I dag legges statsbudsjettet for 2026 fram. Politet står igjen som den store taperen. De siste ukene har debatten rast om såkalte svenske tilstander – håndgranater, barn som brukes som leiemordere, og kriminelle nettverk med røtter i miljøer som lenge har fått vokse uforstyrret.
Vi sier gjerne at «politiet må levere», men sannheten er enkel. Hvis politikerne vil ha et politi som faktisk leverer, må de også betale for det. Mer komplisert er det ikke.
Alternativet er verre – og langt dyrere. Allerede i 2019 ble de samfunnsøkonomiske kostnadene av kriminalitet anslått til mellom 110 og 177 milliarder kroner. Seks år senere er tallet garantert høyere. I det perspektivet er det en god investering å bruke 20 milliarder kroner på å styrke politiet som Erik Inderhaug redaktør i Politiforum forklarer – slik at de faktisk kan forebygge og etterforske kriminalitet, i stedet for å stå og se på mens utviklingen løper løpsk.
I debatten om lederlønninger hører vi stadig at en kommunikasjonsdirektør i helseforetakene kan tjene to millioner kroner i året. For samme sum får du fire politibetjenter. Fire mennesker som kan patruljere gatene, trygge nabolag, og redde ungdommer fra å havne i feil miljø.
Norge på feil
For mens grasrota – politifolkene som står i førstelinjen mot gjengkriminalitet og vold – løper beina av seg, vokser møteveldet i toppen. Inspektører, mellomledere og strategiske rådgivere fyller kalenderne med PowerPoint og prosess, mens kriminaliteten blir grovere, yngre og mer hensynsløs.
De som fyller powepointen har inspektørlønn og over en million i pensjonsgivende inntekt. Førstelinjen ble nettopp hevet fra 450 til 500.000 i minstelønn.
Som Unn Alma Skatvold, leder av Politiets felles forbund påpeker, dekker ikke tildelingene over statsbudsjettet lønns og prisveksten en gang.
En investor som nekter å hedge porteføljen sin mot tap, blir ansett som uansvarlig. Likevel ser vi norske politikere gjøre akkurat det samme – de nekter å sikre samfunnets trygghet. De gambler med borgernes sikkerhet og later som alt skal gå bra.
Det er dårlig risikostyring. Faktisk er det politisk risikosport på høyt nivå.
Er det virkelig slik vi prioriterer trygghet i Norge i dag?
– Forstår norske politikere alvoret?
For grasrota – politifolkene som står ansikt til ansikt med vold, narkotika og ungdom som mister fotfestet – får stadig mindre å rutte med. Flere politibetjenter i dag regnes som lavtlønte. Og søkertallene til Politihøgskolen stuper.
Samtidig vokser møteveldet, med inspektører, rådgivere og byråkrater som bruker tiden på prosesser, strategier og rapporter.
Pyramiden er snudd på hodet. Og når bunnen smuldrer, hjelper det lite at toppen glinser. Dette er ikke bare et spørsmål om penger. Det handler om prioritering, forståelse og vilje.
Forstår norske politikere egentlig alvoret i hva som er i ferd med å skje? Hvis vi virkelig vil unngå svenske tilstander, må vi begynne med det åpenbare: færre møter, flere politifolk i førstelinjen.
Med vennlig hilsen tidligere politimann i førstelinjen.
Dette er en kommentar og reflekterer nødvendigvis ikke Investornytt sine meninger.
