Norge er i ferd med å miste sine mest verdiskapende mennesker. Eksodusen av gründere, investorer og eiere er ikke et tilfeldig fenomen. Det er et varsel. Et varsel vi hittil har møtt med et farlig skuldertrekk.
Det er noe dypt urovekkende over Norge i 2025. Ikke på overflaten, der nøkkeltallene fortsatt er gode og eksportinntektene solide. Ikke i budsjettbalansene, hvor oljefondet fungerer som en gigantisk febernedsettende tablett som skjuler alle symptomer.
Nei, sykdomstegnet ligger et annet sted. Det ligger i det som ikke sies. Det ligger i det vi ikke snakker om. Det ligger i det vi velger å overse: Norge er i ferd med å miste sine verdiskapere.
Ikke i teorien. Ikke som et retorisk bilde. Men i praksis. I flyttemeldingene. I beslutningene som tas rundt styrebord. I familiesamtaler om framtid, trygghet og muligheter. I LinkedIn-oppdateringene som plutselig kommer fra Zürich, London, Stockholm, eller Singapore.
Den stille utflyttingen er ikke lenger en unntakshendelse. Den er blitt et mønster. Et varsel. En systemfeil.
Og det mest alvorlige av alt? Norge reagerer ikke. Vi trekker på skuldrene.
Mens landets mest kompetente, kreative og risikovillige mennesker pakker kofferten, sitter Norge igjen som en turist som ikke skjønner at siste bussen har dratt.
Gründerforeningens jubileum avslørte sannheten
Forrige fredag stod jeg på scenen på Norges Gründerforenings 20-årsjubileum. Et lokale som var smekkfullt av entreprenører, investorer og industribyggere. Folk som har skapt selskaper, der politikerne bare har laget visjoner. Folk som har skapt arbeidsplasser, der staten har skapt komiteer. Folk som har skapt eksportinntekter, der det offentlige har produsert rapporter.
Det burde vært en ren feiring. I stedet lå det en undertone av uro i rommet – en uro som ikke er basert på frykt, men på erfaring:
«Norge skjønner ikke hva det er i ferd med å miste.»
Jeg snakket med gründere som har bygget alt fra teknologi til industri. Alle sa det samme:
– Det er ikke viljen som svikter.
– Det er ikke kapitalen som svikter.
– Det er rammevilkårene som svikter.
Én av dem sa til meg over middagen, mens glassene klirret og scenelyset dempet seg:
«Norge er et av verdens beste land å leve i. Men ikke lenger et av verdens beste land å skape i.»
Der sitter kjernen.
Den norske samfunnskontrakten er i ubalanse
Norge ble bygget på en balanse: Arbeid og kapital. Risiko og trygghet. Entreprenørskap og fellesskap.
Vi har alltid hatt høye skatter.
Vi har alltid hatt et sterkt velferdssystem.
Det har fungert fordi balansen var riktig.
Men nå er ikke balansen riktig lenger.
Vi har gått fra:
«Du skaper – vi beskatter»
til
«Vi beskatter – lykke til med å skape.»
Fra samarbeid til mistenksomhet.
Fra respekt til regulering.
Fra partnerskap til beslag.
Og en samfunnskontrakt som mister likevekten, mister etter hvert også deltakerne.
Hvorfor flytter de? Her er sannheten det ikke snakkes om
Det er tre hovedgrunner til at vi nå ser en historisk kapital- og talentflukt ut av Norge.
1. Forutsigbarheten er borte
Gründere tåler risiko.
Investorer tåler skatt.
Men ingen tåler politisk uforutsigbarhet.
Når spillereglene endres annenhver høst, blir det umulig å planlegge 10–20 år fram i tid.
Det betyr:
• færre store prosjekter
• færre nyetableringer
• færre investeringer i Norge
• større tiltrekning til Sverige, Danmark, Estland og Sveits
2. Formuesskatten på arbeidende kapital er ikke bare feil – den er unik i verden
Ingen andre land beskatter verdier som står i bedriften og skaper arbeidsplasser.
Konsekvens:
• Norske eiere tappes for likviditet.
• Utenlandske eiere slipper.
• Utenlandske fond kjøper opp norske selskaper billigere.
• Norske gründere flytter ut før de skalerer.
Dette er ikke en skattepolitikk.
Dette er en nasjonal avhendingsplan – utilsiktet, men effektiv.
3. Exit-skatten er et signal verden legger merke til
Ikke at den er streng.
Men hvorfor den er streng.
Den sier:
«Vi stoler ikke på deg. Vi tror du vil stikke av. Så vi sikrer oss.»
Men kapitalisten stikker ikke av fordi han vil unngå skatt.
Han stikker av fordi han vil unngå et system som mistenkeliggjør ham.
Det er psykologien – ikke paragrafer – som gjør størst skade.
