Norges gullalder endte ikke med et smell, men med overflod. I et tiår har produktivitet, arbeidsdeltagelse og skaperkraft sunket, mens statsbudsjettet har svulmet – uten at noen egentlig la merke til det før det var for sent. I Alternativt statsbudsjett forklarer Martin Bech Holte hvorfor en radikal rekalibrering av nasjonens belønningssystem er den eneste veien ut av vår stille, snikende krise. Det handler om økonomiske incentiver, men krever en kulturrevolusjon.
Suksessforfatteren av Landet som ble for rikt er ute med sin andre bok – perfekt timet til julestria. Tittelen denne gangen er kjedeligere, nesten provoserende traust: Alternativt statsbudsjett. Men døm ikke boken etter omslaget. Innholdet er skarpere, mer presist og mer ambisiøst enn i debuten. For dette er ikke egentlig en bok om et budsjett. Det er en bok om det som styrer samfunnets sjel: belønningssystemet.
Incentiver betyr noe. I Norge bestemmes incentivene av statsbudsjettet, og dermed av de 1 200 små og store postene som hvert år bygges opp gjennom politisk hestehandel. Med et budsjett som vokser som Babels tårn – lag på lag av utgifter, uten plan, retning eller strategi – har incentivstrukturen i Norge blitt snudd opp ned.
Arbeidslinja er ut; almisser er inn. For å parafrasere Marx og Engels’ kritikk av Hegels dialektikk: Martin Bech Holte kom og fant Norges belønningssystem stående på hodet. Nå vil han sette det rett.
Norges stille, snikende krise
Norges oljeforbannelse er at det tilsynelatende har gått så godt at den økonomiske krisen har kommet stille og snikende, uten å bli lagt merke til av hverken politikere eller velgere før det var for sent.
Men siden 2013, som for Bech Holte markerte Peak Norge, har forfallet vært reelt. 26 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år – over 700 000 nordmenn – lever i offentlig finansiert utenforskap. Det er opp tre prosentpoeng fra 2013. Den samlede produktiviteten i fastlandsøkonomien (total faktorproduktivitet) har falt med ti–tolv prosent fra 2013 til 2024. Det tilsvarer et produktivitetstap som er like stort som oljepengebruken – foreslått til 580 milliarder i statsbudsjettet for 2026.
I 2013 var norske offentlige utgifter 21 prosent høyere per innbygger enn i snittet av Norden. Samme år var BNP på fastlandet 18 prosent høyere enn i Norden. I 2023 hadde derimot forskjellen i offentlige utgifter økt til 38 prosent, mens Fastlands-Norge bare hadde 13 prosent høyere inntekt enn Norden. To elever i en klasse på 25 fullfører ikke videregående skole. Flere blir uføre og i yngre alder enn tidligere. 30 prosent rapporterer om psykisk ubehag på jobben den siste uken, i det som Bech Holte ikke urimelig beskriver som verdens snilleste arbeidsliv.
Norsk økonomi blir i økende grad dominert av to aktører: det offentlige og utlandet. Norsk næringsliv har blitt innrettet mot høsting av verdier, fremfor skaping av verdier. Norske bedrifter leverer lavere avkastning på kapitalen enn i Danmark og Sverige, men betaler mer i utbytte. Og for disse utbyttene skattes norske eiere hardere enn nesten alle andre land i verden – selv om vi har verdens rikeste stat.
Offentlig sektors andel av fastlandsøkonomien har steget fra 52,8 prosent til 56,5 prosent. Offentlige utgifter har økt med hundrevis av milliarder mer enn referansebanen skulle tilsi. Ikke fordi velferdstilbudet har blitt utbedret. Men fordi subsidier har økt med 50 prosent og offentlige investeringer har økt med 40 prosent.
Et grelt eksempel er helseminister Jan Christian Vestres The Plus. Det som skulle være fremtidens møbelfabrikk i Eidskog kommune, har totalt mottatt 95 millioner kroner i subsidier fra Innovasjon Norge, Enova, Siva og kommunen. Sommeren 2025 er egenkapitalen på 90 millioner tapt. Eksfins lånegarantier på nærmere 150 millioner kan være i spill.
«Trippel doping »
Under Arendalsuka bebreidet Bech Holte at norsk økonomi, i likhet med Johan Mühlegg, går på trippel doping. Ikke EPO og efedrin, men en cocktail av subsidier, offentlig pengebruk og en svak krone. Det har gitt et næringsliv basert på lave prispunkter. Med andre ord, dopingkuren holder liv i næringsaktivitet som egentlig ikke er lønnsom, (i Arendal ble spesielt verftene på Stord og Aker Verdal utpekt for kritikk).
