«Jeg skal ikke sitte på et jorde i Sveits i fem–ti år for å spare noen penger i formuesskatt,» sa Øystein Spetalen i 2021. Fire år senere gjør han nettopp det. Når selv landets mest høylytt patriotiske kapitalist velger å forlate Norge, er det et symptom på en dypere svikt: Et land som har mistet respekten for dem som «står opp om morran» og skaper verdiene.
Norge står ved et veiskille. Kapitalen flytter ut, gründere gir opp, og staten øker skattene på dem som skaper verdiene. Uten investorenes tillit og entreprenørenes mot har Norge ingen økonomisk fremtid. Velferd krever mer enn fordeling. Det krever mennesker som tør å skape, og systemer som lar dem lykkes.
Norge omtales som et rikt land, men rikdommen er i økende grad et ekko fra fortiden.
Samfunnet lever på renter av tidligere generasjoners arbeid – ikke på ny verdiskaping.
Oljeformuen har gitt trygghet, men også gjort landet mindre handlekraftig.
Produktivitetsveksten synker, og antallet nyetableringer er det laveste på over ti år.
Investorer holder tilbake. Ikke på grunn av mangel på kapital, men på grunn av uforutsigbare rammevilkår og stadig økende risiko.
Som undertegnedes kollega Runar Gundersen sier, hviler den norske velferdsmodellen på en stadig svakere grunnmur. Når entreprenørskap, eierskap og kapitaltilgang svekkes, er det ikke stønadene som først kollapser, men evnen til å finansiere dem.
Når skattesystemet tapper drivstoffet fra motoren
Etter skjerpelsen av formuesskatt og innføringen av exit-utbytteskatt har stadig flere eiere og gründere valgt å flytte ut av landet. Dette er ikke et spørsmål om patriotisme, men om økonomisk overlevelse.
Når eiere må betale skatt på urealiserte verdier uten likvide midler, tvinges de til å selge seg ned i egne virksomheter. Skattesystemet tapper drivstoffet fra motoren – og etterlater et næringsliv som går på tomgang.
Dette kan karakteriseres som et brudd på samfunnskontrakten mellom staten og verdiskaperne. Hver gründer som gir opp, representerer ikke bare en tapt bedrift, men også tapte innovasjoner, arbeidsplasser og fremtidige skatteinntekter.
Investoren som samfunnsbygger
Investorer blir ofte fremstilt som passive kapitalforvaltere, men i virkeligheten er de avgjørende for økonomisk dynamikk. Kapitalen representerer tillit, tålmodighet og risikovilje – alt det staten ikke kan tilby.
Når politiske miljøer omtaler kapital som “død” eller “unyttig”, overses at denne kapitalen finansierer morgendagens arbeidsplasser, teknologi og eksport.
Investoren er ikke samfunnets motpart, men medskaper av nasjonal velstand.
Gundersen understreker at hovedutfordringen ikke er kapitalmangel, men mangel på forutsigbarhet. Kapitalen flykter ikke fra landet – den flykter fra uforutsigbarhet. Regelendringer, særskatter og signalpolitikk gjør langsiktige investeringer for risikable.
Kapital er ikke fienden av fellesskapet; den er forutsetningen for at fellesskapet skal kunne eksistere.
Kapitalfluktens dominoeffekt
Kapitalflukt handler ikke bare om penger som forsvinner ut av landet, men om tillit som forvitrer. Når investorer opplever at spillereglene endres fra budsjett til budsjett, velger de trygghet fremfor vekst.
Dette utløser en dominoeffekt: Kapitalen flytter først, kompetansen følger etter, og til slutt forsvinner gründerne. Da forvitrer ikke bare verdiskapingen, men også landets evne til å tenke nytt.
Fenomenet omtales nå som innovasjonsflukt – en langsom, men systematisk svekkelse av samfunnets evne til å skape nye verdier.
Gründere mister tilgang på risikovillig kapital, og prosjekter stopper før de rekker å vokse.
Konsekvensen er en stillestående økonomi, der det er tryggere å plassere penger i eiendom og aksjefond enn å bygge arbeidsplasser.
Når verdiskaperne forsvinner, står velferdsstaten igjen uten motor.
Gründeren og investoren – samfunnets to motorer
Gründeren og investoren er ikke motsetninger, men to deler av samme mekanisme. Den ene uten den andre er som en motor uten drivstoff.
En bærekraftig økonomi krever et samspill der idé og kapital møtes i tillit. Det krever et skattesystem som belønner langsiktighet, ikke kortsiktige gevinster.
Et rammeverk som stimulerer til investering i teknologi, arbeidsplasser og lokalt eierskap er ikke en gave til de rike, men en investering i nasjonens fremtid. Gundersen peker på at samfunnets tillit til verdiskaperne må gjenreises dersom Norge skal bevare sin økonomiske bæreevne.
Den moderne samfunnsbyggeren
Gründeren er vår tids samfunnsbygger – en som ser problemer og skaper løsninger.
Likevel reduseres entreprenøren i den politiske retorikken til en “kapitaleier” – et ord ladet med mistenksomhet.
Som Ludwig von Mises påpekte, er all økonomisk fremgang resultatet av menneskelig handling. Staten kan fordele verdier, men bare mennesker kan skape dem.