«Hundretalls flytter» er ikke retorikk – det er tall
Ifølge SSB, Civita og BI er det nå:
• Over 250 utflyttere årlig blant dem med formue over 10 millioner
• Over 70 årlig blant dem med formue over 50 millioner
• 46 i 2022 med formue over 100 millioner (netto)
Dette er de offisielle tallene.
Men det mest bekymringsfulle er det ingen politiker snakker om:
De som flytter før de blir store – de finnes ikke i statistikken.
De 26-åringene som registrerer selskapet sitt i Stockholm.
De 31-åringene som velger Estland fordi de vil reinvestere overskudd.
De 40-åringene som bygger holdingselskap i Zürich før skalering.
Norge mister ikke bare milliardærer.
Norge mister fremtidige milliardærer.
Det er et større problem enn alt annet.
Når staten straffer de som skaper arbeidsplasser, vinner land som Sverige
Vi må våge å si det høyt:
Sverige har forstått noe Norge ikke skjønner.
Sverige vet at velferd ikke kommer fra intensjoner, men fra innovasjon.
Derfor fjernet Sverige formuesskatten i 2007.
Derfor har Sverige Spotify, Klarna, Evolution Gaming og verdens ledende startup-miljøer.
Norge har — i samme periode — fått:
• færre store startups
• færre scale-ups
• færre nye industrieventyr
• flere utflyttere
Og norske gründere forteller meg at Stockholm og København nå er mer attraktive for kapital, kultur og kompetanse enn Oslo.
Dette er et alvorlig tegn.
Hvem taper når gründere forsvinner?
Ikke milliardærene.
De klarer seg.
Det er fire grupper som taper:
1. Norske arbeidsplasser
Et selskap som etableres i Sverige ansetter i Sverige.
2. Norske kommuner
Næringsgrunnlaget svekkes.
Skatteinngangen flater ut.
3. Norske studenter
Det blir færre innovative arbeidsplasser å gå til.
4. Norsk velferdsstat
Ingen velferdsstat kan leve av omfordeling alene.
Den må ha verdier å omfordele.
Hvis skaperne forsvinner, forsvinner grunnlaget.
Dette er ikke kapitalflukt — det er systemflukt
Mange politikere hevder:
«De rike flytter for å slippe unna skatt.»
Feil.
Folk flytter fordi:
• systemet er uforutsigbart
• reglene er i konflikt med vekst
• eierskap straffes
• politisk retorikk mistenkeliggjør dem
• andre land legger rød løper
Dette er ikke skatteplanlegging.
Dette er risikostyring.
Akkurat det norske politikere elsker å snakke om – men ikke forstår når gründere gjør det.
Det er ikke utflytterne som er problemet – det er Norge som har endret seg
Alle som har bygget noe vet dette:
Du kan ikke drive et selskap på kortsiktig logikk.
Men Norge forsøker å drive et land på nettopp det.
Det siste tiåret har vi fått:
• en mer konfliktorientert skattedebatt
• mindre forståelse for hva kapital faktisk er
• flere politiske inngrep i privat eierskap
• økt mistenkeliggjøring av de som skaper verdier
Det gjør noe med et land.
Ikke over natten.
Men over år.
Det er slik fremtidige konkursbo starter:
i holdninger, ikke i tall.
Norge trenger en helt ny forståelse av verdiskaping
Vi må snu premisset:
Det er ikke de rike som trenger Norge.
Det er Norge som trenger folk som skaper rikdom.
Det er ikke gründere som skal forklare hvorfor de vil bygge internasjonale selskaper.
Det er politikerne som skal forklare hvorfor de ikke legger til rette for det.
Det er ikke investorer som må forsvare hvorfor de flytter.
Det er Norge som må forsvare hvorfor de ble tvunget til det.
Tre grep kan redde fremtiden
1. Gjenoppbygg forutsigbarhet
Ikke endre spillereglene hvert tredje år.
2. Fjern formuesskatt på arbeidende kapital
Ikke straff arbeidsplasser.
3. Avskaff exit-skatten i dagens form
Den gjør skade langt utover provenyet – den skader tilliten.
Konklusjon: Norge står ved stupkanten – og ingen roper varsko
Land kan overleve kriser, pandemier, økonomiske nedturer.
Men land overlever ikke når de mister sine fremtidsskapere.
Det var dette som slo meg på Gründerforeningens jubileum:
Rundt meg satt mennesker som har bygget alt Norge lever av – arbeidsplasser, skatter, eksport, innovasjon – mennesker som vil Norge vel, som elsker Norge.
Men de føler at Norge ikke elsker dem tilbake.
Det er dette som er sykdomstegnet.
Det er dette som er faren.
Det er dette politikere ikke forstår.
Norge taper ikke penger når gründere flytter. Norge taper fremtiden.
Spørsmålet er derfor ikke om Norge har råd til å tiltrekke gründere –
men om Norge har råd til å miste dem.
Av Glenn Agung Hole, Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst Norge | Geoøkonomisk spesialist & økonomisk skribent
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
