Det er på tide å adressere elefanten i rommet: Hvor effektivt er egentlig indirekte demokrati, både i USA og her hjemme?
Er dette det man har klart å skvise ut av verdens mektigste land, tenker jeg stille for meg selv mens jeg stirrer tomt inn i tømmerveggene i stuen min. Jeg lurer på hvor mange inspirerende flinke mennesker som bor i USA som hadde vært bedre egnet.
Hva er det egentlig jeg har sittet å sett på de siste 45 minuttene?
Jeg har sittet limt til skjermen, vitne til en debatt som er så absurd at den nesten virker uvirkelig. Spørsmålet om abort har blitt brettet ut som et intellektuelt spill, men dette er ingen lek. Realiteten slår meg; jeg kaster bort min tid ved å se på dette. Dette handler om mer en det som utspiller seg på skjermen. Dette handler om systemet vi lever under – et system som synliggjør sine egne mangler ved å frembringe ledere som synes uforberedt på rollene de er satt til å fylle.
Når man ser Biden, som fremstår like forvirret som pasientene jeg en gang hadde omsorg for på demensavdelingen, og Trump, som minner mest om superskurken Kingpin fra Spiderman og daredevil-serien, må man spørre seg: Hvordan kom vi hit?
Våre demokratiske systemer velger ikke ledere basert på deres evne til å lede et land. Og vi lever i en tid der enkeltpersoner, uegnet til maktposisjoner de innehar, kan fatte avgjørelser med global rekkevidde – fra å sende militæret i krig til å endre nasjonale lover med et pennestrøk. Veto rettene til presidenten i USA er kritiske, ikke bare for USA men for hele verden. Dermed kan man si at demokratiet i USA er ikke bare en skandale for USA, men en skandale for hele verden.
Men hva om vi kunne endre dette? Hva om vi kunne erstatte pengesekkenes kamp med en ekte, desentralisert form for direkte demokrati? Forskning viser at direkte demokrati ikke bare er mer økonomisk lønnsomt, men også mer effektivt.
Det er på tide å innse at dagens demokrati ikke bare svikter i produksjonen av kompetente ledere i USA, men også her hjemme. Den offentlige sektoren, med sin evige sløsing, virker som en selvstendig industri heller enn en mekanisme designet for å forbedre samfunnet. Styreverv og lønnsforhøyelser deles ut som om de var gratisprøver, finansiert av deg og meg.
Når skal vi lære? Når skal vi kreve bedre, ikke bare for oss, men for verden vi er en del av? Nei. Spørsmålet er, når skal vi være bedre, for oss selv og andre. Vi må faktisk være de menneskene vi har ventet på. De som tørr. Det kommer ingen andre.
Dette innlegget er en oppfordring til handling, en appell til hver og en av oss om å ikke bare se på problemene, men å ta aktiv del i å forme fremtiden. Vår fremtid avhenger av det. Du er viktig. Det er håp.
