Så der satt vi igjen, da. Nordpå, med en ny direktør som må hentes fra Oslo. Ikke en kirurg, ikke en intensivsykepleier, ikke en kreftlege. Nei, en kommunikasjonsdirektør. For når det virkelig kniper i Helse Nord, må vi åpenbart ha en mann med byluft i lungene til å fortelle oss hvordan det står til.
Forstå det den som kan.
Han får 1,85 millioner i året, 12 ekstra feriedager og gratis pendlerleilighet — for å forklare folk at situasjonen er krevende og at “tilliten er viktig”. Den forrige klarte seg visst med 230 000 mindre, men verden går jo framover. Inflasjon, vet du. Og sikkert dyrt å finne parkering på Gardermoen.
Men la oss ta elefanten i rommet: Finnes det virkelig ingen i Nord-Norge som kan kommunisere?
Ingen som kan skrive en pressemelding, snakke med media, eller si “vi jobber med saken” med alvorlig mine? Er vi virkelig blitt så hjelpeløse at vi må importere kommunikasjon — som om ord og budskap krever Oslo-sertifisering?
Og hvor oppstår egentlig denne myten om at slike mennesker må ha millionlønn for å orke å jobbe i offentlig sektor? Er det et krav, en refleks, en klubbavtale mellom gamle kjente som alltid havner på beina — uansett hva som skjer i helseforetakene?
Hvilke bedrifter står egentlig i kø for å betale slike summer for «kommunikasjonstjenester»?
Eller er dette et spill som bare spilles i korridorene mellom departementer og direktørkontorer, der stillinger går på omgang som vinflasker i julebordssesongen?
For mens pleierne springer mellom pasienter og sykepleiere sier opp i flokk, skal vi altså tro at den reelle krisen i Helse Nord løses av bedre kommunikasjon. Kanskje er det vi som har misforstått. Det er ikke pasientbehandlingen som må styrkes, men retorikken.
Så takk, Helse Nord.
Dere har ikke bare vist oss hvor pengene ligger, men også hvor prioriteringene ligger.
Og de ligger tydeligvis på flyet til Oslo — tur/retur, med pendlerleilighet inkludert.