Dette er spesielt tydelig i distriktene, hvor lokale gründere holder liv i småsamfunn, skaper lærlingplasser og gir arbeid til mennesker som ellers ville stått utenfor.
De produserer både verdier og verdighet – og representerer en samfunnsnytte som ikke kan måles i budsjettposter.
Entreprenørskap bør derfor ses som fundamentet for sosial bærekraft, ikke som et tillegg til den.
Uten den skapende kraften i næringslivet mister velferdsstaten sin økonomiske base.
Når byråkratiet overskygger virkeligheten
Den norske modellen har lenge balansert frihet og fellesskap.
Men i dag heller vekten tungt mot regulering og kontroll.
Mises advarte tidlig mot at når staten forsøker å styre alt, forsvinner menneskets vilje til å handle. Hayek beskrev markedet som et informasjonssystem – et nettverk av signaler mellom mennesker. Når staten overstyrer disse signalene, mister systemet evnen til å fungere.
I dagens Norge vokser regelverket mens resultatene uteblir. Innovasjonspengene forsvinner i administrasjon, og forskningen mister kontakt med virkeligheten. Systemet har utviklet seg fra å støtte skapere til å støtte strukturer.
Lavterskel entreprenørskap – en vei inn i arbeidslivet
Et sentralt tema i dialogen med Runar Gundersen er hvordan lavterskel entreprenørskap kan brukes som virkemiddel for arbeidsinkludering og sosial mobilitet.
Mange som står utenfor arbeidslivet mangler ikke ideer, men ressurser, nettverk og tro på egne evner. Et lavterskelprogram kan koble utdanning, næringsliv og offentlig sektor på en ny måte – og gi mennesker et sted å starte, ikke et sted å vente.
Dette samsvarer med Draghi-rapportens anbefalinger om å styrke Europas konkurranseevne gjennom lokal innovasjon, regional kapital og forenklede regelverk.
Slike modeller kan gjøre universiteter og høyskoler til katalysatorer for entreprenørskap, særlig i regioner der tradisjonell næring er i tilbakegang. Ved å bygge broer mellom studenter, mentorer, gründere og investorer kan akademia bidra til konkret verdiskaping i stedet for teoretiske rapporter.
Akademia må igjen bli et verksted for verdiskaping – ikke bare et arkiv for rapporter.
Når de private tar ansvaret staten snakker om
Offentlig sektor fremhever ofte inkludering som et ideal, men i praksis er det de private virksomhetene som gjør jobben. Det er bedrifter i hele landet som ansetter mennesker med hull i CV-en, som gir lærlingplasser og reelle sjanser til å bygge ny kompetanse.
Dette burde premieres – ikke straffes.
En moderne velferdsstat må gi skattemessige insentiver til virksomheter som tar sosialt ansvar og til investorer som velger å støtte slike initiativer.
Velferd skapes ikke gjennom omfordeling alene, men gjennom produksjon.
Det er verdiskapingen som gir grunnlag for fellesskapet – ikke omvendt.
Sverige – speilet Norge ikke vil se i
Da Sverige fjernet formuesskatten i 2007, gjorde de det ikke for å beskytte formuer, men for å bevare dynamikken i økonomien. Resultatet ble høyere investeringer, økt innovasjon og flere arbeidsplasser.
Norge har valgt motsatt kurs: høyere skatter, flere reguleringer og mindre fleksibilitet.
Konsekvensen er en stadig økende kapitalflukt, både av penger og kompetanse.
Sverige tiltrakk seg kapital og talenter. Norge ser en jevn strøm av eiere, investorer og gründere som etablerer seg i Sveits, Danmark og Sverige.
Innovasjon kan ikke importeres. Den må vokse frem lokalt – og den trenger politisk oksygen, ikke byråkratisk kvelning.
Et veiskille for velferdsstaten
Norge står nå ved et reelt veikryss.
Enten fortsetter landet å fordele en stadig mindre kake, eller så legger det til rette for at kaken vokser.
Fem grep fremstår som avgjørende:
- Fjern formuesskatten på arbeidende kapital.
- Gi skattekreditter for reinvestert overskudd.
- Belønn bedrifter som driver arbeidsinkludering.
- Styrk partnerskap mellom investorer, gründere og akademia.
- Utvikle lavterskel entreprenørskapsprogrammer nasjonalt.
Dette handler ikke om ideologi, men om realisme. Det handler om å gjenreise respekten for verdiskaperne og forstå at uten dem finnes det ingen velferd.
Et samfunn som ikke belønner dem som bygger fremtiden, ender til slutt med å straffe dem som prøver.
En ny samfunnskontrakt
Norge trenger en ny samfunnskontrakt mellom staten, gründeren og investoren – bygget på gjensidig tillit, forutsigbarhet og ansvar.
Gründeren må ha mot til å skape. Investoren må ha trygghet for at innsatsen ikke blir straffet. Og staten må forstå at velferd ikke kan planlegges ovenfra – den må skapes nedenfra.
Uten gründeren, ingen arbeidstaker.
Uten investoren, ingen bedrift.
Uten verdiskaping, ingen velferd.
Velferd bygges ikke av byråkratier, men av mennesker og investorer som våger å skape.
Av Glenn Agung Hole, Førsteamanuensis i entreprenørskap, økonomi og ledelse ved Universitetet i Sørøst Norge | Geoøkonomisk spesialist & økonomisk skribent
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