Samtidig som rikingene har røket og reist, har den lave kronekursen plutselig gjort Norge til et yndet turistmål for utlendinger. Det er bra for turistnæringen, men symptomatisk for en økonomi med svak skaperkraft. Ingen land blir rike på turisme. Bech Holte er forresten tilhenger av turistskatt.
Baksiden av mynten er at det har blitt mye dyrere for nordmenn å reise utenlands. I 2013 brukte nordmenn tre ganger så mye på feriereiser til utlandet som innenlands (90 mot 30 milliarder kroner). I dag har det snudd. I 2024 var forbruk på utenlandsferier omtrent det samme som i 2013, selv om samlet forbruk har økt med 17 prosent siden den gang. Samtidig har gjennomsnittskostnaden for en utenlandsferie økt med 80 prosent. Det betyr en nedgang i utenlandsopplevelser på 45 prosent.
Dette avslører at nordmenn har preferanse for å feriere dobbelt så mye som vi gjør i utlandet, men ikke lenger har råd til det. Antallet nordmenn som studerer utenlands, har i tiåret fra 2014 til 2024 sunket fra 17 000 til 12 000. Nordmenns utenlandske impulser kommer ikke lenger fra utfartstrang, men fra innvandring.
Kanskje mest graverende, vi ser nå tydelige konturer av en generasjonskonflikt i det norske samfunnet. Eldre nordmenn er like lykkelige som da Norge var verdens lykkeligste land i 2013. Derimot har yngre nordmenns lykke har falt signifikant i samme periode, både absolutt og sammenlignet med andre land, i møte med uoverkommelige boligpriser og svake prospekter for familieetablering.
Hva må gjøres?
Bildet Bech Holte tegner av Norges tilstand er en fallitterklæring for både regjeringene Solberg og Støre. Men i den grad han svartmaler, så må det sies å være konstruktiv svartmaling. For han mener utfordringene enkelt kan løses – gitt at den politiske viljen kan mønstres.
Hovedspørsmålet Bech Holte stiller lyder som følger:
«Hvordan kan vi utforme et statsbudsjett som styrker den økonomiske veksten og ivaretar robustheten i den norske velferdsstaten slik at Norge utnytter sin helt unike mulighet for å skape et godt samfunn?»
Bech Holte siterer fra finansminister Jens Stoltenbergs tale under Arendalsuka, der han ble mottatt som Jesus gjenoppstått:
«Jeg kunne laget et kjempefint program for Norge, jeg. Jeg hadde bare tapt alle valg herfra til evigheten hvis jeg gikk til valg på det. Det vanskeligste i jobben min er ikke å finne ut hva som er riktig, [men] å gjøre noen av de riktige ideene jeg har, [om] til virkelighet, i et politisk vanskelig landskap.»
All den tid den hjemvendte profeten ikke vil følge opp etikkpausen i Oljefondet med en demokratipause i Stortinget, har Bech Holte skissert et reformprogram i hans sted.
«Jeg kunne laget et kjempefint program for Norge, jeg. Jeg hadde bare tapt alle valg herfra til evigheten hvis jeg gikk til valg på det. Det vanskeligste i jobben min er ikke å finne ut hva som er riktig, [men] å gjøre noen av de riktige ideene jeg har, [om] til virkelighet, i et politisk vanskelig landskap.»
Bech Holtes fem bud
Mens Gud presenterte Moses med de ti bud, nøyer den tidligere McKinsey-direktøren seg med fem formaninger for et mer effektivt og strømlinjeformet Norge
Prosjekt 1 – Mobilisering av arbeidskraft: Kutte skatt på arbeidsinntekt med 200 milliarder for å gjøre arbeid vesentlig mer lønnsomt og redusere utenforskap. Spesielt de med inntekt opptil gjennomsnittslønn på 750 000 kroner, vil få radikalt lavere skatt.
Prosjekt 2 – Styrke båndet til privat kapital: Erstatt formuesskatten med en progressiv eiendomsskatt og skape et skattesystem som gjør det attraktivt å bygge og eie norsk kapital.
Prosjekt 3 – La prismekanismen virke: Fjern eller reduser nærings- og forbrukersubsidier (elbil, landbruk, barnehage, kollektiv, “frivillige” organisasjoner) og spar ~100 milliarder i året, samtidig som markedssignaler får virke igjen. La folk beholde mer av pengene sine og kjøpe det de vil, til markedspris, istedenfor å måtte betale høye skatter for å få “gratis” goder av staten.
Prosjekt 4 – Effektivt offentlig forbruk: Kutt offentlige innkjøp, overinvesteringer og overføringer til organisasjoner i inn- og utland for totalt 125 mrd årlig — tilbake til 2013-nivå relativt til økonomien.
