Verden skriker etter sjeldne materialer til elbiler, vindturbiner og andre teknologier vi trenger mer av. Klarer vi sikre tilgangen til disse materialene uten at natur og menneskeliv trues?
Det internasjonale energibyrået, IEA, estimerer at behovet for kritiske materialer vil sjudobles innen 2050. Årsaken er at den grønne, fornybare energien krever mer metaller og andre materialer enn fossil energi. Elbilen som tar oss fra A til B vil ha behov for seks ganger mer mineraler enn en tradisjonell bensinbil. Vindkraften som gir oss fornybar strøm, vil trenge ni ganger så mye kritiske metaller som gasskraft. Og etterspørselen vil mangedobles på kort tid.
Det grønne skiftets dilemma
Én risiko er at det oppstår et misforhold mellom behovene for materialer som følger av verdens klimaambisjoner og den faktiske tilgangen på materialene. En annen risiko er miljøskader fra gruvedrift og materialproduksjon: I dag stammer mye av metallene og mineralene fra gruver i for eksempel Kina og Kongo og har negative miljøkonsekvenser for mennesker og økosystemer. Disse to risikoene er to grunner til at Europa må være selvforsynt med kritiske råmaterialer.
– Prisen på primærmetall fra disse landene er kanskje lave, men den reelle prisen er det ofte miljøet og menneskene der som må betale. Hensyn til arbeidsforhold og miljø er gode grunner til å rette søkelyset mot utvinningsmuligheter vi har på europeisk jord, sier seniorforsker i SINTEF Ana Maria Martinez.
Gjenvinne framfor utvinne
Martinez har ledet en rekke prosjekt for å etablere gode løsninger for resirkulering og utvinning av de kritiske råmaterialene. Vi spurte henne om Europa kan klare å skaffe til veie materialene vi trenger på en måte som tar godt vare på økosystemer og folk?
– Nei, ikke med det systemet og regelverket vi har i dag. Skal materialene gjenvinnes må vi ha løsninger som legger til rette for smart og bærekraftig materialforvaltning, konstaterer Martinez.
Forskeren er blant annet sitert på dette temaet i BBC-artikkelen How to mine precious metals in your home. Urban mining går ut på å sile ut sjeldne og verdifulle metaller fra avfallstømmer fra industri og husholdninger. Verdiene kan skjule seg i alt fra elektronikk, og slagg fra smelteverk til gjødselproduksjon.
– Satsing på urban mining vil bidra til en mer bærekraftig fremtid, legge til rette for en bedre utnyttelse av ressurser og gjøre oss mindre avhengig av metallene som graves ut på andre siden av kloden. Samtidig kan det både være lønnsomt og kan redusere behovet for miljøskadelig gruvedrift.
Martinez har stått i spissen for en rekke prosjekter der de søker etter måter å sikre Europa tilgang til de verdifulle ressursene, deriblant prosjektet REE4EU. Prosjektet er stemplet av Solar Impulse foundation som en lovende og bærekraftig teknologi. Teknologien som er utviklet i REE4EU brukes når el- og hybridbiler står klar til å kasseres. Et behov som vil øke i takt med overgang fra fossile til elektriske transportmiddel.
Vi ruger på verdifullt skrot
I dag er det faktisk kun én tredjedel av elektronisk avfall, såkalt WEEE, som fanges opp og håndteres på en hensiktsmessig måte. Resten samles opp av uregistrerte foretak eller blir eksportert (også ulovlig) ut av Norge.
Men i hus og hjem, så vel som i avfallshauger, ligger skjulte mineralskatter: Materialer som kan gjenvinnes og brukes på ny. Hjemmene våre er fulle av elektronikk, og hvis du studerer innholdet nøye, vil du kunne hake av nesten alle boksene i den periodiske tabellen.
– Mange er kanskje ikke klar over at de sitter på en av nøklene som åpner dørene for det grønne skiftet. Vi tviholder på gammel elektronikk i håp om å kanskje få bruk for det igjen. En dag som sjelden eller aldri kommer, sier Ana Maria Martinez.
Hun hevder forbrukerbevissthet er en barriere for å etablere en materialflyt som sikrer at gammelt skrot kan få nytt liv. Martinez utdyper:
– Vi må revurdere vårt forhold til elektriske produkter. Vi som forbrukere må ta ansvar for vårt eget hjem og forbruk. Og politikerne må tørre ta å ansvar og innføre tiltak for å gjøre resirkulering til det foretrukne valget.
