Det som begynte som et skjebnefellesskap for å knuse Den dype staten og kutte statsgjelden, endte i et offentlig skittentøyvask mellom to av verdens største egoer. Elon Musk og Donald Trump er ikke lenger BFFs – og med det forsvant også det siste håpet om budsjettansvar i Washington.
En skilsmisse kan være en emosjonell påkjenning. Men det er ingenting mot bruddet på en bromanse. Elon Musk og Donald Trump var usannsynlige sengekamerater til å begynne med. Ingen av dem er kjent for å gjøre partnerskap. Men forent av en felles agenda om å kveste Den dype staten og få bukt med den amerikanske statens berg av gjeld, dannet verdens mektigste og verdens rikeste et tomanns Männerbund som blåste nytt håp for den vestlige verden. For en aldri så kort tid.
Nå er bromansen over. Bruddet er rått, men etter alt å dømme uopprettelig. Den hemningsløst pubertale gjørmebrytingen de to tidligere BFFene driver på hvert sitt sosiale nettverk, viser hvor hjerteskjærende det er for begge to. Begge kunne med fordel logget av, men dette er hva internett ble oppfunnet for.
For oss som hadde tro på den Musko-Trumpianske agendaen er bruddet trist, men ikke overraskende. Det var fra start et åpent spørsmål om hvor lenge to så store egoer kunne leve i harmonisk sameksistens under samme tak, i Det hvite hus.
DOGE – fra meme til maktorgan
Elon Musk gikk all-in for Team Trump etter skuddene i Butler, Pennsylvania. Med sine penger og innflytelse ble han en potensielt vektskålbikkende faktor i presidentvalget i fjor høst. I tråd med Musks omformulering av Ockhams barberblad – at det mest ironiske utfallet er det mest sannsynlige – gikk DOGE raskt fra å være en meme til å bli et departement. Departementet for effektivisering av staten, oppkalt etter en kryptovaluta som ble startet som en vits.
Men DOGE var ingen spøk. Det var blodig alvor. Musk ble fra dag en tyngre involvert enn de fleste hadde forventet, som leder av organet som ble gitt den umulige oppgaven å redusere budsjettunderskuddet og få kontroll over republikkens ustoppelig voksende statsgjeld. Først i tospann med Vivek Ramaswamy, før han kjapt ble skjøvet til side. Elon trives best som solosjef.
Det ble en forrykende start for DOGE. Departementet som ikke var et ekte departement. Mens de fleste hadde sett for seg en kostnadskuttanbefalende kommisjon à la Simpson-Bowles som ble nedsatt i kjølvannet av finanskrisen, ble DOGE mer av et supra-departement med vide fullmakter på tvers av statsapparatet.
DOGE scoret symbolske politiske seire, kronet av den nær totale avviklingen av den gjennomkorrupte bistand- og påvirkningsetaten USAID. Men som Musk er den første til å erkjenne ble DOGEs kostnadskutt på anslagsvis noe sted mellom noen titalls og rundt 150 milliarder dollar, som dråper i havet målt opp mot den samlede veksten i statsbudsjettet.
Politisk realisme vs. teknokratisk idealisme
Så hvorfor ble det brudd?
Slik denne skribenten ser det, var det ikke som resultat av underliggende uforsonligheter mellom Trump og Musk. Men som resultat av møte med politiske realiteter. Eller nærmere sagt. Når kjærlighet kommer i konflikt med finanser, er det som regel finansene som trumfer. I forholdet mellom Musk og Trump, statsfinansene.
Det viste seg tidlig at oppslutningen blant republikanerne i Kongressen for Musks øksehogging av offentlige utgifter, var heller laber. Sannheten er at til tross for proklamasjoner om budsjettansvarlighet, så er den republikanske leiren i Kongressen like glade i å ta pås seg skattebetalernes spanderbukser som sine demokratiske kolleger. Hederlige unntak finnes, som budsjetthauker som Rand Paul og Thomas Massie, men de er en eksotisk rase med liten gjennomslagskraft i det politiske økosystemet.
Forskjellen på Trump og Musk er at førstnevnte har erkjent og tilpasset seg til de politiske realitetene i Kongressen, mens sistnevnte ikke har det. Kanskje insett, men ikke akseptert. Følgelig har Trump latt DOGE synke lengre og lengre ned på den politiske agendaen. Dette var tydelig allerede i mars, da Trump lovet at administrasjonen ville kutte offentlige kostnader med skalpell, ikke med øks – i et åpenbart stikk til Musk og hans disipler.
Politikk er det muliges kunst – men ikke for Musk
Selv om forholdet mellom Musk og Trump så ut til å blomstre – med bromantiske weekender på Mar-a-Lago og guttastemning i Marine One – så ble Musk i økende grad en politisk torn i siden til Trump.
Det spisset seg til da Trump presenterte sine tolltavler utenfor Det hvite hus på det han omtalte som «frigjøringsdagen» den 2. april, og dermed eskalerte en global handelskrig. Dette var en politikk Trump hadde lovet under hele valgkampen. Men det var også en politikk som Musk var helhjertet imot. Konseptet Disagree and Commit har aldri falt Musk naturlig. Men på det tidspunktet nøyde han seg med subtil kritikk som å poste videosnutter med frihandelsapostelen Milton Friedman, samt langt mindre subtil kritikk av Trumps handelspolitiske rådgiver og straffetollmaksimalist Peter Navarro – eller Retarrdo i Musks prepubertale omskriving. Men han støttet opp i presidentens rekker.
