Når tidligere nesteleder i Høyre Tina Bru nå går fra Stortinget til First House, et PR- og kommunikasjonsbyrå kjent for sin tette kontakt med politiske miljøer, reises gamle spørsmål på nytt: Hvor går grensen mellom legitim bruk av kompetanse – og uetisk utnyttelse av politisk innsidekunnskap? Kan det hele være korrupsjon fordekt med tredjepart som buffer?
Kompetanse eller kapitalisering på innsideinformasjon?
Det er uomtvistelig at Bru bringer med seg tung kompetanse om norsk energipolitikk, forvaltning og beslutningsprosesser. For et rådgivningsfirma som First House representerer dette stor verdi. De selger ikke bare kommunikasjon – de selger tilgang, innsikt og strategisk forståelse av hvordan man påvirker beslutninger i staten.
Samtidig er det nettopp dette som gjør slike overganger problematiske. En tidligere statsråd sitter på sensitive vurderinger, fortrolige drøftinger og kunnskap om interne prosesser som ikke er offentlig kjent. Selv uten å bryte taushetsplikten kan hun – bevisst eller ubevisst – trekke på denne innsikten når hun gir råd til kommersielle kunder.
Dermed oppstår spørsmålet: Hvor går grensen mellom erfaring og innflytelse?
Korrupsjonens uaktsomme form
I korrupsjonsloven finnes ikke bare villet korrupsjon, men også uaktsom korrupsjon – der man ikke nødvendigvis handler i ond tro, men hvor handlingen kan skade tilliten til offentlig forvaltning. Dersom en tidligere statsråd i en samtale eller et møte forsnakker seg om et forhold som kan gi en kunde strategisk fordel, kan det reise spørsmål om uaktsomhet.
Enda mer alvorlig er scenarioet der rådgivere blir bedt om å «koble» næringsinteresser mot personer i forvaltningen eller politikken – kontakter man kun har fordi man tidligere var en del av det samme systemet. Slike «uformelle kanaler» kan undergrave likebehandling og bidra til at enkelte aktører får urettmessig innflytelse.
Selv om dette ikke nødvendigvis er juridisk korrupsjon, beveger man seg farlig nær etisk korrupsjon – der tilliten til demokratiet og forvaltningens integritet uthules over tid.
Hvorfor bruker man PR byrå som buffer?
Det egentlige svaret er ansvarspulverisering.
Hvorfor kunne ikke Tina Bru jobbet som konsulent direkte for en håndfull aktører?
Et direkte kundeforhold mellom en tidligere statsråd og selskaper som opererer innenfor det feltet hun nylig hadde politisk ansvar for, ville vært svært problematisk både etisk og forvaltningsmessig. Grunnen er at det lett skaper mistanke om at den tidligere politikeren bruker sin nylig opparbeidede makt, informasjon og nettverk til fordel for private aktører. Selv om et slikt forhold ikke nødvendigvis innebærer korrupsjon, undergraver det den grunnleggende tilliten til at politiske beslutninger tas på uavhengig og saklig grunnlag. En tidligere olje- og energiminister som får betaling fra selskaper som samtidig er avhengige av statlige rammebetingelser, støtteordninger eller konsesjoner, ville befinne seg i en tydelig interessekonflikt.
Bruken av et kommunikasjonsbyrå som mellomledd, slik som First House, kan fungere som en buffer mellom politikeren og de aktuelle selskapene. Det betyr at kundeforholdet formelt går mellom selskapene og byrået, mens den tidligere politikeren bidrar med rådgivning gjennom byrået. Dette gir en viss juridisk avstand, men reduserer samtidig innsynet i hvem som faktisk mottar råd og hvilken type bistand som gis. Dermed kan offentligheten ikke lenger fullt ut kontrollere mulige bindinger mellom tidligere beslutningstakere og næringsaktører med sterke interesser i samme politikkfelt.
Slike strukturer kan derfor bidra til å uthule intensjonen bak karanteneregler og habilitetsbestemmelser, som nettopp er laget for å hindre at politisk makt omsettes til økonomisk gevinst. Selv om alt skjer innenfor lovens rammer, vil det oppfattes som et tillitsbrudd dersom den reelle relasjonen mellom en tidligere statsråd og næringslivet skjules bak et kommersielt mellomledd. Det prinsipielle problemet er ikke nødvendigvis ulovlighet, men mangelen på transparens og den risikoen for sammenblanding av offentlige og private interesser som følger av det.
Skjult korrupsjon
I en rapport lagt frem for 20 år siden av Eva Joly.
Joly mente den gang at der det vil komme korrupsjonsskandaler i Norge, er i offentlig sektor.