Ana Maria Martinez etterlyser sterkere føringer fra politikere for å stimulere til livsstil og næringsliv som er i tråd med sirkulærøkonomiske prinsipper. I praksis handler det om å få ned materialforbruket, introdusere mer sambruk. Vi må lage produkter som lar seg resirkulere, utvikle gode ordninger for å håndtere avfall, og ikke minst: sørge for at resirkulerte materialer blir en naturlig komponent når nye produkter skapes.
Behov for returlogistikk som dekker alle bransjer
Ana Maria Martinez forsker frem teknologier som skal sikre verdifulle materialer fra avfallsstrømmer. I den andre enden av produktenes tradisjonelle livsløp, i produktutviklingen, sitter forsker i returlogistikk, Stine Sonen Tveit. Hun er enig med Martinez.
– Det lønner seg å etablere gode løsninger for returlogistikk. Ofte starter dette allerede ved designfasen. Vi må designe produkter og samtidig ha en plan for demontering og gjenbruk i tankene, forteller Sonen Tveit.
Hun og kollegene har designet en strategi for retur og gjenbruk av møbler. Sonen Tveit peker også på viktigheten av å standardisere deler for å forenkle reparasjon, sortering og resirkulering, og at aktører i ulike næringer allierer seg for å skape verdier av produktene som vi må ta ut av bruk.
– Det er flere bedrifter i Norge som vil produsere mer bærekraftig og sirkulærøkonomisk, men uten tydelig etterspørsel og bevissthet hos kundene eller krav fra myndigheter vil ikke små og mellomstore bedrifter klare å omgjøre visjoner til handling. Her henger Norge etter sammenlignet med andre EU-land, sier hun.
Stort behov for mineraler – og ny kunnskap
Forskningssjef Lars Sørum i SINTEF Industri deltok nylig på DNVA sitt seminar om havbunnsmineraler, hvor noen av landets fremste vitenskapsmenn og kvinner samt internasjonale eksperter var samlet.
– Etter å ha deltatt virker det klart for meg at vi trenger mer kunnskap – og at vi trenger den raskt, sier forskningssjefen.
Årsaken er at verden vil trenge store mengder mineraler for å nå netto nullutslipp i 2050, noe som går tydelig fram av IEA-rapporten om dette.
Livet i havet må skånes
Ifølge Sørum vil det bli avgjørende at vi lykkes med resirkulering av disse mineralene i stor industriell skala. Men før vi kommer i mål med det, er vi avhengig av å få store mengder mineraler «inn i systemet» det skal gjenvinnes fra. Derfor er vi også avhengige av å produsere mineraler fra ressurser på land og på havbunnen, som kobolt, mangan og nikkel, for å nevne noen.
– Men de må hentes ut så skånsomt og bærekraftig som mulig. Og vi må vite at vi ikke skader viktig liv i havet. Dessuten må vi se uttak på havbunnen opp mot alternativt uttak på land. Det gjelder økonomi, klima og miljø samt andre viktige elementer som for eksempel geopolitikk, sier Sørum.
Han mener at dette også er noe som kan bidra til verdiskapning, arbeidsplasser og ikke minst til omstilling av dagens olje- og gassbransje. I dag kommer de fleste mineralene fra Kina og land i Afrika. Europa er uten egne forekomster. Men de finnes under havområdene ikke langt fra oss.
Kan bli mer bærekraftig enn gruver på land
Og kanskje er det mulig å kombinere både omstilling av olje- og gassbransjen og bærekraft. En av årsakene er at forekomstene på havbunnen ofte har høy konsentrasjon. Det gjør det mulig å hente store mineralmengder på et lite areal og med færre ressurser. Dessuten vil utvinning på havbunnen eliminere behovet for å finne plass til gruve-avfallet, fordi massene kan deporteres tilbake der de kom fra når den verdifulle delen av dem er tatt ut.
– De dagbruddene vi bruker i dag er allerede utarmet, og strekker seg derfor ut på store områder. Det er ikke nødvendigvis et gode for miljøet, sier Sørum.
Her finner du noen lenker som belyser temaet:
_put_on_the_market_in_the_three_preceding_years_(2015-2017)_and_waste_EEE_collected_in_2018_(kilograms_per_inhabitant).png){kind=link}