Prosjekt 5 – Forenkling og fornyelse: En massiv regelverks- og byråkratireform som forenkler prosesser, reduserer kostnader og øker produktiviteten gjennom et mer effektivt statlig styringssystem.
Dette er jo ikke så veldig kontroversielle forslag, skulle en tro? Kraftig lut, ja. Men ikke så radikalt. Det er kutting av flesk, ingen dekapitering av den norske velferdsstaten. Faktisk går ikke Bech Holte etter velferdsgodene i det hele tatt. Han går kun etter statlig sløseri, som spant helt ut av kontroll under Solberg-regjeringens løsslupne subsidievelde.
Det skulle vel kunne være mulig å nå et bredt tverrpolitisk forlik langs de reformlinjer Bech Holte foreslår?
DOGE-NOR?
Bech Holte har ingen begeistring for Stoltenbergs skattelotteri, hvor 100 000 tilfeldig trekte unge kan få 125 000 i skattefradrag (trolig vil under halvparten av vinnerne kvalifisere). Så skal det forskes på i 10 år før bønnetellerne på Blindern finner fasit om eksperimentet har styrket incitamentene for arbeid eller ei. Lenge innen den tid vil Stoltenberg ha forsvunnet ut av regjering for nye skattefrie opphold i utlandet, mens norsk økonomi fortsetter på tomgang.
Bech Holte har ingen tid for den slags. Han vil ha incentiver for arbeid, her og nå. Å velge ut tilfeldige vinnere er dessuten dårlig design. Incentivstrukturen bør være universell. Det er ikke nødvendigvis de som vinner i loddtrekning som er mest predisponert for å jobbe mer hvis marginalinntekten for arbeid øker.
Hva om Stoltenberg heller hadde brukt sin makt som de facto statsminister til å utnevne et supra-departement, langs samme linjer som Trump og Musks DOGE (departement for regjeringseffektivitet) i USA eller Milei og Sturzeneggers ministerium for deregulering og transformasjon av staten i Argentina? Et DOGE-NOR med vide fullmakter.
Ikke 10 år, men 100 dager. Stoltenberg kunne fått med seg Bech Holte og laget et kjempefint program for Norge. Uten å sette demokratiet på pause, kunne det kanskje til og med fått flertall i Stortinget? I teorien hadde det vært enkelt å gjennomføre Bech Holtes reformer – så lenge man unngikk evig parlamentarisk debatt med rabulistene i SV og Rødt.
Det kommer ikke til å skje. Men det er kanskje verdt å minne om at Norges mest vellykkede reform på denne siden av årtusenskiftet – pensjonsreformen – ikke ble til gjennom folkeviljen, men gjennom et teknokratisk stillas som i praksis tok beslutningen ut av politikken. Hvis Bech Holtes program pakketeres på samme måte, ikke som et politisk valg, men som en uunngåelig økonomisk nødvendighet, kunne nok Stoltenberg ha hamret det gjennom Stortinget.
Jerntriangelets meningsmonopol
Mens Landet som ble for rikt fikk en ellevill populær mottagelse for en fagbok, var det en kaste i samfunnet som ikke likte at McKinsey-mannen Bech Holte meldte seg på debatten. Nemlig samfunnsøkonomene. Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen og Blindern-professor og offentlig utvalgsgeneral Steinar Holden, var blant de skarpeste kritikerne av Bech Holtes tese.
Etter kritikken har Bech Holte tatt av seg silkehanskene. I Alternativt statsbudsjett langer han ut mot det han beskriver som Blindern-økonomenes meningsmonopol og deres defaitistiske verdenssyn. Ifølge Bech Holte henger Ragnar Frischs overbevisning om at kommunismen ville beseire kapitalismen igjen i Jerntriangelets korridorer. De ser seg blinde på nasjonale størrelser og bryr seg ikke om samfunnets belønningssystem. Det blir mye makro og lite mikro. De forveksler vekst i nasjonaløkonomien, med velstandsvekst for befolkningen.
I Blindern-økonomenes modeller er befolkningen passive bønder på sjakkbrettet, som flyttes rundt av staten for å finne likevekt i økonomien. NPCer uten agency. Det er kanskje megetsigende at vi ikke har noe godt norsk ord for agency? Bech Holte bruker selvbestemmelsesrett. Dette er samfunnsøkonomi på sitt tammeste, mener Bech Holte.
