For få år siden var Sri Lankas økonomi sterk nok til å gi folk flest både jobb og trygghet. Nå er landet bankerott og avhengig av hjelp fra land som India.
Kollapsen har ført til politisk kaos, og lørdag stormet demonstrantene residensene både til president Gotabaya Rajapaksa og statsminister Ranil Wickremesinghe og jagde dem på flukt. Begge lover å gå av.
– Jeg er utslitt, fullstendig oppgitt, sier 47 år gamle Nilanthi som er lut lei av all ventingen. Hun har nettopp brukt tre dager på å stå i kø for å kjøpe parafin i byen Gampaha, nordøst for hovedstaden Colombo.
To uker tidligere sto tobarnsmoren tre dager i kø for å kjøpe gass til matlaging, og likevel var det ikke noe igjen da hun endelig kom fram.
Det som skjer i dette landet med 22 millioner innbyggere, er verre enn den økonomiske krisen mange utviklingsland gjennomlever fra tid til annen.
Dette er en total økonomisk kollaps der folk ender opp med ikke å klare å skaffe seg mat, drivstoff eller andre nødvendigheter, med politisk uro og voldelige sammenstøt som konsekvens.
– Det er helt klart på rask kurs mot en humanitær krise, sier Scott Morris ved Center for Global Development i Washington.
Slike katastrofer er vanligere i fattigere land som i Afrika sør for Sahara eller det krigsherjede Afghanistan. I mellominntektsland som Sri Lanka er det mindre vanlig, men ikke ukjent.
6 millioner venezuelanere har for eksempel flyktet fra en endeløs politisk krise som har lagt oljerike Venezuelas økonomi i ruiner, og Indonesia opplevde på slutten av 90-tallet en kollaps som endte med at diktatoren ble jaget på flukt etter tre tiårs styre.
Sri Lankas kollaps er stort sett et resultat av det som beskrives som ufattelig økonomisk inkompetanse og dyp korrupsjon, i kombinasjon med etterdønningene av pandemien.
Pandemien og en bølge med terrorangrep i 2019 la den viktige turistnæringen i grus, og pandemien førte også til at overføringer av penger fra lankesere i arbeid i utlandet delvis tørket inn.
Regjeringen har de siste årene kuttet skattene drastisk og tatt opp enorm utenlandsgjeld, ikke minst til Kina for bygging av svære havneanlegg og flyplasser som det ikke er blitt bruk for, og som ligger brakk mens gjelda likevel inndrives.
Regjeringen insisterte på å betale ned på gjelda, og det og skattekuttene førte til tom statskasse akkurat da pandemien kom. Valutareservene forsvant, og Sri Lanka endte uten mulighet til å betale for importerte varer som mat og drivstoff eller støtte opp under valutaen rupee.
Vanlige lankesere, særlig de fattigste, er de som betaler prisen. De må vente i dagevis i køer på opp til to kilometer for å kjøpe drivstoff og gass til matlaging, og må ofte gå tomhendt hjem.
Minst 16 mennesker har dødd hittil i bensinkøer, blant dem en 63-åring som ble funnet død i kjøretøyer sitt i utkanten av Colombo. Noen har gitt helt opp å kjøre og gått over til sykkel.
For å spare på drivstoff har myndighetene stengt en del skoler og universiteter i byene og gir nå offentlige tjenestemenn fri hver fredag i tre måneder framover. Det gir dem tid til å dyrke sine egne grønnsaker.
Inflasjonen for matvarer ligger på 57 prosent, og 70 prosent av landets familier melder ifølge Unicef at de har måttet redusere matforbruket. Mange er avhengig av risdonasjoner fra myndighetene, frivillige organisasjoner eller sjenerøse bekjente.
Når de ikke får tak i gass til matlaging, må mange ty til parafin eller matlaging over åpen ild, mens de rikeste kan lage mat på dyre elektriske komfyrer, iallfall så lenge det ikke er strømbrudd.
Stadig sintere lankesere reagerte med protester, demonstrasjoner, veisperringer og sammenstøt med politiet. Det er ofte slagsmål når folk prøver å snike i bensinkøer, og politi har angrepet urolige sammenstimlinger.
Krisen er et hardt slag også mot Sri Lankas middelklasse, som utgjør 15–20 prosent av bybefolkningen. Inntil alt raste, kunne de glede seg over økonomisk sikkerhet og økt levestandard.
Men dette har skjedd før, for eksempel i Indonesia på slutten av 1990-tallet.
USAs bistandsorganisasjon US Aid var i ferd med å pakke sammen i Indonesia som ikke syntes lenger å trenge bistand. Som en av Asias såkalte Tigre hadde landet arbeidet seg bort fra listen, ifølge økonomen Jackie Pomeroy.
Men så feide en finanskrise over Øst-Asia utløst av at Thailand plutselig bestemte seg for å devaluere valutaen for å bekjempe spekulanter.
Indonesia ble særlig hardt rammet på grunn av et svakt banksystem og omfattende korrupsjon. Valutaen kollapset, og indonesiske bedrifter måtte hoste opp mange flere rupiahs for å betale på lån i dollar.
Bedrifter gikk konkurs, arbeidsløsheten skjøt i været, og desperate bybeboere flyttet til landet for å dyrke sin egen mat. BNP sank med 13 prosent i 1998, et klart tegn på full depresjon.
Folks desperasjon snudde til raseri og omfattende protester mot regimet til Suharto, som hadde styrt med jernhånd siden 1968, og diktatoren ble tvunget på flukt i 1998.
Selv om de har et demokrati, legger mange lankesere skylden for Sri Lankas misere på Rajapaksa-familien som har dominert landet i mange år.
– Det er deres skyld, men det er vi som må lide for deres feil, sier Ranjana Padmasiri som har en kontorjobb i et privat firma.
Flere ledende Rajapaksaer har allerede gått av, som statsminister Mahinda Rajapaksa og Basil Rajapaksa, som var finansminister. Demonstranter som krevde president Gotabaya Rajapaksas avgang, beleiret presidentpalasset i to måneder inntil han i helgen endelig lovte å trekke seg.
Presidentens beslutning kom på den største demonstrasjonsdagen hittil i krisen, men mange mener det ikke er nok.
– De kan ikke slippe unna så lett. De må holdes ansvarlig for denne krisen, sier Padmasiri.
(©NTB)