– Vi har har så og si ingen store korrupsjonssaker, og det er – for å si det rett ut – veldig mystisk. Null saker bunner i at vi ikke har instrumenter til å oppdage mer enn de opplagte sakene, enn at vi ikke har saker, sier Joly.
Vi får tro mye har skjedd på 20 år.
Men status 20 år senere er at det aldri har vært en siktelse for korrupsjon (så vidt allmenheten) er kjent med på aktører i kommunikasjonsbransjen.
First House og et rykte som skygger
First House har tidligere fått kritikk for sin rolle som «maktmegler» mellom politikk og næringsliv. Flere tidligere politikere har gått rett inn i byrået etter roller i regjering eller Stortinget. Kritikerne hevder dette bidrar til en dørløs overgang mellom politikk og påvirkning, der innflytelse blir en vare i markedet.
Forsvarerne peker på at det er helt legitimt at folk bruker sin erfaring i nye roller, og at Norge har klare karanteneregler som skal hindre misbruk. Likevel er karantenetiden fraværende.
Dermed blir det et spørsmål om tillit – ikke bare til enkeltpersoner, men til systemet.
Et demokratisk spørsmål
I bunn handler dette ikke bare om Tina Bru eller First House, men om demokratiets robuste grenser. Når sentrale politikere går rett inn i kommersielle påvirkningsroller, risikerer man å blande sammen to grunnleggende forskjellige logikker: politikkens fellesinteresse og markedets egeninteresse.
Spørsmålet som bør stilles er derfor ikke bare om overgangen er lovlig, men om den er klok.
Hvor mye bør en tidligere statsråd kunne selge av sin erfaring før det går på bekostning av tilliten til at politikk utformes på fellesskapets premisser – og ikke på markedets?
Tina Bru har vært en tydelig og kompetent politiker med solid faglig forankring. Men hennes overgang til First House aktualiserer et tilbakevendende dilemma i norsk politikk: hvordan man ivaretar skillet mellom makt og marked.
Havvind og Høyre – kanskje hun alltid har vært lobbyist?
Tina Bru har hatt en sentral rolle i utviklingen av norsk havvindpolitikk, særlig i årene 2020–2021 da hun var olje- og energiminister. I den perioden arbeidet hun aktivt for å legge til rette for næringens interesser, både gjennom politiske beslutninger, institusjonell tilrettelegging og offentlig kommunikasjon. Som minister åpnet hun flere norske havområder for utbygging av havvind og lanserte planer for en betydelig økning i kapasitet, noe som ble oppfattet som et tydelig signal til industrien om at staten ønsket å satse. Hun etablerte også Samarbeidsforum for havvind, et formalisert kontaktpunkt mellom myndighetene, industrien og forskningsmiljøene. Forumet hadde som formål å styrke dialogen og fjerne praktiske og regulatoriske barrierer for havvindutvikling.
Videre tok Bru initiativ til å utrede hvordan økonomiske virkemidler og støtteordninger kunne brukes for å bygge opp en norsk leverandørindustri. Hun møtte jevnlig representanter for bransjen, inkludert selskaper som Equinor, Aker Offshore Wind og ulike teknologileverandører, som presset på for gunstige rammevilkår og subsidier. Under hennes ledelse ble det lagt grunnlag for utlysningene av de første kommersielle havvindområdene, og hun var tydelig på at staten måtte bidra med forutsigbare vilkår dersom Norge skulle konkurrere internasjonalt.
Etter at hun gikk av som minister, fortsatte hun som stortingsrepresentant for Høyre og var en av de mest profilerte talspersonene for partiets energipolitikk. I den rollen har hun støttet videreføring av prosjektene og rammeverkene hun selv var med på å etablere. Selv om de store subsidiepakkene for havvind ble konkretisert etter hennes tid i regjering, er mye av den strukturelle og politiske infrastrukturen for havvindsatsingen et resultat av arbeid hun ledet eller initierte. Bru har dermed fungert som både tilrettelegger og brobygger mellom politiske beslutningstakere og havvindaktørene, særlig i fasen der næringen søkte legitimitet og offentlig støtte for investeringene sine.
….så får man heller spørre seg – kanskje Tina Bru har jobbet for kommunikasjonsbransjen i alle år? Eller kanskje bare posisjonert seg for en topp jobb?
Det blir spekulasjoner og vi vil aldri finne ut. Men at tematikken løftes – er rett.
Man vet ihvertfall at havvindaktører har brukt ekstemt mye midler (som faktisk er offentlighetens, les subsidier) til å betale kommunikasjonsbyrå for å få gjennomslagskraft på Havvind.
Det paradoksale er at Høyre sitt havvinds standpunkt var en av sakene som senket partiet popularitet på høyresiden i Norsk politikk, og gav FRP vind i segla.
Fascinerende!