Musk klarte også å tråkke på tærne til kollegiet i regjeringen. Spesielt finansminister Scott Bessent – som Musk hele veien fant skyldig for sin tidligere assosiasjon med George Soros. Det tårnet seg opp da Musk fikk satt inn sin kandidat som konstituert skattedirektør, uten Bessents kjennskap eller samtykke. Kun noen dager senere ble utnevnelsen reversert, da Bessent fikk inn sin kandidat med Trumps støtte. En ydmykelse for Musk.
Likeledes, da Musk takket av som DOGE-leder på en pressekonferanse i Det hvite hus forrige fredag. Rett før han fikk med seg en suvernirboks med en nøkkel som avskjedsgave fra Trump, hadde han fått vite at hans nære allierte, Jared Isaacman, likevel ikke ville få jobben han hadde blitt utnevnt til som ny NASA-sjef. En smålig fornærmelse, som er klassisk Trump. Men den hadde en hensikt, å jekke Musk ned. Det ble den siste dråpen.
Musk vil spare, Trump vil styre
Begeret nådde randen for Musk med republikanernes budsjettpakke, som ventes å øke budsjettunderskuddet med 2 400 milliarder dollar i løpet av det kommende tiåret. Mens Trump omtaler den som sin «store, vakre» budsjettpakke, beskriver Musk den som en «motbydelig vederstyggelighet».
Musk har helt rett i at de endeløse budsjettunderskuddene og den økende statsgjelden er motbydelige. Samtidig har det amerikanske demokratiet kommet dithen at det er nærmest umulig å få demokratisk gjennomslag for tiltak som kutter i budsjettunderskuddene og reduserer statsgjelden.
Det er sant som Musk sier at Trump bare har 3,5 år igjen som president og som sådan allerede er en “lame duck” i det store og hele. Om Musk vil bli her i 40+ år, eller om han vil dra til Mars eller himmelen, gjenstår å se. Men distinksjonen avslører et tankeskille mellom de to tidligere turtelduene. Mer en uenighet om middel enn mål, men nok til å ruinere forholdet.
Trump må ha landet på konklusjonen at Elon og DOGEs radikale kostnadskutt kostet ham for mye politisk kapital, og gav for liten politisk vinning. Han gjorde et ærlig forsøk, men det viste seg å være et dødfødt prosjekt. For å bli en historisk president må han heller satse på politiske seire på andre felter i løpet av den relativt korte tiden han har igjen – og håpe at det ikke inntreffer noen gjeldskrise innen den tid.
Fra bromance til backlash
For å parafrasere Keynes: In the short run, Trump is dead. Elon derimot, han spiller the long game. For ham betyr reduksjon av budsjettunderskuddet alfa og omega. Han bryr seg ikke om hvor mye politisk kapital det koster. Det er både en styrke og en svakhet.
Kanskje kan hans opposisjon mot Trumps budsjettpakke fremtvinge endringer, men neppe som har mer enn marginale effekter på budsjettunderskuddet og statsgjelden. Samtidig har han forspilt en mulighet til å være en konstruktiv kraft for en ansvarlig finanspolitikk. For Musk er det perfekte fienden til det mulige.
Det later til at Musk ikke vil gi opp sine politiske ambisjoner. Men all den tid Grunnloven ikke endres, vil han som født i Sør-Afrika aldri kunne bli president. Det er lite som taler for at han noen gang vil få en bedre mulighet til å påvirke budsjettpolitikken enn det han har hatt med DOGE under Trump. Iallfall ikke under demokratiske rammer. Det har erfaringen med Trump-administrasjonen vist. Musk kan hjelpe til å vinne valg, men han kan ikke få kostnadskutt gjennom Kongressen.
Ekstra ironisk vil det være om Musk nå ikke bare ruinerer forholdet til Trump og sin politiske karriere, men også Teslas aksjonærverdier. Det var tross alt i stor grad på grunn av omdømmekrisen i elbilselskapet at Musk trakk seg tilbake fra sine politiske gjerninger. Men med drittkastingen mot Trump på torsdag, lyktes Musk å sende Tesla-aksjen ned over 14 prosent. Han kunne holdt kjeft. Men det gjorde han ikke.
Håp for parterapi?
Så hva skjer nå? Mye kan endre seg raskt i Trumps verden. Men bruddet mellom Trump og Musk krysser av alle boksene for å være av den uforsonlige varianten. Med den voldsomme drittkastingen som har vært mellom de to torsdag kveld, synes håpet for vellykket parterapi fåfengt. I beste fall kan noen som står begge nære, bidra til å roe gemyttene mellom kamphanene. Den ballen ligger kanskje hos AI- og kryptotsar David Sacks, handelsminister Howard Lutnick, eller visepresident J.D. Vance.
Mange vil nå være fulle av schadenfreude og godte seg over splitten mellom Trump og Musk. Men med bruddet på denne bromansen, dør også den siste muligheten for å få kontroll over den amerikanske statsgjelden. Det er ingenting å juble for.
