Europas økonomi blir akterutseilt av både USA og Kina. Kontinentet avindustrialiseres og er i ferd med å bli et museum for turister og migranter, uten noen relevant rolle for vertsbefolkningens middelklasse. Hvilke implikasjoner får det for investorer?
Europa er i en eksistensiell krise. Den europeiske union har satt seg skyhøye ambisjoner for grønt skifte, masseinnvandring og idealistisk utenrikspolitikk. Dessverre er ambisjonsnivået ute av proporsjon med kontinentets økonomiske forutsetninger.
Om ikke radikal og effektiv handling iverksettes, vil Europa bli tvunget til å redusere ambisjonsnivået og risikere å miste sin raison d’être. Det er den dystre advarselen i rapporten om Europas fremtidige konkurranseevne fra Mario Draghi, som er nådeløs i sin dom av Europas produktivitetsgap, digitale skille, energikrise og økonomiske nedgang versus USA og Kina.
Sist Draghi var i manesjen, formann i Den europeiske sentralbanken, lovet han å gjøre «whatever it takes» for å redde euroen, da statsrentene i de såkalte PIIGS-landene (Portugal, Italia, Ireland, Grekenland og Spania) var i ferd med å spinne ut av kontroll i 2012, i etterdønningene av den store finanskrisen. I ettertid har han vært teknokratisk statsminister i Italia fra 2021 til 2022, før han fikk oppdraget å utrede Europas konkurranseevne.
Fordelen av en finanskrise er at den umiddelbart får alles oppmerksomhet. Og den kan løses så lenge man er villig til å pøse ubegrenset med likviditet inn i systemet, slik Draghi gjorde for et dusin år siden. En økonomisk krise kommer derimot stille og snikende. Den kan gå upåaktet hen, før det er for sent. Og den har sjelden noen quick fix.
Realitetsorientering
Om man leser europeiske aviser eller hører på taler fra europeiske politikere, kan man imidlertid lett forledes til å tro at det ikke er noen krise i det hele tatt. Europa vil snart lykkes å frigjøre Ukraina fra Putins jerngrep. Europa vil sikre et fritt Palestina. Europa vil lykkes med å integrere millioner av migranter fra den tredje verden – og Ukraina. Og Europa vil lede an i det grønne skiftet, fra en fossilbasert til en dekarbonisert og digitalisert økonomi.
Byråkratene i Brüssel later til å være mer bekymret for situasjonen i USA, der Donald Trump atter truer med å rive ned republikken. Det er med lett tilslørt schadenfreude det liberale kommentariatet godter seg over hvor dumme de må være disse amerikanerne, som stemmer på oransjemannen og fortsatt drikker fra plastflasker uten fastmontert kork. Mens vi glade europeere har EU til å lose oss inn i en trygt regulert og opplyst fremtid. Om det bare var så vel.
Faktum er at et stort og stadig voksende velstandsgap har åpnet seg mellom USA og Europa. Faktum er at Europas økonomi er døende, og parlamentene så vel som redaksjonene på tvers av kontinentet har til gode å ta innover seg alvoret av situasjonen.
Produktivitets- og vekstgap
Siden begynnelsen av 2000-tallet har Europa opplevd svak vekst sammenlignet med sin transatlantiske motpart. Reell disponibel inntekt per innbygger i USA har økt nesten dobbelt så raskt som i Europa siden årtusenskiftet. Draghis rapport avslører at dette ikke er en midlertidig utfordring, men et dypt forankret problem.
Gapet mellom EUs og USAs bruttonasjonalprodukt har gradvis økt fra litt mer enn 15 prosent i 2002 til 30 prosent i 2023, mens det justert for kjøpekraftsparitet (PPP) har oppstått et gap på 12 prosent. Gapet i BNP per capita har økt mindre siden USA har sett raskere befolkningsvekst, men er fortsatt betydelig og har i PPP-termer økt fra 31 prosent i 2002 til 34 prosent i dag.
Produktivitetsnivået i europeisk økonomi klarte nesten å utlikne ledelsen til USA mot slutten av 90-tallet. Fra bare 22 prosent av amerikansk nivå etter krigen til 95 prosent i 1995. Men i dag er arbeidsproduktiviteten i Europa tilbake nede på 80 prosent av nivået på andre siden av dammen. Rundt 70 prosent av gapet i BNP per innbygger med USA forklares med lavere produktivitet i EU.
Veksten i Europa ligger med dagens utvikling an til å stanse helt opp. Hvis EU skulle opprettholde sin gjennomsnittlige vekst i arbeidsproduktivitet siden 2015 på 0,7 prosent, vil det bare være nok til å holde BNP konstant frem til 2050. Deretter vil økonomien krympe. Innen 2040 anslås EUs arbeidsstyrke å krympe med nærmere to millioner arbeidere hvert år, mens forholdet mellom yrkesaktive og pensjonister forventes å falle fra rundt 3:1 til 2:1. Det er ikke forenlig med videreføring av EUs generøse velferdsstater.
