IPO-markedet er tilbake for fullt på Oslo Børs – og finanspressen fornekter seg ikke. Begrep som 12 ganger overtegning blir brukt ukritisk, som åpenbart kan forlede investorer til å tro at det er større kjøpsinteresse enn det faktisk er. Men hvorfor brukes slike begreper av finanspressen? Er det med viten og vilje, inkompetanse eller bare noe man alltid har gjort uten å tenke hva man faktisk formidler?
Når et selskap børsnoteres og mediene melder at emisjonen var «overtegnet 12 ganger», er det lett å få inntrykk av at investorene står i kø for å kaste penger etter aksjen. Men bak de store overskriftene skjuler det seg ofte en virkelighet som er langt mer nyansert, og i noen tilfeller, direkte misvisende.
Overtegning – et tall uten kontekst
At en børsnotering (IPO) er overtegnet 12 ganger, betyr ganske enkelt at investorer totalt søkte om 12 ganger flere aksjer enn det som var tilgjengelig i emisjonen. På papiret ser det ut som et voldsomt etterspørselstrykk. I praksis er det langt mer komplisert.
Profesjonelle investorer overtegner strategisk, ofte mange ganger det de faktisk ønsker, for å sikre seg tildeling når de vet konkurransen blir hard. En slik praksis blåser tallet opp – og gjør «12x overtegnet» til et mer teknisk enn reelt uttrykk for interesse. Det sier lite om hvor stor vilje det egentlig var til å kjøpe aksjene til emisjonskursen, og enda mindre om etterspørselen i markedet etter notering.
Etter børsnotering: En annen virkelighet
Når aksjen først begynner å handles fritt, er dynamikken en helt annen. Den massive “interessen” som ble omtalt under tegningsperioden, kan ha forsvunnet i løpet av minutter. Mange av dem som bidro til overtegningsstatistikken, har allerede solgt sine tildelte aksjer for en rask gevinst.
Likevel fortsetter finanspressen ofte å vise til den høye overtegningsfaktoren i dagene og ukene etter noteringen – gjerne samtidig som aksjen stiger et par prosent daglig. Resultatet blir et inntrykk av at markedet koker, mens virkeligheten kan være langt mer dempet.
Et farlig ekko
Når medier ukritisk gjentar tall som «12 ganger overtegnet», forsterkes et narrativ om kontinuerlig kjøpspress. Det skaper momentum-bias og FOMO blant småinvestorer, som tror de må “kaste seg på”, for ikke å gå glipp av toget. I realiteten kan de være på vei inn på toppen – etter at profesjonelle aktører allerede har tatt gevinst.
De fleste overtegningsrekorder drives av institusjonelle investorer – fond, banker og kapitalforvaltere – som opererer med automatiserte strategier. Den faktiske interessen blant private småsparere kan være langt lavere. Likevel fremstår medieoppslagene som om «alle» ville inn.
Sjelden opplyses det om at overtegningen på tolv ganger kan være basert på hovedsakelig institusjonelle bestillinger – ikke bred folkelig etterspørsel.
Når journalistikken kan bli oppfattet som markedsføring
Det er forståelig at et sterkt overtegningstall gir gode overskrifter. Men når slike tall gjentas uten forklaring, grenser det til finansiell reklame mer enn journalistikk. Tallene skaper et inntrykk av vedvarende suksess og investorkåthet, mens det som oftest bare reflekterer mekanikken i tegningsprosessen.
Mediene har et ansvar for å forklare hva tallene faktisk betyr – og hva de ikke betyr. For i et marked hvor kursen kan stige 3–4 prosent daglig på ren entusiasme, kan én ukritisk formulering i finanspressen være nok til å blåse opp en boble.
Det er viktig å påpeke at jeg overhode ikke tror Finansavisen bedriver finansiell reklame – men at det fort kan være behov for tabloide klikksaker og da er dette med overtegning noe som fanger interessen hos investorer og lesere.
Dette er verd å tenke på før man bestemmer seg for å kjøpe aksjer.