Ifølge Bech Holte er Blindern-økonomene for velvillige til å akseptere at kjøpekraften går ned og produktiviteten stagnerer. I deres verdenssyn, hvis nordmennes kjøpekraft går ned, er det et tegn på at den har vært for god. Hvis produktiviteten synker, er det et resultat av internasjonale forhold, som vi kan gjøre lite med.
Det er mye som tyder på at produktivitetsveksten i hele den vestlige verden har stagnert – selv om det er tegn på et AI-drevet byks i amerikansk økonomi siden 2023. Men selv om det er strukturell motvind, så er det ingen unnskyldning å sitte passivt og rasjonalisere at alt er det beste av alle verdener, slik Jerntriangelets sjeføkonomer gjør. Bech Holte maner istedet til at vi må ta mer initiativ og ta kontroll over egen skjebne. Det har han helt rett i.
Berøringsangsten som Blindernmonopolet har for den skjødesløse kostnadsveksten i offentlig sektor er påfallende. En fellesnevner for Øystein Olsen, Steinar Holden, sjeføkonomen i LO og i bankene, straks det blir snakk om kutt i statsbudsjettet, så er det en debatt de konsekvent våger å ikke ta. Da velger de heller å pirke pedantisk i Bech Holtes datagrunnlag, for å utdefinere ham fra debatten.
Samfunnsøkonomene selv har ingen vilje til å sette spørsmålstegn om et statsbudsjett som eser ut i det evige, kanskje ikke er det beste av alle verdener? Det er null vilje til nytenkning, null kreativitet, null selvrefleksjon og null selvkritikk. At Bech Holte har blitt en plagsom torn i siden for Blindern-hegemoniet som har lagt premissene for all offentlig debatt i Norge, er et ubetinget gode.
Landet uten innvandring?
Fra høyresiden i norsk politikk fikk Bech Holte en del kritikk for at innvandringsspørsmålet havnet i blindsonen for Landet som ble for rikt. Forfatteren vier ikke veldig mye oppmerksomhet til temaet i Alternativt statsbudsjett heller. Det er en svakhet, men som ikke står i veien for bokens øvrige styrke.
Til Bech Holtes forsvar, har han tatt tak i de lavest hengende fruktene. Han adresserer flesk som i teorien enkelt kan kuttes fra statsbudsjettet, uten at det går utover velferdstilbudet eller skaper dyp politisk polarisering. Innvandringen er derimot et nærmest uløselig problem. Det er få politisk mulige reformer relatert til innvandring som vil kutte kostnader på kort sikt. Riktignok foreslår Bech Holte å kutte kraftig i bistandsbudsjettet, fra 56 til 34 milliarder.
Kulturrevolusjon kreves
I en halvveis spøkefull X-post skrev jeg at: Martin Bech Holte er Bronze Age Pervert innenfor Overton-vinduet. Bech Holtes språk og metode er økonomisk, men et lands økonomi springer ut fra kulturen. At Norges belønningssystem har blitt snudd på hodet, er et resultat av en kultur som har råtnet på rot. Vikingånden har blitt kvalt av byråkratiet.
Bech Holte vil sprøyte ny vitalitet inn i det norske samfunnet. Han vil ikke ha en nasjon av sosialklienter, som klatrer på karrierestigen fra kortvarig sykefravær til langvarig sykefravær, en lang periode på arbeidsavklaring før porten til uførhet endelig åpnes for et liv i permanent utenforskap.
Bech Holte snakker ikke om dekadense og slavemoral, men om stagnasjon og passivitet under velferdsstatens åk. Han vil ha styrke og vitalitet, men gjennom incentivdesign. Kombinasjonen av faglighet og polemikk i Bech Holtes kritikk av Blindern-økonomenes meningsmonopol, er uvanlig i norsk økonomisk-politisk ordskifte. Er han primært en økonom, eller en kulturkriger forkledd som en økonom?
Bech Holte er iallefall ikke åpenlyst anti-demokratisk eller anti-egalitær. Men hans mål er vanskelig oppnåelig med demokratiske midler, særlig ikke all den tid velgerne fortsetter å stemme på politikere som lover instant gratifikasjon og sender regningen til neste generasjon.
Etter Stoltenbergs nevnte finanstale i Arendal, ble det bydd opp til paneldebatt, der Bech Holte var en av deltagerne. Finansministeren så ikke ut til å bry seg stort om hva Thina Saltvedt, Hilde Bjørnland, eller Kalle Moene sa. Men da Bech Holte pontifiserte, tok Stoltenberg flittige notater i blokka.
Mon tro om Bech Holte kan hjelpe Jens å finne tilbake den ungdommelige reformiveren fra Stoltenberg 1? Eller må vi, som Blindern-økonomene, lene oss tilbake i resignasjon og akseptere at den norske gullalderen er en saga blott?