Uten handling advarer Draghi om at Europa vil stå overfor tøffe avveininger, som kan inkludere nedskalering av velferdssystemene, miljøambisjonene, og/eller ambisjonene i utenrikspolitikken.
Det digitale gapet
En av de mest bekymringsfulle aspektene ved Europas økonomiske krise er mangelen på evne til å holde tritt i den digitale økonomien. Det er forklaringen på mesteparten av produktivitetsgapet på tvers av Atlanteren. Mens USA har skapt giganter som Apple og Amazon, Microsoft og Google, har Europa mislyktes i å fostre frem en digital teknologisektor som er konkurransedyktig. Rapporten påpeker at kun fire av verdens 50 største teknologiselskaper er europeiske.
Faktisk har ikke et eneste EU-selskap med en markedsverdi over €100 milliarder blitt startet opp de siste 50 årene, mens alle de seks amerikanske selskapene med en verdsettelse over €1 billion har blitt grunnlagt i denne perioden.
Venturekapital (VC) forteller også en dyster historie. I alle utviklingsstadier (såkorn, tidligfase og senere fase) er finansieringen av europeiske oppstartselskaper bare 20 prosent av nivået i USA. Som et resultat foretrekker mange europeiske gründere å søke finansiering fra amerikanske venturekapitalister og skalere opp i det amerikanske markedet. Mellom 2008 og 2021, valgte nesten 30 prosent av «enhjørningene» som ble grunnlagt i Europa – oppstartsselskaper verdsatt til over $1 milliard – å flytte hovedkvarteret sitt til utlandet, hvorav de aller fleste flyttet til USA. Europa lider som sådan av en akutt «brain drain» av gründertalenter som ytterligere utdyper det teknologiske gapet vis-à-vis USA.
Energikrise og industrinedgang
Energikostnader er en annen stor utfordring for europeiske industrier. Europeiske selskaper betaler mellom 2-3 ganger mer for strøm og 4-5 ganger mer for naturgass sammenlignet med sine amerikanske konkurrenter. Mye av dette forklares av EUs valg om å frigjøre seg fra avhengighet av russisk gass. Beslutningen å stå opp for et fritt Ukraina i møte med Putins aggresjon hadde de edleste intensjoner. Men den står som et symptomatisk eksempel på at EUs politiske vilje er større enn kontinentets økonomiske evne. I fraværet av rimelige alternativer til russisk gass, er fasit av Europas hodestup inn i Ukrainakonflikten uten noen energiplan B, en ytterligere akselerering av regionens økonomiske tilbakegang – uten at målet om å strupe Russlands petroleumsinntekter har blitt oppnådd. Samtidig smuldrer Europas industrielle produksjon under presset av skyhøye energikostnader.
Bilindustrien var lenge Europas stolthet. Men også i denne sektoren er kontinentets komparative fortrinn i ferd med å forvitre. Kjøretøyproduksjonen i EU har falt med 25 % siden 2000, mens Kina raskt overtar Europa i kappløpet om elektriske kjøretøy. Likeledes i farmasisektoren. Det finnes gledelige unntak som Novo Nordisk, men i helhet blir den europeiske farmasiindustrien akterutseilt i innovasjonskappløpet av USA, der investeringene i forskning og utvikling er dobbelt så høye.
Tapte muligheter i romfart og forsvar
I sektorer som romfart og forsvar er Europas manglende evne til å konkurrere åpenbar. EU forventes å stå for kun 10 prosent av de 6.500 satellittene som skal skytes opp globalt mellom 2023 og 2032. Attpåtil har EU vært avhengig av raketter fra busemannen Elon Musks SpaceX for å skyte opp satellitter for sitt strategiske romprogram Galileo.
Når det gjelder forsvar, ligger Europa langt etter USA. Som historieprofessor Adam Tooze påpeker, lider EUs forsvarsindustri av et kapasitetsgap på to fronter. EU bruker bare en tredjedel av det USA bruker på forsvar, og mye av denne finansieringen er feilallokert, med fokus på foreldet teknologi snarere enn innovasjon. Uten betydelige investeringer i nye teknologier risikerer Europas forsvarsindustri å bli irrelevant.
Det er heller ikke til å stikke under stol at mye av USAs triumferende teknologisektor ble bygget på et fundament av offentlige investeringer i forsvarsindustrien etter andre verdenskrig og under den kalde krigen, med programmer som DARPA. Samtidig ser man at andre land med stortstilt satsning på forsvarsindustri, som Israel, har lyktes å utvikle globalt konkurransedyktige teknologisektorer. Så en må spørre seg om Europas underinvestering i forsvar ikke bare har gjort kontinentet militært impotent, men også teknologisk og industrielt impotent?
Politiske hindringer for reform
Selv om Draghis rapport foreslår dristige reformer – som økte investeringer i forskning og utvikling (FoU) og integrering av Europas fragmenterte kapitalmarkeder – mangler det politisk vilje på tvers av EU. Draghi kaller for €800 milliarder i investeringer for digitalisering, grønn energi og industriell modernisering, tilsvarende 4,5 prosent av EUs BNP i 2023. Per år. Til sammenligning beløp investeringene i Marshallplanen etter krigen seg til 1-2 prosent av BNP per år. Det ville løftet investeringsandelen av BNP fra rundt 22 til rundt 27 prosent. Det er like lite sannsynlig at kapitalen vil skaffes til veie, som at medlemslandene ville kommet til enighet om hva kapitalen skulle investeres i.
