Tidlig 80-tallet hadde bullfeberen inntatt finanshovedstaden etter oljekrisen og 70-årenes vindstille marked. Blant de ruvene bygningene på Wall Street ruslet Gordon Gekko typer med håret gredd stramt bakover i skreddersydde dresser og med glitrende sveitserur på håndleddet. Inne på New York Stock Exchange gestikulerte Floor tradere vilt og prøvde å overdøve hverandre ved å rope kjøps og salgsordre med en terminologi som kunne forvirre den flinkeste filolog. I Omaha begynte orakelet å bli anerkjent navn i finansverden og Peter Lynchs Fidelity Magellan fond nøt høy avkastning i den sorgløse jappetiden på 80-tallet.
Men optimismen skulle få en brå slutt, en mørk Oktoberdag i 1987, bedre kjent som «Black Monday» slo nedover Wall Street som et giftig virus. Den industritunge indeksen Dow Jones endte dagen med blodrøde 22,6 % i minus. Dette er fremdeles det største endagsfallet målt i prosent i DOWJI 125 år lange historie, ved slutten av oktober hadde de fleste store markedsplassene droppet sør av 20 %. Det er ikke en enkelt syndebukk å henge på gapestokken, ingen dresskledde forbrytere å lede opp til galgen i forbindelse med Black Monday, men flere årsaker har blitt pekt ut for den paniske atmosfæren som preget investorer.
Det var noen varsellys som blinket svakt forut av krasjet, Dow Jones hadde triplet seg i verdi i løpet av en femårsperiode noe som resulterte i høyt prisede selskap i forhold til inntjening P/E. Fremtidige estimater på inntjening var i en negativ trend, men aksjekursene fortsatte uanfektet opp. Makropolitisk uro preget markedet i årene forut 1987 og Federal Reserve ble enig med G-5 nasjonene UK, Japan, Frankrike og Tyskland om å devaluere USD i det internasjonale valutamarkedet for å øke den Amerikanske eksporthandelen.
En ny aktør entret banen, en aktør som skulle forandre synet på verdipapir handel for alltid. Kald, kalkulerende og totalt blottet for menneskelige følelser, var datastyrt handel på vei ned Wall Street som et ustoppelig godstog og lastet i vognene var volatilitet. Kjøp og salgs ordre ble automatisert basert på kursene og ved oppgang ble flere kjøpsordre lagt inn og ved nedgang ble salgordre lagt inn, dette fikk investorene merke på kroppen da markedene begynte å falle og maskintraderne kastet kortene.
I kjølvannet av krasjet begynte den eksentriske kunstneren Arturo Di Modica på et ambisiøst prosjekt for å takke USA for sin gjestfrihet. Etter at han forlot Firenze til fordel for New York på 1970 tallet gjorde han seg bemerket for sine skulpturer. I 1977 var Di Modica frustrert av å bli avvist av kunstkritikeren Hilton Kramer så han bestemte seg for å dumpe åtte store skulpturer utenfor Rockefeller senter og blokkerte hele 5th Avenue. Da New York Post trykket hendelsen på forsiden sin ble plutselig Arturo Di Modica et kjent navn i New York utenfor det smale kunstmiljøet. I 1987, da landet var inne i en stram økonomisk periode begynte Di Modica å lage den nesten 5 meter lange, rasende oksen fra sitt studio i Crosby Street på Manhattan. Det tok kunstneren 2 år å ferdigstille den massive bronseoksen og i Desember 1989 var Di Modica 350 000 dollar fattigere, verket var klart og nå var det bare å finne rette lokasjonen for oksen.
I ly av nattetimenes vintermørke og folketomme gater i byen som aldri sover, speidet Di Modica etter den ideelle tomten for å sette kunstverket sitt på. En forfrossen Arturo brukte noen kalde netter på rekognoseringen, men til slutt hadde han kartlagt Manhattanpolitiets patruljetider og funnet stedet han ville plassere den 3 tonn tunge oksen, like utenfor The New York Stock Exchange. Arturo, personligheten tro ønsket å sjokkere New Yorks innbyggere da dagpendlerne kom til Manhattan for å starte arbeidsdagen. 15 desember, like før daggry kom Arturo og en gruppe venner kjørende nedover Manhattan med en rasende okse på lastebilen. Da den lyssky gjengen kom frem til lokasjonen oppdaget de at i løpet av dagen var det plassert et 12 meter høyt juletre akkurat hvor Arturo hadde planlagt å sette oksen. Gruppen begynte å få panikk, det var bare noen få minutter til politipatruljen var estimert til å dukke opp. Noen foreslo å avbryte oppdraget, men Arturo utbrøt plutselig, «legg den under treet.» Den ene i gruppen kikket fortvilet på Arturo. «Legg den under treet, dette er min gave til New York.» Sa han fornøyd. Arturo stod ved oksen utover dagen for å se reaksjonen til de forbipasserende, men da det nærmet seg lunsjtider forlot han oksens side for å få seg noe å spise. I mellomtiden organiserte NYSE med et lokalt firma som hentet skulpturen i Arturos fravær.
Hendelsen utfor The New York Stock Exchange den dagen gjorde nyhetsoppslag verden over. Di Modicas budskap med oksen var å vise mennesker at, hvis du vil gjøre noe i en tid hvor ting er vanskelig, så kan du gjøre det. Du kan gjøre det på egenhånd og du må være sterk. New Yorkere trykket oksen til sitt bryst og krevde å få den tilbake. Park kommisjoner, Henry Green gav etter for presset og fikk Charging Bull installert i Bowling Green den 20 desember, der står den dag i dag. Siden den kalde desember måneden for 32 år siden har oksen på Wall Street rukket å bli selve symbolet på kapitalismen, ikke mange kjenner til den eksentriske italieneren bak kunstverket, men selv om Arturo gikk bort i år vil oksen og dens symbolikk leve videre i årene som kommer.
