Familier på flukt i Gaza forteller om en daglig, desperat jakt etter mat, vann, medisiner og tilgang til toalett.
De ti medlemmene av Abu Jarad-familien flyktet fra en komfortabel treroms leilighet nord på Gaza etter at Israel-Hamas-krigen brøt ut for nesten tre måneder siden. Nå har de søkt tilflukt i det sørlige Gaza.
Her klemmer de seg sammen i et telt på 16 kvadratmeter som ligger på et område overstrødd av søppel, en av de mange provisoriske leirene som er reist av og for fordrevne palestinere.
Familien forteller at de her må følge en streng rutine for å overleve.
Hvert familiemedlem får tildelt daglige oppgaver, fra å samle kvister til å lage bål for matlaging, til å lete etter grønnsaker på byens markeder. Situasjonen er desperat. – Vi lever som streifhunder, sier Awatif Abu Jarad, et av familiens eldre medlemmer.
I den prekære situasjonen må de også hele tiden leve i frykt for nye israelske luftangrep og den økende trusselen om å bli smittet av sykdommer.
Israels bombardement og bakkeinvasjon av Gaza har siden 7. oktober, da krigen ble utløst av Hamas’ terrorangrep mot Israel, presset nesten alle palestinere mot sør.
Området rundt Rafah by, ved den egyptiske grensen, hadde en befolkning på rundt 280 000 før krigen, et tall som har økt til over 1 million de siste dagene, ifølge FN-byrået for palestinske flyktninger (UNRWA).
I Rafahs boligblokker har storfamilier åpnet dørene for fordrevne slektninger, og blokkene er overfylt. Vest for byen har tusenvis av nylontelt dukket opp. Tusener av andre fordrevne sover i det fri, til tross for det kjølige og ofte regnfulle vinterværet.
Det meste av det nordlige Gaza er nå under kontroll av den israelske hæren, som tidlig i krigen beordret palestinere å evakuere sørover. Etter hvert som krigen gikk, ble det gitt flere ordre om også å forlate områder i sør, noe som tvang palestinske sivile til å trenge seg sammen på stadig mindre områder, deriblant Rafah og et nærliggende landstykke kalt Muwasi. Selv disse påstått trygge områdene blir ofte rammet av luftangrep og beskytninger.
Nouman Abu Jarad og broren Awatif forteller at familien har flyktet gjennom hele Gazastripen. De startet med å rømme fra hjemmet sitt i den nordlige grensebyen Beit Hanoun den første dagen av krigen. De bodde da hos en slektning i den nærliggende byen Beit Lahiait.
Seks dager senere sendte kraftige israelske angrep i grenseområdet dem sørover til Al-Quds sykehus i Gaza by. Da folk begynte å evakuere sykehuset to dager senere, tok de seg til fots til Nuseirat flyktningleir sentralt i Gaza.
Der bodde i en trang FN-skolebygning i over to måneder, men ble drevet på flukt igjen 23. desember, da den israelske hæren begynte å angripe Hamas-mål i sentrale flyktningleirer i Gaza.
De rømte da til området Muwasi fordi de trodde det var det sikreste alternativet. Den første natten sov de ute i det fri. Så kjøpte de nylonduk og stenger på et Rafah-marked for å kunne reise et telt.
Nouman, som før krigen jobbet som regnskapsfører, sover på det nylondekkede gulvet sammen med sin kone, søster, seks døtre og ett barnebarn. De må ligge på siden for å spare plass.
Han forteller at teltet kostet dem 1000 shekel (nærmere 3.000 kroner).
– Det er helt sprøtt, sier han. Krigsøkonomien har ført til at prefabrikkerte familietelt koster mellom 8300 og 14.500 kroner.
Nouman forteller at dagen begynner kl. 05. Hans første jobb er å starte et lite bål for å lage frokost, mens kona og døtrene elter deig til flatbrød.
Etter å ha spist frokosten, går de løs på dagens andre oppgaver som er å hente vann og mat, oppgaver som ofte tar hele dagen.
Nouman og flere av hans yngre slektninger henter kanner med vann fra en av de offentlige vannpostene i nærheten, vann som utelukkende brukes til vask og som ikke er egnet til å drikke. Deretter må de dra til en av drikkevannstankene som er spredt over hele byen, hvor de må stå i kø i timevis.
Etter at vannet er hentet, blir noen av familiemedlemmene sendt ut på jakt etter grønnsaker, mel og hermetikk på flere av byens åpne markeder. I mellomtiden er det Noumans oppgave å lete etter kvister og ved for å få tent et bål til kveldens måltid.
Gaza er i stor grad avhengig av bistand og forsyninger, som i alt for små mengder slipper inn fra de egyptiske og israelske grenseovergangene
I slutten av desember fastslo FN at over en halv million mennesker i Gaza sulter. Dette er omtrent en firedel av befolkningen.
Dalia Abu Samhadana, en ung mor som bor hos onkelens familie i et overfylt hus med 20 personer i Rafah, sier at de eneste matvarene på det lokale markedet er tomater, løk, auberginer, appelsiner og mel. Og alle varene har uoverkommelige priser.
En melpose på 25 kilo, som før 7. oktober kostet rundt 10 dollar (103 kroner), koster nå mellom 40 og 100 dollar (415 og 1036 kroner).
– Jeg har gått nesten tom for penger, forteller Abu Samhadana, som frykter at hun ikke vil makte å gi nok mat til datteren sin.
Fordrevne palestinere i Rafah har rett til gratis hjelp hvis de registrerer seg hos FNs byrå for palestinske flyktninger (UNRWA), som deler ut mel, tepper og medisinsk utstyr på 14 steder i det sørlige Gaza. Men Abu Samhadana, som opprinnelig er fra den nærliggende byen Khan Younis, forteller at hun har forsøkt å registrere seg for gratis hjelp flere ganger, men har blitt avvist på grunn av mangel på tilgjengelige forsyninger.
En annen utfordring for de fordrevne palestinerne er den stadig økende spredningen av sykdommer, spesielt blant barn.
Verdens helseorganisasjon har rapportert titusenvis av tilfeller av luftveisinfeksjoner, diaré, lus, skabb, vannkopper, hudutslett og hjernehinnebetennelse i FNs tilfluktsrom.
Den raske spredningen av sykdommer skyldes hovedsakelig overbefolkning og dårlig hygiene.
Familien Abu Jarad gravde sitt eget provisoriske toalett tilknyttet teltet for å unngå fellestoalettene. Likevel merker familien at de er sårbare for sykdom.
– Barnebarnet mitt er 10 måneder gammelt, og siden dagen vi kom til dette stedet, har hun lidd av vekttap og diaré, forteller Majeda, Noumans kone.
Å gå på apoteket hjelper lite.
– Det finnes ikke medisiner å oppdrive, legger hun til.
(©NTB)