Økonomiprofessor Howard Davies mener at mangelen av et pan-europeisk kapitalmarked er en hemsko for europeisk næringsliv. Men forsøk på å forene kapitalmarkedene hindres av nasjonale interesser, og opprettelsen av en sterkere europeisk verdipapirmarkedsregulator, tilsvarende det amerikanske finanstilsynet (SEC), forblir en fjern realitet.
Europeiske politikere er ofte sine egne verste fiender. Andrew McAfee, som leder digitaløkonomiinitiativet ved MIT, bifaller ikke Draghis anbefaling om å øke offentlige FoU-midler. McAfee hevder snarere at overregulering, ikke finansiering, er den primære flaskehalsen for europeisk innovasjon. Han mener at Europas teknologiregulering kveler veksten og at en mer laissez-faire-tilnærming, som i USA, er avgjørende for å fremme teknologi-startups og tiltrekke risikokapital. Han viser til alfabetsuppen av nye lover og reguleringer EU har innført bare i løpet av det siste tiåret: GDPR i 2018, DSA i 2022, DMA i 2023 og AI Act i 2024. McAfee istemmes av teknologigründer Pieter Levels, som mener EU bør avskaffe alle de nyinnførte lovene assosiert med den nylig avgåtte Europakommissæren for det indre marked og Elon Musks nemesis, Thierry Breton.
Europas vei videre: Innovasjon eller Untergang
Draghis rapport er en vekker for Europas ledere. Uten avgjørende handling risikerer Europa å falle ytterligere økonomisk og teknologisk i bakleksa. Men vil politikerne våkne? Denne skribenten har ingen tro på at de vil reise seg til anledningen. Den eneste lederen som ser ut til å skuet inn i palantíren som viser Europas Ragnarok, er Emmanuel Macron. Under en paneldiskusjon på Berlin Global Dialogue onsdag forrige uke var den franske presidenten klar i sin tale: «Vår tidligere modell er over. Vi overregulerer og underinvesterer. I de to til tre årene som kommer, hvis vi følger vår klassiske agenda, vil vi være ute av markedet.»
Som Black Swan-forfatter Nassim Taleb vittig påpeker: «Frankrike gikk fra å være en ingeniørstormakt til å lage håndvesker. Hvorfor? Teknologi er for konkurransedyktig, med lave marginer; overlat det til kineserne og selg dem luksusvesker, champagne og parfyme.» Han har et poeng. Sågar er LVMH Europas nest mest verdifulle bedrift, tre ganger så mye verdt som høyteknologiske Airbus.
Europa er i ferd med å bli et museum. Et sted rike amerikanere og kinesere reiser til for å beundre kulturskattene fra verden av i går. Og et sted fattige migranter fra den tredje verden flykter til for å karre og plyndre til seg restene av fordums rikdom.
Som Draghi advarer, uten betydelige økninger i produktiviteten vil Europa ikke kunne opprettholde sin velferdsmodell, nå sine klimamål, eller forbli en uavhengig global aktør.
Dessverre er det lite som taler for et europeisk produktivitetsmirakel som kan veie opp for de to tikkende demografiske bombene kontinentet står overfor: eldrebølgen blant vertsbefolkningen og masseinnvandringen av lavproduktive migranter fra underutviklede land.
Lysene vil ikke slukkes over natten. Det vil bli en langsom og smertefull prosess. For Bernard Arnault og andre som har luksusvarer å selge, vil det nok lenge være et marked for å profittere på Europas historiske arv. Men den europeiske middelklassen er det mindre plass for i morgendagens verden. Mer kravstor enn asiater, mindre produktiv enn amerikanere, den jevne europeer må belage seg på en brutal realitetsorientering. Den har allerede begynt, og vil bare tilta i årene som kommer.
Mario Draghi kan håpe på en ny renessanse. Men han vet at dagens situasjon minner mer om det femte århundret, da Romerriket falt og den mørke middelalderen fulgte.
Hva bør investorer gjøre?
Hvis man allerede er bosatt, eier bolig og arbeider i Europa, er det få gode grunner til å investere sparepengene sine i Europa – med mindre det er investeringsmuligheter hvor en har særskilt informasjonsfortrinn. Man er da allerede overeksponert mot Europas økonomiske skjebne. Som Draghi-rapporten påpeker, sparer europeere mer, men får mindre avkastning på sine finansielle investeringer enn amerikanere. Følgelig, om en ikke velger å pakke amerikakofferten og flytte over Atlanteren, er det mye som taler for at europeere iallefall bør flytte de finansielle investeringene sine til USA. Det siste tiåret har da også det amerikanske aksjemarkedet gitt suverent bedre avkastning enn europeiske aksjer. Det er selvsagt ingen garanti for fremtidig avkastning. Men hvem vil satse på et Europa som går til grunne?
