Halvparten av lønna går til staten: Norge straffer de som jobber

Skattesystemet gjør norske arbeidstakere til trekkdyr for staten. Å starte bedrift i Norge handler ikke lenger om å skape verdier, men om å dekke lønna til en usynlig byråkrat.

Norges skattesystem er komplekst, og det er vanskelig å vite hvor mye av inntekten fra arbeidet ditt som går til staten. Jeg har utviklet en modell som gir et klarere bilde av skattebyrden på arbeid og sammenligner den med tradisjonelle metoder.

Over halvparten til staten

For å måle den reelle skattebyrden på arbeid, tar jeg utgangspunkt i en enkel situasjon med beregninger basert på 2025-satser og Ola Nordmann, som bor alene i Oslo. Han driver et AS der han er eneste ansatt og fakturerer kun for egne konsulenttimer. Firmaet har ingen andre kostnader enn lønn, skatter og avgifter, og går akkurat i balanse, slik at det ikke pådrar seg selskapsskatt.

Ola får en norsk gjennomsnittlig bruttolønn på 744 000 kr (2025-nivå). Videre legger jeg til grunn at han utfører arbeid som belastes med merverdiavgift (MVA) på 25 %, samt at arbeidsgiveravgiften er på 14,1 prosent, trygdeavgiften 8,1 prosent, og at Ola kun har standardfradrag (minstefradrag og personfradrag), det vil si ikke får fradrag på skatten for eksempel for gjeldsrenter, fordi han ikke har lån.

For at Ola skal få 744 000 kr i bruttolønn, må firmaet fakturere 1 061 580 kr inkludert MVA. Etter MVA, arbeidsgiveravgift, trygdeavgift og inntektsskatt går 531 459 kr, tilsvarende 50,1 prosent til staten (og kommunen, men det er en teknikalitet). 

Ola sitter da igjen med 530 121 kr (49,9 %) som nettolønn. Halvparten av verdien av arbeidet hans går altså til staten før lønnen utbetales. Det betyr at statens andel av inntektene er så store at den dekker lønnen til en byråkrat – jamfør at offentlig ansatte i Norge har nesten like høy som arbeidstakere i privat sektor.

Tabell: Skattebelastning for Ola Nordmann AS 

Skattelagkaken

Den høye skattebyrden skyldes at avgifter og skatter stables oppå hverandre. For eksempel øker arbeidsgiveravgiften det totale beløpet som firmaet må fakturere for at Ola skal få sin gjennomsnittslønn, noe som igjen øker MVA. Ola betaler altså avgift på avgift på skatt.

Jeg har utelatt inngående MVA, som påløper ved kjøp av varer eller tjenester (f.eks. firmabil eller verktøy), fordi den relaterer seg til andre innsatsfaktorer enn selve arbeidet. Hvis man tar hensyn til slike poster klarer man ikke å isolere og identifisere hva som er reell skatt på selve arbeidet. 

Jeg har valgt å bruke AS som utgangspunkt, fordi de fleste lønnsmottakerne i privat sektor jobber i aksjeselskaper. Hvis Ola i stedet organiserer virksomheten sin som enkeltmannsforetak (ENK) slipper han arbeidsgiveravgift, men betaler høyere trygdeavgift, noe som gir en noe lavere total skattebyrde, på ca. 47 %. Da mister han imidlertid noen fordeler, som for eksempel fulle sykepengerettigheter og ansvar begrenset til aksjekapitalen (han får personlig ansvar med ENK). 

Hvorfor bruke min modell?

Modellen jeg har beskrevet fokuserer på skatt på eget arbeid i privat sektor, fordi det er dette som i hovedsak finansierer statens og kommunenes utgifter. 

Offentlig ansatte, som lønnes av skattepenger, er i praksis netto skattemottakere. Deres «skattebetaling» er en intern overføring av skatter. Den skatten de offentlig ansatte formelt betaler, er i realiteten en tilbakeføring til staten av skatt på andres arbeid. Å blande offentlig ansatte inn i en beregning av det alminnelige nivået på skatt på arbeid gir derfor etter mitt syn ikke mening.

Min modell gir en ren målestokk for skattebyrden på arbeid. Den egner seg også godt som utgangspunkt for å vurdere hvordan høy skattebelastning på arbeid påvirker incentivene til hva man skal jobbe med. Modellen danner en slags «baseline» for incentivene nordmenn har til å migrere til alle andre inntektskilder, det vil si vekk fra inntekt skapt ved eget arbeid. 

