbarhetsrate på bare 1,19 barn per kvinne. Økonomisk usikkerhet, skyhøye boligpriser og endrede kjønnsroller gjør at stadig færre tør å bli foreldre.
Men så har du Marbella. Et velstående mikrokosmos med sol, privatskoler og fertilitetsklinikker på hvert gatehjørne. Der ser man tegn til en lokal babyboom.
I Norge? Her er vi i ferd med å få Spania på speed. SSB anslår at norske kvinner i 2025 vil få i snitt 1,3 barn hver – det laveste noensinne.
Og mens politikerne klør seg i bakhodet, blir folk stadig mer skeptisk til å få barn.
Velkommen til luksusprosjektet “familieliv”
I dagens Norge må du helst:
- Ha to inntekter.
- Kutte forbruket drastisk.
- Eller ha en raus bestemor og lavt boliglån.
- Eller ha arvet bolig.
Barnehage for ettåringer er ikke valgfritt – det er nødvendig. Kontantstøtte? Et symbolsk sukk.
Søker du boliglån? Du må oppgi om du har barn. Har du to barn? Du punge ut en million kroner mer i egenkapital.
Barndom på samlebånd
De fleste barn vet ikke at de er egne mennesker før de er ni måneder gamle.
Kort tid etter sendes de i barnehagen. Akkurat når barnet har skjønt at det finnes forskjell på “mamma” og “meg”. Lange dager med fremmede.
Fordi vi må. Fordi det er forventet. Fordi det er designet slik.
Vi har laget en “frihet” der alternativene ikke finnes. Du blir straffet i praksis om du velger annerledes.
Verdens helseorganisasjon anbefaler at barn fullammes i seks måneder, og ammes i opptil to år – eller lenger.
I Norge sitter mor tilbake på kontoret etter ni måneder – med brystspreng, et pumpesett i vesken og dårlig samvittighet. Far får noen knappe uker hjemme før han sendes rett tilbake i tidsklemmen. Og systemet bestemmer hvordan permisjonen skal fordeles. Foreldrene får ikke engang friheten til å velge selv hvordan de vil dele den dyrebare tiden med barnet sitt.
Du må bite tenna sammen og levere ungen klokka 07:30, før du løper til et møte om trivsel og bærekraft.
Det er et system som dytter foreldre ut døra før kroppen, hjernen og barnet er klart.
Ei heller har det gitt noe synlig byks i produktivitetsstatistikken.
Hvem skal betale for velferden i fremtiden?
Dette handler ikke bare om enkeltfamilier. Når fødselstallene stuper, får det enorme konsekvenser for hele samfunnet. Hvem skal betale for velferden når det blir færre unge og stadig flere eldre?
Hva skjer med distriktene, arbeidslivet, innovasjon og økonomisk vekst? Kan Norge risikere å måtte “importere” arbeidskraft i enda større grad for å holde hjulene i gang?
Dette er spørsmål som burde holde enhver politiker våken om natta.
800.000 i lønn? Gratulerer, du lever akkurat
Vi liker å si at vi har verdens beste velferdsstat. Men her er realiteten:
Du tjener 800.000 i året? Det som tidligere ville vært definert som godt betalt.
Gratulerer! Det holder til å:
- Bo.
- Spise.
- Pendle.
- Betale regninger.
Og en tur på butikken? Tusenlapp – før du har fått med deg agurken. Mens dagligvarekjedene vasser i milliardoverskudd.
En tur på ferie? Du får svi for det i etterkant.
All ære til de som får det til å gå rundt med barn. All ære til enslige foreldre med lavere lønn.
For nå har Norge laget et system som aktivt bidrar til at færre får barn.
Fødselstallene stuper. Ikke fordi norsk befolkning vil. Men fordi vi blir tvunget til det.
Hvordan kan politikerne løse det?
Enkelt: Tilby reell fleksibilitet – ikke bare på papiret, men i lommeboka. Gjør privatøkonomien bedre for folk. Gjør det mulig å leve på én inntekt.
Gi småbarnsfamilier rom til å puste. Rom til å være foreldre – ikke bare arbeidstakere. Øk barnetrygden. La foreldre selv få bestemme hvordan de skal fordele permisjonen sin. Gjør barnehage frivillig, ikke tvunget. Og sørg for at det å være hjemme noen ekstra måneder ikke føles som et økonomisk selvmord.
For hvem skal egentlig holde hjulene i gang, når neste generasjon ikke blir født?