Når vi bruker modellen slik jeg har gjort ovenfor, får vi et resultat som gir oss grunn til å spørre om den høye skattebyrden på arbeid reduserer incentivene til å jobbe i privat sektor. Jo høyere skattebyrden er på eget arbeid, desto flere vil migrere til noe som kan gi andre inntektskilder, som offentlige jobber, subsidier («rent seeking activity» – eller tilkarringsvirksomhet), NAV-stønader, investering og spekulasjon eller utvikling av produkter som man håper kan få patentbeskyttelse som gir en form for monopolinntekt.

Skatter på forbruk og sparing øker byrden

Når Ola bruker lønnen sin, påløper ytterligere skatter og avgifter, som for eksempel MVA, drivstoffavgift, elavgift og eiendomsskatt. Med en standard forbruksmiks (80 % forbruk, 20 % sparing), vil Olas samlede skatt på arbeid øke til 58 %.

Arveavgift er på en måte «terminalskattedelen» av skatt på arbeid – den som kommer helt til slutt, når Ola dør. Dersom arveavgift gjeninnføres med 2013-satser (den ble avskaffet med virkning fra 2014), justert til 2025-nivå, øker skattebyrden ytterligere, til omtrent 60,5 %. Jeg har da gjort om arveavgift til en post som fordeles ut på Olas yrkesaktive år.

Det samlede resultatet viser at nesten to tredjedeler av verdien av arbeidet til slutt går til staten.

Sammenligning med tradisjonelle modeller

Tradisjonelle modeller, som «effektiv skattesats» (Skatteetaten) og «tax wedge» (OECD), gir en lavere skattebelastning på arbeid, og på en måte som etter min mening ikke representerer virkeligheten. De andre modellene utelater blant annet MVA («i begge ender»), formuesskatt og eiendomsskatt. 

Mens Skatteetatens «effektiv skattesats» også ignorerer arbeidsgiveravgift, er denne inkludert i OECDs «tax wedge». Resultatet er at «tax wedge» typisk gir en skattebyrde på 35–40 % for gjennomsnittslønnen i Norge, mens «effektiv skattesats» typisk resulterer i en skattebyrde på 30-35%.

Bedrifter med byråkrater på slep

Jeg har skrevet denne artikkelen for å gi folk et bedre grunnlag for å debattere skattebyrden på arbeid, med de utfordringer som det skaper for oss individuelt og som samfunn.

Jeg mener at min modell er mest representativ, fordi den er «baseline» for incentivene folk får til å migrere til andre inntektskilder, det vil si vekk fra inntekter som er direkte skapt gjennom eget arbeid. 

Modellen viser at arbeid utført av en arbeidstaker med gjennomsnittslønn i Norge effektivt beskattes med 50 % før lønnen utbetales, 58% når vi tar med skatter og avgifter på forbruk og sparing som utbetalt lønn utsettes for, og at det øker til 60,5 % når vi tar med potensiell arveavgift. Dette er langt høyere enn hva tradisjonelle modeller antyder. 

En så høy skattebyrde påvirker åpenbart folks valg – om de vil arbeide med noe som genererer inntekter for staten (det vil si ha en vanlig jobb i privat sektor) eller om de heller vil leve av andres arbeid.

En vei ut av skattetåka?

Det er også åpenbart at den høye beskatningen av arbeid sterkt reduserer incentivene til å starte firma og skape nye arbeidsplasser. Den som vurderer å starte selskap må ikke bare generere inntekter som gir lønn til de ansatte, han må i tillegg skaffe inntekter tilsvarende hva det koster å lønne en byråkrat. Det er først når disse kostnadene er dekket inn gjennom salg av varer og tjenester, at han får avkastning på investeringen (som han også må skatte av). Hvor mange «nisser» vil du akseptere å få med på lasset dersom du skal starte firma?

Et spørsmål jeg ikke har noe svar på i dag, er hvilken effekt det har på det totale skatteprovenyet at skattebyrden er så høy og at skattesystemet er så komplisert. Ville staten fått inn mer skattepenger samlet sett dersom den ikke beskattet arbeid så hardt? Jeg er tilbøyelig til å tro det. Og ville den fått inn mer hvis folk ikke var helt «i tåka» om hvor mye de må betale i skatt? Det er nemlig ikke sikkert at staten får inn mer skatt av å gjøre oss forvirret.

Et velfungerende demokrati krever dessuten at vi får vite hvor mye av arbeidet vårt som staten legger beslag på. Hvordan skal vi ellers få en opplyst debatt om politikk i dette landet?

Rune Østgård er advokat og ekspert på pengehistorie og Bitcoin. Han er forfatter av bøkene Arrow of Truth – En unik bok om Bitcoin og bestselgeren Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk.

Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.